Hjernepromping

Jeg slutter aldri å bli forbløffet over det enorme gapet mellom hvor rasjonelle vi mennesker tror vi er i forhold til hvor irrasjonelle vi egentlig er. Hjernen vår feiltolker og forenkler med ofte store konsekvenser.

Vi baserer vår forståelse av verden på et snevert erfaringsgrunnlag og gjør vurderinger og valg på bakgrunn av ensidig og ufullstendig informasjon. På grunn av medienes sensasjonelle fokus beregner vi sannsynligheten for å omkomme i en ulykke høyere enn sannsynligheten for å omkomme av slag, når sannsynligheten for å dø av slag egentlig er dobbelt så høy som alle tenkelige dødsulykker tilsammen. På samme måte går vi rundt og er mer bekymret for å få en istapp i hodet eller å bli ranet av en gjeng med innvandrere enn vi er for sigaretten vi har i kjeften eller fettet vi bærer rundt magen. Mediene bidrar også til å opprettholde vårt syn på verdensordenen. Vi tror at den tredje verden er mye fattigere, mer overbefolket, at menneskene der er mindre utdannet og har kortere levetid enn det som faktisk er tilfellet.  Vi tror for eksempel at ekstrem fattigdom har doblet seg i løpet av de siste 20 årene, når den egentlig er halvert.

Vi ser etter mønstre i våre omgivelser og trekker konklusjoner på bakgrunn av få observasjoner. Hvis vi tenker på en gammel venn vi har mistet kontakt med som plutselig ringer et øyeblikk etter, tror vi på en eller annen måte at det betyr noe, uten at det streifer oss hvor uendelig mange ganger den tilfeldigheten IKKE har forekommet. For noen er en regnbue på himmelen i et sårbart øyeblikk tegn nok til å gjøre en evig religiøs.

Vi begrenses også av våre behov. Sultne dommere gir for eksempel strengere straffer enn mette, så det gjelder å legge sin halvtime i retten til etter lunsj. Vi påvirkes i stor grad av våre assosiasjoner. Assosiasjoner til penger gjør oss mer selviske, assosiasjoner til eldre gjør oss langsommere i bevegelsene og dersom vi forteller en løgn er sannsynligheten for at vi velger en tannbørste blant et vareutvalg større.

Vi tillegger vakre mennesker positive egenskaper og ser etter feil hos mennesker vi ikke liker. Vi er dobbelt så positive til en person som beskriver seg som morsom, ambisiøs og humørsyk enn en person som beskriver seg som humørsyk, ambisiøs og morsom.

Vi er svake for autoriteter og er følsomme for gruppedynamikk. Mange kjenner til det kjente Milgram-eksperimentet der forsøkspersonene var så opptatte av å adlyde forskningslederen at de var villige til å gi sine medmennesker dødelig elektrosjokk. Eller Stanford eksperimentet, et psykologieksperiment over to uker der man delte forskningspersonene i to grupper, gav dem rollen som enten fange eller fangevoktere og plasserte dem i en kjeller innredet som et fengsel på Stanford universitet. Etter seks dager måtte eksperimentet avbrytes da det begynte å bli Gutanamo-stemning i kjelleren.

Og oppi det hele snakker vi om at vi ødelegger planeten. Mennesket har eksistert en hårsbredd av tiden planeten har eksistert, så det er vel mildt sagt noe arrogant. Blir det for ille kommer jorda til å spytte oss ut som en fordervet drue. Det er menneskets eksistens vi ødelegger med forurensningen vår, ikke planeten. Noen går til og med så langt i sin arroganse at de benekter klimaendringer som flere hundre eksperter i FNs klimapanel kan dokumentere.

Likevel mener vi at vi er fornuftige nok til å utvikle atombomber og biologiske våpen. Vi kan i dag designe gener og morgen slette minner. Vi er langt på vei i utviklingen av roboter med en intelligens som begynner å ligne menneskets.

Hva er så hensikten med all denne oppramsingen av menneskets svakheter? Det er denne irrasjonaliteten, eller denne menneskeligheten som gjør oss fordomsfulle, som holder liv i fremmedfrykt og som gjør at vi er skråsikre, forutinntatte og naive. En gang i tiden, da rovdyr var en daglig trussel hadde vi bruk for evnen til å forenkle omgivelsene våre og hoppe til konklusjoner for å unngå å bli spist av en løve eller to. Vi trenger den litt mindre nå. Så kanskje vi bør minne oss selv om å være litt forsiktigere med å dømme andre. Kanskje vi bør undersøke før vi påstår og holde muligheten åpen for at kanskje spiller hjernen oss et puss.   

Da pappa kom ut av skapet

Da jeg ble født i 1980 var det mormor som stod og motiverte og heiet mens en liten hånd heller enn er hode dukket fram mellom lårene på mamma. Hvor er pappaen undret alle seg. Det samme spørsmålet undret jeg selv mens flakkende blikk og lite sammenfallende historier fra mamma og pappa dukket opp i takt med at jeg vokste til.

Det var i grunn flere ting ved pappa som burde fått meg til å stusse; at det i løpet av femten år aldri dukket opp en spesiell venninne, men heller massevis av spesielle og ganske så eksentriske kamerater og hvordan den kraftige mannekroppen plutselig produserte nette piruetter og så ut som den hadde hovedrollen i Flashdance når jeg spilte 90-talls hitsene mine på full guffe. Men man setter sjelden spørsmålstegn ved ting som alltid har vært. Helt til en helg i september 1995 da pappa og hans kamerat hadde løpt halvmaraton og vi skulle innta et bedre feiremåltid på det lille men koselige kjøkkenet til pappa på Bislett.

Vi snakket om aerob versus an-aerob trening og pappa hadde nettopp snudd tre biffer i stekepanna da han snudde seg, la hånden på skulderen til sin løpekamerat, så han dypt og lenge inn i øynene mens han sa med fløyelsmyk baryton: “Tore er i ordentlig god form han”. Ingen la merke til at kjeven min løsnet fra resten av ansiktet og de oversminkede øynene mine stirret med et “Hva faen i hælvete skjedde nå” blikk på kodak-øyeblikket som utspilte seg ved andre enden av bordet. For det var ikke et øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment mellom to gode venner, dette var et “du er i like god form som Herkules og jeg vil leve resten av mitt liv med deg og løpe hundre halvmaratoner sammen med deg” øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment.

Senere den kvelden etter at jeg hadde småspist meg gjennom biffmåltidet og pappahelgen var over, satt jeg ved kjøkkenbordet i Morellsvei og drakk te mens mamma ryddet ut av oppvaskmaskinen. “Mamma?” sa jeg til mamma. “Ja?” svarte mamma. “Tror du pappa er homo?” sa jeg til mamma. “Ja!” svarte mamma.

Dermed kom det ikke som julekvelden på kjærringa når pappa et par dager etterpå ringte og lurte på om jeg ikke kunne komme på besøk også denne helgen, da det var noe ekstremt viktig han måtte snakke med meg om.

“Ja, ehem” kremtet pappa og skalv som et aspeløv på hendene mens han tok frem penn og papir og satte seg på stolen overfor meg ved kjøkkenbordet der han bare få dager tidligere hadde skamrost Herkules for sin fysiske overlegenhet. Skulle han tegne at han var homo? “Ja, ehem Marie..dette kan bli litt vanskelig for deg å høre og kanskje også å forstå..” sa pappa mens han nervøst fiklet med pennen. Jeg så for meg timevis med fikling, svetting, tusen retoriske omveier før han, om han noen gang kom til poenget. “Hvis det ikke er noe verre enn at du er homo, så kan vi vel bare drite i å bruke masse tid på det og heller finne på noe kult” sa jeg. Sannheten var vel egentlig at jeg synes dette homo-greiene var noe av det feteste jeg hadde hørt. Ikke bare betød det at det ikke var min feil at de hadde gått fra hverandre, men jeg var den eneste jeg visste om med en homofil forelder og det var…vel, det var dritkult.

For fire år siden var jeg forlover når de giftet de seg i hvite smokinger med løfte om å leve resten av sitt liv med hverandre, det var er bryllup med Flashdancing ut i de sene nattetimer.