Vi er rundt tre hundre mennesker som jobber i bygget der jeg jobber. Heisen og kantina er møtestedene der vi enser at vi er andre enn bare oss i syvende etasje. Det er her vi møter fremmede fjes. Men i kantina trenger du ikke hilse på andre enn de du kjenner, i heisen må du. Å stå i heisen med en du ikke kjenner, er for en nordmann det samme som det er for en amerikaner å sitte på fanget til en fremmed. I heisen er du hermetisk stengt inne og tvunget til å kommunisere med ukjente på en eller annen måte. Og her er mulighetene mange. 

Det er selvfølgelig mye værprat. Dette er den egentlige grunnen til at nordmenn flest ser på værmeldingen. De må lære seg alle de meteorologiske begrepene slik at de har et rikt nok repertoar til heisen. “Ja, ja, idet man tror at våren er her, kommer det plutselig stiv kuling fra nord”. “Ja, det var snødekke hos oss i dag morges”. Så er det alt man kan finne på å prate om som omhandler selve heisturen, det eneste man har til felles i øyeblikket. “Hvilken etasje skal du til?” “Nå må de bytte den lyspæra snart” “Her var det folksomt!” “Du skal vel ut først du?” En annen tryggere variant, spesielt når man bare er ukjente samlet, er en verbal kort hilsen etterfulgt av nistirring på displayet som forteller hvordan heisen beveger seg fra etasje til etasje. Men man kan også kommunisere med blikk, gester, nikk, smil og ikke minst lukt…

Dørene glir opp og jeg smiler til en tom heis. Deilig å slippe heis-smalltalk nå. Jeg er sliten, gravid og har mest lyst til å ligge på sofaen hjemme i selskap med tre skolebrød. Men jeg skal hente i barnehagen, lage middag og dytte en huske på lekeplassen i stedet. Jeg stiller meg lengst inne i heisen så jeg kan stå å glane på meg selv i speilet. Jeg vet ikke hva jeg ser etter, kanskje noe kjent, kanskje noe nytt. 

Det er først når dørene glir igjen at jeg kjenner det, lukta. Det er lukten av fordøyelse i kritisk ubalanse. Det kommer ikke fra meg, den er etterlatt her av en annen heispassasjer. Og her står jeg, hermetisk innesperret sammen med prompelukta til min forgjenger. En blanding av tristhet og irritasjon fyller meg. Tristhet fordi jeg synes enormt synd på meg selv som må utstå denne lukten i syv etasjer ned, og irritasjon over antisosial atferd fra forrige heispassasjer. Og akkurat idet jeg tror at bølgen av vonde følelser er over, stopper heisen, i femte etasje..

Det kan bare bety at noen skal inn i prompeheisen jeg står i. Jeg merker at jeg får lettere panikk og begynner irrasjonelt å se meg om etter steder man kan gjemme seg i en heis uten hell. Bortforklaringer og å skylde på andre vil bare gjøre saken verre, jeg blir nødt til å stå ansvarlig for stanken. Jeg begynner å svette kraftig. For første gang ønsker jeg at det skal komme noen ukjente inn i heisen, i stedet for noen jeg kjenner. Rart hvordan det der kan endre seg så brått. 

Dørene glir opp og en mann i sekstiårene som bærer en lærveske i hånden møter et anstrengt illrødt ansikt på en spent kropp med kule på magen. Dette er så pinlig. Han kremter, gjett hvorfor..Åh, for en skam. Jeg har mest lyst til å kaste meg i armene hans, fortelle hva som har skjedd og gråte øynene tørre. “Ja, ja, idet man tror at våren er her, kommer det plutselig stiv kuling fra nord” sier jeg i stedet. “Ja, det er noe med det” svarer han. Så retter vi begge øynene mot heisdøren og nistirrer på displayet omhyllet av lukten fra det han tror er min dårlige mage.