Hvis jeg var Leeds United

Vi hadde bare vært sammen i litt over et halvt år og allerede prestert å flytte sammen og bli gravide. Nå satt vi mette og søvnige i hver vår ende av sofaen som et gammelt ektepar og glante på hver vår mobil mens vi begge kjente på en dyp tilfredshet ved å leve det satte og etablerte hverdagslivet. Tinder-møter, Fjordland biffstrimler Tex Mex og ensomme søndager med Paracet, var et tilbakelagt kapittel. 

Det plinget i telefonen til Ola når han fikk meldinger. Jeg hadde blitt vant til de stadige plingene og hadde ikke tenkt noe videre på det. Først nå slo det meg hvor ofte det egentlig sang i den mobil-bjella. Var han utro? Nei, det hang ikke på greip. Pling. Ny melding. Hvem var det han sendte meldinger til? «Hvem er det egentlig du skriver med?» spurte jeg. «Bare diskuterer kampen på søndag med Kjetil og Amund» svarte Ola. «Det er mandag og dere diskuterer kampen kommende søndag?»

Det er sånn du oppdager hvor mye tid din samboer egentlig bruker på fotballlaget i sitt hjerte. For det er ikke bare under kampen, det er før kamp, etter kamp, på dass, før leggetid, på bussen, på kjøpesenteret, på lekeplassen, på fest, i bryllup, på barselshotellet. 

Fredag kveld tre år senere.

Et stikk av sjalusi treffer meg idet det begynner å plinge på mobilen. Leeds, Leeds, Leeds, Leeds. «Jeg skjønner virkelig ikke hva dere klarer å fylle så mange meldinger med?» sier jeg surt. «Værsågod og ta en titt» sier han og rekker meg mobilen sin. En messenger-tråd åpenbarer seg med meter på meter med kjærlighetserklæringer, bekymringer, analyser, gleder, uenigheter og skuffelser. Akkurat som ethvert annet kjærlighetsforhold. Ola ER utro, han har et forhold til Leeds United. 

Tenk om han hadde brukt den tiden på meg i stedet for på Leeds? Jeg leker med tanken. For å kjenne litt på hvordan det hadde vært om det var jeg og ikke Leeds som var så forbanna viktig, tar jeg meg friheten å erstatte fotballaget med meg selv i dialogen deres: 

Torsdag kl 11:37

Kjetil: Skal dere se Marie på lørdag? 

Ola: Of course, Marie er pri én fra fem på fire. 

Fredag kl 07:47

Ola: Jeg er nervøs for i morgen. Men jeg lener meg på det Amund nevnte. En sugen Marie kan bli gøy!

Kjetil: Bra, jeg skal til fjells på 40 års lag, men tipper jeg betaler £5 i tilfelle det fins muligheter for å få sett litt på Marie online.

Lørdag kl 16:01

Ola: Fy faen jeg er så føkkings nervøs. Det er bare Marie som kan berge denne dagen og snu den til noe positivt, for jobbuken var ikke særlig givende. Eller hun kan gjøre uken svart som ibenholt. Come on!

Kjetil: Marie har beveget seg bra fra start, hun presser seg på. 

Amund: Wow, dette er fett! Marie er helt brilliant og løper rundt med et digert smil og masse uforutsigbarhet og triks som ingen har sett før.

Ola: Dette går veien. Hva syns dere forresten om den nye drakta hennes? 

Kjetil: Det er drakta si det!

Ola: Jeg må få tak i den drakta. Jeg må reise og kjøpe noen nye drakter. Jeg drar nå.

Amund: Yeeeeess!! 1-0, Marie!!

Ola: Marie moste den inn. Fy faen, så happy jeg er. 

Kjetil: Deilig!

Mandag kl 10:37

Amund: Syklet til jobb med et stort glis i dag, og gliser videre i lunsjen nå. 

Kjetil: 😁🚴🏻

Onsdag kl 21:39

Ola: Ja, boys. Marie holder koken. Og på budsjettfronten har alt gått inn til nå. 

Ola: Dette betyr så mye for psyken!!! 

Amund: Nå må Marie være sterk. Hun var uvanlig god i julehøytiden, håper det fortsetter. 

Kjetil: Jo mer Marie, jo bedre. Natta

Amund: Natta

Ola: Natta

Kjetil: Jeg må også hylle alle tre for engasjementet. Det diskuteres Marie både sent og tidlig. Natta igjen, måtte bare lufte den. 

Torsdag kl. 05:50

Kjetil: Jeg slet med å sove i går, tenkte veldig mye på Marie. 

Lørdag kl 16:07

Ola: Får du sett Marie, Amund?

Amund: Ser ja..

Amund: Marie klarer ikke å levere, sist var det jo total avkledning.

Kjetil: Hmmm..Synes Marie mangler to i front. 

Amund: Nå synes jeg de største justeringene trengs bak. 

Ola: Jobber ikke hjem heller.

Kjetil: Dette blir Marie straffet hardt for tror jeg. 

Kjetil: Det må gjøres endringer, trenger ikke være store. Kanskje noen andre bør sendes inn på slutten. 

Ola: Fy faen. Dette. Var. Skuffende.

Lørdag kl 14:42

Kjetil: Jeg har hørt på Marie-sanger på Spotify i dag for å påvirke mest mulig. Ikke så farlig med teksten, men rytme og melodi skal sitte. Forsøker å støtte og oppmuntre. 

Amund: Jeg holder fokuset på «hevn» og moro, samt enda høyere ambisjoner for i kveld. 

Ola: Bra, vi må mobilisere positive tanker nå. 

Lørdag kl 16:27

Amund: Hmm..Dette er svakt av Marie. Mange personlige feil. 

Ola: Følg med på midten…samme rotereiret som før.

Kjetil: Ser ikke ut til å gå dette…

Ola: Offisielt den kjedeligste halvtimen med Marie ever. Nå er det bra vi får pause. Marie datt fra å være gullkandidat til en i mengden på kort tid.

Ola: Hva skjedde med clean sheets? 

Amund: Jeg var jævlig happy med starten. Tenkte vi beviste at Marie kunne få det til. Men snakk om kollaps.

Kjetil: Har du meldt deg på i småputt for å kjenne på smaken av seier, Ola?

Ola: Haha.. Noe nytt og spennende fremover trengs helt klart, men ikke nødvendigvis mange. Håper vi får noe ungt, lovende og hurtig som kan pushe.  

Amund: Ja, nå må vi få en bra kandidat inn så vi kan se fremover igjen. Marie rykker rett ned. 

Kjetil: Marie er helt sjanseløs bakover!

Ola: Enig med begge. Det oppstår fire feil. Alle feil er signert Marie!

Ola: HÆLVETE!

Jeg gir Ola mobilen tilbake, tar en stor slurk vin og smatter fornøyd. Det hysteriske kjærlighetsdramaet der vil ikke jeg være en del av. 

Takk til Ola, Amund og Kjetil (småbarnsfedre og Leeds-supportere) for innsyn

Å komme ut av svangerskapet for andre gang

Jeg må innrømme at det er en viss forskjell mellom første graviditet og andre. Forrige gang hadde vi navn klart, bilstol montert, steriliserte smokker og oppredd seng. Vi hadde skrevet dagbok gjennom hele svangerskapet og vært på fire ultralyder. Jeg gikk på pustekurs og til modningsakupunktur, drakk fødsels-te og gjorde knipeøvelser tre ganger om dagen. 

Nå er det litt annerledes. Først forrige uke ble vi virkelig klar over at det skal flytte et lite menneske til inn i familien vår. Hvor skal dette mennesket sove, var er tema som kom opp. Det hadde vi ikke tenkt på. 
Så da måtte vi inn på Internett å Google litt på andre ting vi også muligens hadde glemt å tenke på. Og det var jo en hel del. 

Første graviditet delte jeg hemmelige smil med andre gravide på bussen og var mer enn villig til å dele mine kroppslige svangerskapserfaringer med andre, både med de interesserte og de uinteresserte. Jeg pratet og sang for magen og fremkalte stolte sort/hvitt-bilder av den struttende kulen godt beskyttet av to trygge mamma-hender og et salig blikk. 

Nå er jeg så lei av den store kroppen min at jeg har gått inn i en slags fase av fornektelse der jeg innbiller meg at en flodhest vil gå inn i fødestuen og en gaselle kommer ut av den noen timer etterpå. Jeg har brukt så mye penger på klær i størrelse senorita i sommer at Ola kaller meg for Marie Zalando Lunde. Nå ligger det bunker med skjørt og bluser i alle høstens farger klare for den nye smekre kroppen som umiddelbart skal komme til syne når babyen har flyttet ut. 

Jeg står på soverommet og prøver å dra den rosa ballkjolen i størrelse 36 som kostet tre tusen kroner nedover den sprenggravide kroppen min. Det forventningsfulle fødetrynet som møter meg i speilet går fort over i skuffelse når det urealistiske shoppingprosjektet er et faktum. Kjolebåndet i livet stopper allerede ved puppene. Men de puppene kommer jo til å forsvinne til slutt likevel, så det blir nok ikke den store utfordringen. Men det er mulig at jeg har vært noe optimistisk med tanke på størrelse siden glidelåsen spriker som en pyramide midt på ryggen og ermene kjennes som ubevegelige svømmeringer rundt overarmene. 

Appen fra Babyverden som beskriver graviditeten uke for uke med gode råd for den svangre mor føles ikke like aktuell denne gangen. Ta for eksempel uke 37- der står det: «nå er det tid for ro og avkobling. Husk at det er denne tiden du har for å samle krefter til det store mirakelet som skal komme». Ååå ja, så de mener altså at man skal prøve å unngå å bli brukt som et kombinert klatrestativ og trampoline av en toåring med maur i rompa og lungene til en operasanger?  

Unngå tunge løft stod det i uke 33. Da er kanskje 13 kilo sønn opp og ned to bratte trapper hjemme, dagligvarer til og fra butikken og vogn inn og ut av bilen hederlige unntak fra den regelen? 

Forrige graviditet argumenterte jeg for at en biff kan være vel så god gjennomstekt og at man bare har godt av noen hvite måneder selv når man ikke er gravid. Nå blir jeg lettere sur hver gang jeg får servert nok et glass med kortreist eplejuice og tørrstekt Angus-biff av høyeste kvalitet. 

Nei, andre runde er vitterlig ikke den samme som første. Men hjertene våre de står nok en gang på vidt gap for en fantastisk liten skapning. 

Natt til onsdag

01:22-Gråt fra barnerom. Klagende som om han er ubekvem, ikke akutt. Med andre ord et signal om et behov, mest sannsynlig vann. Det gjelder å være kjapp med vannflaska, våkner han for mye er det større sjanse for at han ikke sovner igjen. Rulle kroppen over på siden og vrikke seg som en reke bort til enden av senga før seksogsøtti kilo med fett, muskler, foster og vann kommer opp i stående. Vagge bort til badet mens man forsøker å unngå å tråkke på knirkestedene. Fylle flaske, inn på barnerom. Gi flaske og si «Det er natta , nå må du sove». Vagge tilbake til soverommet mens man unngår knirkestedene. Sette seg på senga og velte seg selv over på siden. Prøve å sove. Ikke bli liggende å lytte etter mer gråt…Slapp av, din kontrollfreak. 

01:30-Snorking fra venstre flanke. Dytte på samboer for at han skal legge seg over på siden. 

01:32- Hikke i livmor. Rytmiske rykk i magen som små jordskjelv inne i kroppen. Minner en på at man har et nesten ferdig menneske som snart skal skru seg ut mellom bena på deg. Absurd 

01:35-Gråt fra barnerommet. Hmm..Nå må pappaen sendes inn. Siden han ikke er like lett å manipulere, gir det lille mennesket oftere opp etter pappa-besøk. Vekke samboer. «Din tur til å gå inn til ham nå. Jeg vet ikke hva det er, jeg har gitt ham vann». Knirking. Lav mumling fra barnerommet. Knirking. Samboer tilbake i seng. 

01:36-samboer allerede sovnet. Stillhet fra barnerommet. Jeg tror kanskje jeg er i stand til å gi etter for søvnen nå. 

03:15-gråt fra barnerommet. Høyt og akutt, mest sannsynlig mareritt. Er det bare jeg som hører dette? Samboer puster tungt, ingen reaksjon fra den fronten nei. Rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, og inn på barnerom. Roe barnet, bevisst tråkke på knirkestedene på vei tilbake, velte tungt ned i sengen og stønne høyt. Samboer sover søtt, helt upåvirket av anstrengelsene som foregår rundt. Det må være godt, å kunne sove sånn gjennom hele spetakkelet. Sikkert ikke så vanskelig når man vet at det er noen som ordner opp. 

03:23-Spark i ribben. Det er voldsom aktivitet på natten nå, samtidig som det er vanskelig å finne en komfortabel liggestilling. Snu seg over på venstre side, rulle sammen dyna og stappe den innunder magen. Putte en pute mellom knærne så ryggen ikke blir så vridd. Så er vi endelig i mål. Sparkingen har roet seg og jeg ligger godt. Men merker jeg ikke nå at jeg kanskje må tisse litt? Det får vente..

03:26-Det kan ikke vente. Fjerne dyne og pute, rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, inn på badet, tisse, knirke, velte ned i senga, legge seg over på venstre side, rulle dyna, stappe innunder magen, pute mellom knærne. For trøtt til å lytte eller tenke, bare sige inn i søvnen. 

04:37-roping fra barnerommet. Klar varsel om forventninger rundt at dagen skal starte. Inn med ørepropper. «Maaaaammaaa! Maaammaaaa! Maaaaaammaa! Neeei, ikke sove jeeeeg!» Samboer puster taktfast videre. Hvem i sin rette forstand kan sove igjennom det her. Samboer har puta under nakken slik at den dekker ørene perfekt på begge sider. Strategisk? En del av «jeg gir blaffen i at samboeren min er gravid og sliten, og prøver å overlate så mye ansvar til henne som mulig» planen?..Uff, hva er det jeg tenker nå? Jeg er bare så trøtt. Orker ikke ideen om at det er morgen allerede nå!

04:40-Det er visst morgen nå. Prating og roping fra barnerommet. Kan ikke la ham stå opp, vi kan ikke venne ham til at dagen starter før seks. 

05:10-Jeg prøver å telle hvor mange oppvaskmaskiner jeg har tømt i det siste i forhold til samboeren mens jeg prøver å ignorere oppkallinger fra barnerommet. 

05:20-Samboer sover stadig tungt. Ligner han ikke litt på et sånt dovendyr egentlig? Litt sånn nebbete nese og det tåpelige fredfulle gliset. Det synges og prates fra naboværelset. Har gitt opp søvnen. 

05:30-Prøver å liste meg ubemerket forbi barnerommet. Det er like nyttesløst som smugle en feit grillpølse forbi en sulten hund. «Mamma?» Samboeren har morgenene, jeg har ettermiddagene, det er avtalen, så jeg passerer barnerommet og går ned trappen. Jeg har satt døren til soverommet vårt på vidt gap slik at eventuell barneroping som skulle gå over i barnegråt blir plukket opp av dovendyret. Så går jeg ned på badet to etasjer under og gjør meg klar for jobb. Stiv i musklene, rar i magen og ør i hodet står jeg i dusjen og tenker på hvor synd det er på meg. De to jeg bor sammen med er tydelig ikke på min side. Heller ikke Karate-kid som bor i magen og snart kommer ut for å suge ut enda mer av det lille overskuddet jeg har. 

Idet jeg går ut av dusjen hører jeg barnegråt fra to etasjer over. Rasende tramper jeg opp trappene mens jeg etterlater meg dammer av vann på hvert trappetrinn. Idet jeg passerer kjøkkenet vurderer jeg om jeg skal ta med en mugge med vann til den sovende samboeren for å kompensere for urettferdigheten som åpenbart hersker i dette huset. Men jeg tar meg ikke tiden. Utmattelsen og irritasjonen kan ikke lenger holdes i sjakk og gråt er på vei oppover i svelget. Jeg braser inn på soverommet uten en tråd på kroppen mens det våte håret klasker mot ryggen. 

Et stort og et lite spørrende ansikt titter opp av sengen. «Hei mamma» sier den ene. «Hei elskling» sier den andre. Den minste av dem er påkledd og sitter lattermild oppå ryggen til den store som har inntatt rollen som hest. Jeg bruker noen sekunder på å svelge gråten og omstille meg før jeg bryter ut i latter. De er jo ikke så verst fine de to gutta mine. Blir bra med en til. 

Men størst av alt er kjærligheten

Vi er alle litt merkelige. Og livet er ganske merkelig. Og når vi finner noen som er merkelig på en måte som passer med vår egen, forenes vi og innleder et felles, tilfredsstillende merkelig fellesskap – og kaller det kjærlighet. Robert Fulghum i «True Love» (1997)

«Randi, æ ville bærre spørre, vil du bli kjæresten min når du bli stor?» sa Svein lattermildt og så henne rett i øynene i et dristig forsøk på å sette henne i forlegenhet. Det skrapte i den gamle sykkelen som Svein trillet bortover den støvete grusveien der han gikk ved siden av Randi med skoleransel, mørke viltre krøller og røde sandaler. Svein var 24 år, Randi bare 12. «Det kan du vel skjønne» svarte Randi usjenert og smilte til ham med sine skøyeraktige blå øyne.

Denne lille historien handler om min mormor og min morfar og deres store kjærlighet.

Svein og Randi vokste opp på en liten øy kalt Reinøya utenfor Tromsø. Det var ikke veldig mange beboere på øya, men Svein og Randi sine foreldre hadde bidratt vesentlig til populasjonen for Randi hadde hele 14 søsken og Svein 10. Med det relativt begrensede utvalget på øya, så var det ikke overraskende at to av Randis søstre var gift eller forlovet med to av Sveins brødre. Familiene kjente hverandre godt. Svein kom fra en svært kristen familie og brukte sin tid på bønn og kristne gjerninger, mens Randi var yngstemann i sin familie og brukte sin tid på flir og tøys for å få sin tiltrengte oppmerksomhet i den store søskenflokken. Mens han var sjenert og rolig, var hun morsom og kvikk.

Etter at de begge hadde flyttet til Tromsø by i hvert sitt hjem, hun for å gå på husmorsskole, han for å arbeide, forlovet de seg. Randi var bare 18 år. Men Svein var nok enda mer forlovet med Jesus og det kunne fort gå to uker mellom hver gang Randi så ham på grunn av alle pliktene som kristenlivet påla ham. Men var det noe Randi ikke var, så var det en jente som satt med hendene i fanget og tålmodig ventet på sin forlovede. Randi flørtet og tullet med gutter fra skolen og var en svært populær jente. En dag Svein satt og ventet på at Randi skulle komme hjem fra skolen og så fra vinduet at Randi bli fulgt til porten av tre unge gutter, skjønte Svein at det kanskje var på tide å ofre mer tid på sin tilkomne enn på Jesus. Og ikke lenge etter, mens Randi gikk på husmorsskole, møtte Randi også Jesus og ønsket å bruke mer av sin tid på ham enn på flørtingen. Og slik fant de hverandre, Randi og Svein. De giftet seg da Randi var 19 og Svein 31 i Tromsøysund kirke og flyttet til Oslo der Svein fikk jobb som klokker og kirketjener i Majorstuen kirke.

Livet i Oslo var annerledes for to som var vokst opp på en liten øy. De nygiftede paret som var vant til et liv som lignet en episode av Saltkråkan, måtte nå raskt tilpasse seg et ansvarlig voksenliv på egenhånd i byen uten foreldre og søsken å støtte seg til. De tidligere klengende ungdomskjærestene, ble nå mann og hustru og måtte leve et representabelt ekteskap i den nokså formelle menigheten der Svein jobbet. Men romantikken mellom de to forsvant aldri, den ble bare mindre offentlig.  Da mormor fødte min mor Berit i en alder av 21, gav morfar henne et utskåret hjerte i tre med bilde av dem sammen, rammet inn av håndmalte små roser. Under bildet stod «Med disse livets ord og kjærleiks roser smukke, for første gong som mor, du ønskes fred og lykke» et bibelvers fra Solomo. Min morfar likte tydeligvis Solomos små kjærlighetserklæringer, for jeg har funnet kort rundt omkring hos mormor der han har skrevet vers til henne som for eksempel: «det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle» og «en god hustru, langt mer enn perler er hun verd», alle utdrag fra Solomo.

Svein og Randi hadde et godt ekteskap. De fant fellesskap i musikk og religion og individualitet i sine interesser som var for Svein sport og hobbysnekring og for Randi håndarbeid og matlaging. De hadde svært lik humor og lo mye. De var også svært sosiale og ikke sjelden kunne man finne min mor og onkel sovende på bedehusstoler når de egentlig skulle sovet i sine barnesenger. Svein hadde nemlig en uhelbredelig uvane med at han ikke klarte å si nei til folk. Han tok gjerne en kopp kaffe til, kjørte gjerne til Drammen for å sørge for at enkefru Sølvberg kom seg trygt hjem og ville veldig gjerne hjelpe til med å rydde opp etter julemessa. Dette var også kilde til konflikt mellom Svein og Randi, for som tidligere da de bodde i Tromsø, glimtet han med sitt fravær når han hadde sagt han skulle komme. Forskjellen var bare at nå erstattet Randi fraværet hans med irritasjon i stedet for flørting. Men Randi slamret med dørene til ingen nytte, for tålmodige Salomo dukket alltid opp med sine kjærlighetserklæringer. De hadde også mye intimitet har mormor fortalt. «Han e no den eneste æ har hatt, så det e jo vanskelig å sammenligne, men æ kan si at han visste å sætte sin kones behov først». Svein og Randi fikk 3 barn, som på grunn av Svein og Randis mange søsken, i dag har 96 søskenbarn. De fikk også 8 barnebarn som nok har flere tusen tre-og firemenninger der ute.

Svein døde en solfylt, varm septemberdag i 2012 på Ryen Sykehjem 88 år gammel. Randi satt og leste bibeltekster for ham mens hun hørte pusten hans ble mer og mer ujevn. De siste seks årene av sitt liv hadde hun brukt på å være sykepleier for Svein hjemme. Hun ville ikke sette ham på sykehjem, selv om han ikke lenger hverken kunne snakke eller ordne for seg selv. Likevel var de like sosiale som alltid. Mormor tok ham med overalt, sørget for at han var omgitt av familie og venner, prat og sang, Jesus og Sporten. Vi visste ikke lenger hvor mye aktivitet det var i hjernen hans, slaget hadde tatt fra ham både det muntlige språket og kroppsspråket. Det ligger så mye personlighet i å kunne kommunisere, uten det forsvinner på en måte jeget for omgivelsene. Men for mormor var det seks annerledes men fine år. Selv om de ikke kunne prate og le som før, fikk de på en måte en ro sammen som de ikke hadde hatt før. «Før så måtte æ dele ham med så mange, no har æ ham mer for seg selv» sa hun med sitt skøyeraktige smil. En kraftig lungebetennelse var det som tok Svein fra Randi, men han var seig. I løpet av en måned hadde vi tatt farvel med ham nesten ti ganger. Randi våket over ham natt og dag. Men på ettermiddagen denne vakre septemberdagen skjønte hun at timen var kommet. Hun la fra seg bibelen hun satt og leste fra, krabbet opp i sykesengen hans og la seg bak ham med armene rundt ham. Så la hun kinnet sitt mot hans og holdt han inntil seg, kinn mot kinn, helt til Svein stille døde i armene på Randi som han hadde elsket i over seksti år.

Det er mye å leve opp til..

Image

Typisk italiensk

Jeg elsker Italia, har bodd der for mange år siden og reiser dit på ferie flere ganger i året. Når jeg er i Italia snakker jeg italiensk med de italienske, unødvendig høyt og med masse gestikulering. Jeg spiser pasta som om jeg var en pastagrevinne og Parmesan til jeg får parmesansår i munnvikene. Jeg sløser med komplimenter, sier «bella, bella» om alt, men uttrykker sterk misnøye når ting ikke går som jeg vil. Alt som er bra kan tilskrives det italienske familiesamholdet, alt som er dårlig er svikefulle politikeres skyld.

Men det er en ting jeg aldri klarer å venne meg helt til, det er italienernes mangel på organisering og effektivitet. For å illustrere et eksempel skal jeg fortelle deg om en av mange slike opplevelser jeg har hatt. En helt vanlig sommerdag i Italias mest moderne og kapitalsterke by, Milano, går jeg inn på en helt vanlig cafe og opplever noe som er helt vanlig i Italia.

Jeg ser tre menn i varierende alder som står og diskuterer høylytt bak en disk som er breddfull av Panini og Foccacia og en kvinne som sitter i kassen foran en vegg av sigaretter or bidrar til diskusjonen ved å rope kommentarer i retning av disken. De er mest sannsynlig i familie alle sammen. Jeg bestemmer meg for en Panini, skritter bort til disken og venter på service. Service kommer ikke, ingen bak disken ofrer meg et øyekast for diskusjonen er av høyeste viktighet.

«Kan jeg bestille en Panini med skinke, en Cola og en kaffe» spør jeg til slutt når det blir klart for meg at diskusjonen overhodet ikke er i avsluttende fase. Den eldste av dem peker i retningen av kassen mens han fortsetter å legge frem argumentene sine for de andre to. De tre er altså ikke i stand til å ta bestillingen uten at jeg først har betalt, noe som er en helt egen funksjon som bare damen i kassen kan mestre.

Jeg går bort til damen i kassen og gjentar det samme budskapet som sist: «Panini med skinke, en Cola og en kaffe». Bestillingen er åpenbart ikke godkjent og damen i kassen ser oppgitt på meg og sier «du må hente colaen i kjøleskapet og betale for den og kaffen først og så kan du betale for Paninien etterpå». Jeg har vanskeligheter med å se logikken i denne tretrinnsprosessen, men sulten er sterkere enn lysten til å diskutere. Jeg henter Cola, betaler for brusen og kaffen og damen gir meg kvitteringen som jeg putter i lommen. «Den må du ikke miste, den trenger Antonio for å lage kaffen!» sier damen advarende mens hun peker mot disken der hvor Antonio står arbeidsløs i stadig heftig diskusjon cirka tre meter unna. Jeg tar lappen ut av lommen så jeg har den klar i hånden. Så er det betalingsbeviset for Paninien som må produseres. Damen taster på kassaapparatet, tar imot penger men ingen kvittering kommer ut. Hun stønner mens hun løfter en tom rull ut av kassaapparatet. «Du må vente, Giuseppe må skifte rullen» sier hun. «Det er bare Giusppe som vet hvordan man skifter rullen» Selvfølgelig er tverrfaglighet for mye å forlange. «Måå jeg ha den lappen?» spør jeg utålmodig. Damen ser dumt på meg. «Ja selvfølgelig, den må Fabrizio ha for å servere deg Paninien». Fabrizio med Paniniansvaret er altså ikke i stand til å ta imot noen oppgaver uten en syv ganger tre centimeters oppdragsbeskrivelse.

«Luigi!» roper kassedamen til den av dem bak disken som ikke er Panini-Fabrizio eller kaffe-Antonio, «kan du si ifra til Giuseppe at han må komme og skifte rullen?». «Giuseppe er ikke her, han hos slakteren» er svaret fra Luigi. «Luigi, ta scooteren og hent Giuseppe hos slakteren» fortsetter damen. Å hente Giuseppe som skal bytte rull er altså Luigi sin spesialitet.

Femten lange minutter etter har Luigi hentet Giuseppe, Giuseppe byttet rull, kassedamen utdelt alle kvitteringer, Antonio laget kaffe og Fabrizio varmet Panini. Mens jeg er sur og utrykker sterk misnøye mens jeg spiser skinkePanini og forbanner det italienske familiesamholdet.

Da pappa kom ut av skapet

Da jeg ble født i 1980 var det mormor som stod og motiverte og heiet mens en liten hånd heller enn er hode dukket fram mellom lårene på mamma. Hvor er pappaen undret alle seg. Det samme spørsmålet undret jeg selv mens flakkende blikk og lite sammenfallende historier fra mamma og pappa dukket opp i takt med at jeg vokste til.

Det var i grunn flere ting ved pappa som burde fått meg til å stusse; at det i løpet av femten år aldri dukket opp en spesiell venninne, men heller massevis av spesielle og ganske så eksentriske kamerater og hvordan den kraftige mannekroppen plutselig produserte nette piruetter og så ut som den hadde hovedrollen i Flashdance når jeg spilte 90-talls hitsene mine på full guffe. Men man setter sjelden spørsmålstegn ved ting som alltid har vært. Helt til en helg i september 1995 da pappa og hans kamerat hadde løpt halvmaraton og vi skulle innta et bedre feiremåltid på det lille men koselige kjøkkenet til pappa på Bislett.

Vi snakket om aerob versus an-aerob trening og pappa hadde nettopp snudd tre biffer i stekepanna da han snudde seg, la hånden på skulderen til sin løpekamerat, så han dypt og lenge inn i øynene mens han sa med fløyelsmyk baryton: «Tore er i ordentlig god form han». Ingen la merke til at kjeven min løsnet fra resten av ansiktet og de oversminkede øynene mine stirret med et «Hva faen i hælvete skjedde nå» blikk på kodak-øyeblikket som utspilte seg ved andre enden av bordet. For det var ikke et øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment mellom to gode venner, dette var et «du er i like god form som Herkules og jeg vil leve resten av mitt liv med deg og løpe hundre halvmaratoner sammen med deg» øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment.

Senere den kvelden etter at jeg hadde småspist meg gjennom biffmåltidet og pappahelgen var over, satt jeg ved kjøkkenbordet i Morellsvei og drakk te mens mamma ryddet ut av oppvaskmaskinen. «Mamma?» sa jeg til mamma. «Ja?» svarte mamma. «Tror du pappa er homo?» sa jeg til mamma. «Ja!» svarte mamma.

Dermed kom det ikke som julekvelden på kjærringa når pappa et par dager etterpå ringte og lurte på om jeg ikke kunne komme på besøk også denne helgen, da det var noe ekstremt viktig han måtte snakke med meg om.

«Ja, ehem» kremtet pappa og skalv som et aspeløv på hendene mens han tok frem penn og papir og satte seg på stolen overfor meg ved kjøkkenbordet der han bare få dager tidligere hadde skamrost Herkules for sin fysiske overlegenhet. Skulle han tegne at han var homo? «Ja, ehem Marie..dette kan bli litt vanskelig for deg å høre og kanskje også å forstå..» sa pappa mens han nervøst fiklet med pennen. Jeg så for meg timevis med fikling, svetting, tusen retoriske omveier før han, om han noen gang kom til poenget. «Hvis det ikke er noe verre enn at du er homo, så kan vi vel bare drite i å bruke masse tid på det og heller finne på noe kult» sa jeg. Sannheten var vel egentlig at jeg synes dette homo-greiene var noe av det feteste jeg hadde hørt. Ikke bare betød det at det ikke var min feil at de hadde gått fra hverandre, men jeg var den eneste jeg visste om med en homofil forelder og det var…vel, det var dritkult.

For fire år siden var jeg forlover når de giftet de seg i hvite smokinger med løfte om å leve resten av sitt liv med hverandre, det var er bryllup med Flashdancing ut i de sene nattetimer.

Bestemødre

Jeg er heldig for jeg har fortsatt to besteforeldre i behold, en mormor og en bestemor. De ser i grunn ganske like ut, min mormor og min bestemor, gråhvitt bølgete og kort hår, kjempestore pupper og litt ekstra rundt magen, slik jeg mener alle gode bestemødre bør ha for at man skal være trygg på at de er friske og har det godt. Utover det finnes det ingen likhet mellom dem, selv om jeg er glad i begge. 

Min bestemor starter hver morgen klokken fire med å lese Aftenposten på sengen. Da liker hun å godt å slikke på fingrene og bla fort igjennom først, skumme gjennom overskriftene så hun kan utbryte «ja, sånn er det altså blitt» og «huff, ja det overrasker meg aldeles ikke». Så dormer hun gjerne noen timer til klokken slår åtte og den store dagen kan begynne. For det er stadig noe; nye batterier på høreapparatet har hun utsatt en stund til familiens fortvilelse og må nå kjøpes, det må handles inn til middag og legen må se på den foten. Ikke sjelden hender det da at hun møter sin gamle venninne Annie hun jobbet sammen med på Rikshospitalet i venterommet. Annie brakk lårhalsen i fjor, har artrose og har vondt hender og knær mens hun selv er plaget med bihulene og blæra. De har begge vondt i foten og de er begge enige om at det er i grunn er fryktelig kjedelig at de ikke kan gå på Jens Evensen lenger og kjøpe ordentlig kjøtt til Lapskausen, for nå er det kommet Mega og der er det ikke noe service å få. «Det er ikke så lett for oss gamle å finne frem» sier bestemor og både Annie og legen er enig i det. Selv om hun aldeles ikke har godt av det, liker bestemor å ta turen innom hotel Bristol og kose seg med et stykke napoleonskake. På hotel Bristol føler hun seg hjemme og Napoleonskaken er like god som den var i åtteogførr, da hun var der første gang som syttenåring. Så tar bestemor banen hjem, varmer opp den ferdige lapskausen hun har kjøpt uten service, spiser den og et ekstra stykke Napoleonskake fra Bristol og hviler ut på sofaen etter en strabasiøs dag. Ofte hender det at en av sønnene ringer på kveldstid for å høre hvordan det går og lage avtaler om ting og tang de kan hjelpe henne med i hverdagen. Da forteller hun gjerne om legen, foten og servicen på Mega, men utelater Bristol og Napoleonskaken. Sønnene er sterke pådrivere for at hun skal komme seg mer ut, bevege seg mer for å få litt fart på kondisjonen, men de har ikke tatt innover seg det faktum at når man er så gammel som hun er, er det vanskelig å få rå med det. Det er stadig noe som må ordnes i huset. Så er det TV-tid og det tar sakens mye av dagen det også. Det aller beste bestemor vet er når Rolf Wesenlund er på TV. Da ler og gråter hun om hverandre for Fleksnes sier «skal det være en Marta, så du blir litt i farta» og nå er han død og det er det aller største tapet for underholdningsbransjen for i dag vet man ikke hva humor er. Klokken ni ser hun hovedsakene på Dagsrevyen og utbryter «ja, sånn er det altså blitt» og «huff, ja det overrasker meg aldeles ikke» før hun legger seg rett før ti.

Min mormor starter hver morgen klokken ti med å takke herren for pensjonisttilværelsen. Og så ber hun samtidig litt om at barnebarna skal ha det bra; at Alexander skal lykkes som rockestjerne, at Kristian etter ni år skal slutte å studere og finne ut hva han skal bli som stor og at jeg skal finne meg en hyggelig, aller helst frelst fyr før jeg forlater tredveårene. Mormor synes ungdommen i dag er flott. Så begynner den store dagen. Mormor bor i et bokollektiv der alle de eldre har hver sine leiligheter og felles samlingssal. Her møtes i følge mormor «beintøffe ældre til knallhard styrkjetræning» hver morgen. Hun har vist meg alle de knallharde øvelsene og jeg har plukket opp et par tips. Etterpå er mormor kaffetørst og lader opp kreftene med en hjemmelaget lefse før hun starter dagens håndarbeidsmarathon. For det skal lages duker til julemessa  på sjømannskirken, Mariusgenser skal strikkes til det yngste barnebarnet, to bukser må legges opp, hun skal male og sy klær til porselensdukker tiltenkt oldebarna som aldri dukker opp og det skal lages lappetepper av tøyrester. Så nynner hun «Jesus, det eneste» mens hun nitidig strikker, maler, syr og tover til fingrene verker og det er tid for lunsj. Ikke sjelden kommer en venninne på besøk for å spise smørbrød å snakke om neste Sydentur de planlegger. «Æ må jo reis så mykje æ kan mæns æ ennå står» sier mormor. Snart skal hun operere kneet, noe som passer veldig dårlig generelt når man reiser mye til Syden og bedriver knallhard styrketrening. Heldigvis for mormor kan hun både strikke, lese Norsk Ukeblad og bruke smarttelefonen sin mens kneet kommer seg. For mormor er aktiv på telefonen sin, både det med SMS, utgående og innkommende anrop. «Heia, det e bærre ho mormor som ringe. Æ har no tænk å lage skinkestæk med poteter og kålrotstappa til middag som du like, men så veit æ at han Kristian helst ville ha stækte kyllinglår, så da laga æ begge hvis dokker kjæm til middag og Trollkræm til dessert og vafla og lefsa til kaffen. Ja? Har du hørt om han der som skulle opptre, men så våkna han ikkje før halv fire? Haha. Æ læste den i Norsk Ukeblad» Mormor elsker å fortelle vitser og historier. Spesielt koser vi oss alle når vi spiser skinkestek og kyllinglår og mormor forteller historien om da naboen stod på land skjøt etter faren hennes da han kom hjem etter to år på sjøen for mor hennes hadde sendt brev om at hun var gravid. «Ja, det var harde tider da og ho mamma var jo mykje aleina uten han far. Og da var det jo greitt at naboen var bærre et steinkast unna». Så ser vi Brille på TV sammen og mormor strikker og ler så hun gråter av den gale Harald Eia som tisser på seg på TV for å vitenskapelig forklare hvorfor en blå bukse blir mørk i skrittet når man tisser i den. Så takker hun oss for besøket og herren for pensjonisttilværelsen, før hun går til sengs i tolvtiden med smarttelefonen på lading.