Tag: flause

En blind date

Internett har endret måten vi kommuniserer med hverandre på, hvordan vi innhenter og utveksler informasjon, men også hvordan vi finner kjærlighet. Nettdating er en utmerket måte å møte nye mennesker på, men visse forviklinger og misforståelser kan dog fort oppstå i et digitalt sjekkeunivers, noe jeg selv ble et offer for en vårdag i fjor.

Jeg hadde forventet en høy fyr med kort halvblondt hår og briller. Mannen som står foran meg og hilser pent inne på Parkteateret er aldeles ikke det. Riktignok har han halvblondt hår, men han her har lengre hår, er brilleløs og måler ikke mer enn 1.70 på strømpelesten. Men hår kan jo vokse, linser er vanlig og vet jeg egentlig så mye om høyden hans? Jeg har jo bare sett to bilder av fyren; et hjemmebilde og et treningsbilde, og det kan godt hende at han har spesielt lave møbler i leiligheten sin, trener på en uvanlig liten tennisbane eller liker å ta bilder av seg selv fra et froskeperspektiv. Mannen foran meg er absolutt flott og høyde har aldri vært så viktig for meg uansett. “Jeg har tatt husets beste bord til damen” sier han kjekt og peker mot et bord der det står en enslig øl. Jeg liker kommentaren. “Jeg skal bare kjøpe meg en øl” sier jeg og går for å kjøpe en øl.

Vel tilbake ved husets beste bord, legger jeg fra meg jakken og vesken på den ene stolen og setter meg på den andre. De første minuttene av et slikt møte er alltid litt kleint, man trenger å bryte isen først, varme seg opp liksom og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. “Hvis jeg har en slags fiolfarget bulende kul i pannen, er det fordi jeg gikk på en stolpe idet jeg skulle tekste deg tidligere i dag” sier han og peker på pannen sin. Han her er en ordentlig isbrøyter. “Min feil, unnskyld” svarer jeg og ler. Vi skåler i god stemning.

“Marie?” Jeg er på vei til å ta den første ølslurken da jeg plutselig hører noen bak meg si navnet mitt. Jeg snur meg og ser rett opp på en kjempehøy fyr med kort halvblondt hår og briller. “Ååååhh” er det eneste jeg klarer å få frem. Jeg føler meg med ett som en hjort i billys. Jeg er tydeligvis ingen isbrøyter, for det som kommer ut av munnen min er bare “Der er du ja”.

Jeg er på feil date og står handlingslammet og rødmer ukledelig mellom to flotte menn som begge lurer på hva som foregår. Det er offisielt århundrets kleineste datingøyeblikk. “Ja, dette var jo kanskje litt rart” sier jeg og prøver på en forklaring som innholder flåsete setninger som “dere er så like” og “man kan se seg blind på menn haha” Og som om det ikke kan bli værre, må jeg nå ta med meg ølen min og alle tingene mine og bytte bord…og mann!!! Tyve minutter etterpå har den høye og jeg ledd oss gjennom flausen, ølen har roet nervene mine, min gamle date har fått seg sin riktige date (som forøvrig ligner på meg) og orden er atter gjenopprettet i datingparadis.

Den digitale kjærligheten er blind…men jeg kan definitivt se..at det blir lenge til neste gang.

Å falle pladask

Når det begynner å bli glatt ute, sånn som nå, tenker jeg mye på de eldre. For jeg vet hvordan det føles å falle på isen uten å kunne ta seg ordentlig for; først forbauselsen over ikke å ha kontroll på egen kropp, så flauheten overfor omgivelsene over å ligge å sprelle på bakken, og til slutt, som om man ikke er blitt straffet nok, vondtene som bare øker i intensitet etter at man har haltet seg videre. Mine fall er dog i en klasse for seg. Jeg skal fortelle om både et vinterfall og et sommerfall. 

For noen år tilbake pleide jeg hver morgen å stikke innom Meny og handle frokost som bestod av banan og God Morgen Yoghurt. Denne dagen følte jeg meg usedvanlig ovenpå siden jeg for første gang hadde på meg en ny pelshatt som jeg hadde kjøpt i Praha, som ikke var av ekte pels men som likevel fikk meg til å føle meg som kona til Drago i Rocky 4. I min røde kåpe, store flotte langhårede pelshatt, høye støvletter og med rød trutmunn trippet jeg som en matrusjkadokke ut av Menybutikken. Jeg hadde stappet God Morgen blåbær under den ene armen og banan under den andre for jeg var som vanlig sent ute og hadde ikke tid til å putte varene i vesken. Det var en kombinasjon av min egen høyhælte trippende hast og at Meny hadde glemt å strø inngangen den morgenen, som gjorde at jeg plutselig mistet fotfestet. Og fordi jeg hadde God Morgen under den ene armen og banan under den andre, klarte jeg ikke mobilisere armene mine til å ta imot bakken. Jeg falt som en tinnsoldat, nitti grader flatt ned på magen foran inngangsdøren til Meny mens musli, banan og yoghurt sprutet ut av armene på meg. Pusten ble slått ut av meg, så jeg klarte heller ikke reise meg opp. Så jeg lå pal og stengte inngangen til butikken med underkroppen min, toppet med et gispende hode med en brun pelshatt som tittet ut av butikken og holdt skyvedørene åpne. En taxisjåfør som var på vei ut og ikke kunne unngå å se meg, hjalp meg på bena mens jeg fortsatte den hektiske gispingen. Håret mitt lå flatt klistret til kinnet, seigt av blålilla yoghurt mens den kongelige pelshatten nå stod trist og skjev på hodet mitt mens kladder av banan og musli deiset ned på den røde kåpen. Den store overgangen fra å føle meg som en russisk prinsesse til å føle meg som en russisk sirkusklovn, gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Så der gikk jeg haltende og tutende forbi morgenrushet på vei hjem for å skifte, med skammen i halsen og frokosten på hodet.

På vårparten samme året, hadde jeg flyttet til koselige Kampen. Blant rekken med leiligheter, var min den eneste som ikke hadde plantet maiblomster i vinduskassene. Solen skinte fra blå himmel og jeg bestemte meg for at dette var dagen for å pynte opp fasaden med fargerike blomster og norske flagg. Jeg skulle på Plantasjen og følte et behov for å kle meg for anledningen, noe feminint. Jeg tok på meg en pen blomstret kjole som lå i folder rundt knærne og mine nye, yndige 50-talls sko med lakksløyfer på. Det var som tatt ut av en Italiensk filmklassiker; en feminin ung frøken i sommerkjole og sløyfesko med håret blafrende i vårvinden, tilfeldigvis på vei til markedet for å handle blomster til heimen. Som unge blomsterpiker generelt, er litt koffein nødvendig for å få en god start på blomsterhandelen, og sånn var det med meg også. Jeg gikk innom Kaffebrenneriet, bestilte en latte og skrittet bort til sukkerdisken for å hente rørepinne og lokk mens baristaen klargjorde kaffen min. Kaffebaren var full av søndagsblide kaffedrikkere som satt langs vinduet og nøt vårsola. Idet jeg skulle gå tilbake til kassen for å ta imot latten, hendte det noe som fortsatt fremstår som totalt ubegripelig for meg. Mens jeg gikk, klarte den venstre skohælen å hekte seg inn i den smale lakksløyfen på den høyre skoen og sette seg fast. Uten noe mulighet for fotfeste, stupte jeg derfor fremover mot baristaen og landet på knær og albuer foran kassen med kjolen over hodet og føttene fortsatt hektet sammen. Det var litt av et smell i flisene, baristaen skrek ”hjelp henne” mens kunder kom styrtende for å hjelpe den stakkars piken med blomstertruse og bløende albuer og knær. Det ble ikke blomster i blomsterkassen på Kampen den maidagen.