Englebarn

Jeg har aldri vært mor og kan derfor ikke uttale meg om hvordan det er å være en forelder. Men jeg har passet barn over en lengre periode og vet hvor hjelpeløs og desperat man kan føle seg når en krise inntreffer. Så her er det sikkert noen som kjenner seg igjen.

Jeg har en venninne fra barndommen som har en datter, en fin åtteåring som jeg er heldig nok å være fadder for. Min venninne er en tøff dame. Da jenta var veldig liten sjonglerte hun alenemorsrollen samtidig som hun eide og drev en frisørsalong på heltid. For å slippe å holde salongen stengt i helgen påtok jeg meg å være barnevakt noen timer på lørdagene.

En lørdag rett før jul satt lille Veronica på halvannet år i Voxi-posen sin på en cafe i annen etasje på Oslo City og ble matet med favoritten Nestle Pasta Genovese. Å ta med små barn på Oslo City en lørdag rett før jul var en lite strategisk avgjørelse innser jeg i ettertid, men jeg var fresh i kjøpesenter-med-barn-gamet og hadde vel trodd jeg skulle få kjøpt en julegave eller to..åh, så fantastisk naiv man er før man får disse erfaringene selv. Det må være underholdende for foreldre å høre på folk uten barn uttale seg om hvor lite de skal forandre livene sine når barna kommer til verden. “Vi skal være like sosiale som før” “vi kommer til å være konsekvente og aldri bestikke barna eller true med å frata dem goder” “det handler bare om prioriteringer og planlegging”

Veronica hadde fullført ett og et halvt glass med Pasta Genovese, da hun fikk et underlig utrykk i ansiktet sitt. Det så ut som hun måtte bæsje og var forbløffet over hvor brått behovet hadde oppstått, men den etterfølgende, litt anstrengte minen som gjerne oppstår fra pressing var fraværende. Så kom plutselig ett og et halvt glass Nestle Pasta Genovese sprutende ut av den lille munnen som en vannspreder på en sommerdag. Det var tydeligvis utløsende for hennes videre velvære, for hun lo fascinert og begynte å klaske oppkastet rundt i håret og ansiktet. Jeg løftet henne ut av vogna og Voxi-posen i et forsøk på å frigjøre henne fra griseriet og hindre at hun lekte mer med det. Hun så ut som et lite troll der hun stod, triumferende med ansiktet fullt av pastabiter og viltre krøller våte av oppkast som falt som kladder ned i cherroxene hennes. Jeg tittet rundt etter servietter og møtte tilfeldig blikket til en tobarnsmor som hastet forbi. Øynene hennes var fylt av sympati og medfølelse, som om jeg nettopp hadde mottatt en kreftdiagnose.

Mor og jeg hadde ikke husket å pakke ekstra tøy. Det var et problem nå. Cubus lå en etasje opp. Jeg tok vognen i den ene hånden og den rastløse jenta i den andre og ventet på heisen som var på vei opp. Idet dørene åpnet seg ble det enda klarere for meg betydningen av julerush, heisen var stapp full av folk og handleposer. Oppkast har dog en magisk evne til å få folk til å flytte på seg. Det stinket magesyre i hele heisen på vei opp til Cubus. Da jeg nærmet meg barneavdelingen på Cubus så jeg til min fortvilelse at den var bredfull av kvinner i kø som alle handlet til sine små. Så opplevde jeg noe jeg vil kalle et fabelaktig sosiologisk fenomen. Idet jeg skrittet over terskelen, tittet fire, fem kvinner opp fra sine gjøremål, som om de hadde luktet situasjonen Veronica og jeg befant oss i, kanskje luktet de det også. På et øyeblikk hadde de klart å organisere seg og samarbeidet metodisk slik at jeg innen et halvt minutt stod med et fullt sett med tøy i riktig størrelse forrerst i køen i kassa. I mammabransjen spiller man hverandre god.

“Stellerom?” Spurte jeg ungjenta i kassa. “Nederst” svarte hun. Tilbake inn i stappfull heis. Tre etasjer ned, stopp i hver etasje i en tett boks med spy og trengsel. Idet heisdørene gled opp i annen etasje så Veronica sitt snitt til å smette ut av heisen, løpe inn i en klesbutikk og gjemme seg mellom cardigans og t-skjorter. Kjære gud i himmelen, la ikke de butikkansatte vitne hvordan deres nye kleskolleksjon nå har fått halvfordøyd Pasta Genovese sprinklet over seg. Tilbake til heisen og vogna med utålmodige ventende med foten i døra.

Jeg var stresset og svett, situasjonen var ny for meg. Jeg kunne ikke ha henne lenge løpende rundt på Oslo City badet i oppkast. Ville hun kaste opp igjen? Og sist men ikke minst, hva trodde folk om hva slags “mor” jeg var? En panikkslagen nevrotiker med barnevogn på Oslo City på en lørdag midt i julerushet, uten våtservietter, skift eller kontroll på ungen.

Da vi endelig nådde underetasjen og fant toalettene, kunne den kjempehyggelige smilende damen som tok imot toalettpengene fortelle oss at nei, stellerommene de var i fjerde etasje. Jeg bannet høyt, helt sprengrød i ansiktet av stress. Svært lite pedagogisk. Tilbake til heisen, fire etasjer opp, stopp i hver etasje.

Jeg badet Veronica i vasken på stellerommet. Hun smilte oppmuntrende til meg mens Pasta Genovese ble skylt ut av håret hennes. Stakkars liten. Jeg kledde henne, vasket av Voxiposen og la den over henne som en dyne med siden ned der oppkastet ikke hadde kommet. Hun sovnet etter to minutter. Trollet var borte, engelen kommet tilbake.

Da pappa kom ut av skapet

Da jeg ble født i 1980 var det mormor som stod og motiverte og heiet mens en liten hånd heller enn er hode dukket fram mellom lårene på mamma. Hvor er pappaen undret alle seg. Det samme spørsmålet undret jeg selv mens flakkende blikk og lite sammenfallende historier fra mamma og pappa dukket opp i takt med at jeg vokste til.

Det var i grunn flere ting ved pappa som burde fått meg til å stusse; at det i løpet av femten år aldri dukket opp en spesiell venninne, men heller massevis av spesielle og ganske så eksentriske kamerater og hvordan den kraftige mannekroppen plutselig produserte nette piruetter og så ut som den hadde hovedrollen i Flashdance når jeg spilte 90-talls hitsene mine på full guffe. Men man setter sjelden spørsmålstegn ved ting som alltid har vært. Helt til en helg i september 1995 da pappa og hans kamerat hadde løpt halvmaraton og vi skulle innta et bedre feiremåltid på det lille men koselige kjøkkenet til pappa på Bislett.

Vi snakket om aerob versus an-aerob trening og pappa hadde nettopp snudd tre biffer i stekepanna da han snudde seg, la hånden på skulderen til sin løpekamerat, så han dypt og lenge inn i øynene mens han sa med fløyelsmyk baryton: “Tore er i ordentlig god form han”. Ingen la merke til at kjeven min løsnet fra resten av ansiktet og de oversminkede øynene mine stirret med et “Hva faen i hælvete skjedde nå” blikk på kodak-øyeblikket som utspilte seg ved andre enden av bordet. For det var ikke et øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment mellom to gode venner, dette var et “du er i like god form som Herkules og jeg vil leve resten av mitt liv med deg og løpe hundre halvmaratoner sammen med deg” øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment.

Senere den kvelden etter at jeg hadde småspist meg gjennom biffmåltidet og pappahelgen var over, satt jeg ved kjøkkenbordet i Morellsvei og drakk te mens mamma ryddet ut av oppvaskmaskinen. “Mamma?” sa jeg til mamma. “Ja?” svarte mamma. “Tror du pappa er homo?” sa jeg til mamma. “Ja!” svarte mamma.

Dermed kom det ikke som julekvelden på kjærringa når pappa et par dager etterpå ringte og lurte på om jeg ikke kunne komme på besøk også denne helgen, da det var noe ekstremt viktig han måtte snakke med meg om.

“Ja, ehem” kremtet pappa og skalv som et aspeløv på hendene mens han tok frem penn og papir og satte seg på stolen overfor meg ved kjøkkenbordet der han bare få dager tidligere hadde skamrost Herkules for sin fysiske overlegenhet. Skulle han tegne at han var homo? “Ja, ehem Marie..dette kan bli litt vanskelig for deg å høre og kanskje også å forstå..” sa pappa mens han nervøst fiklet med pennen. Jeg så for meg timevis med fikling, svetting, tusen retoriske omveier før han, om han noen gang kom til poenget. “Hvis det ikke er noe verre enn at du er homo, så kan vi vel bare drite i å bruke masse tid på det og heller finne på noe kult” sa jeg. Sannheten var vel egentlig at jeg synes dette homo-greiene var noe av det feteste jeg hadde hørt. Ikke bare betød det at det ikke var min feil at de hadde gått fra hverandre, men jeg var den eneste jeg visste om med en homofil forelder og det var…vel, det var dritkult.

For fire år siden var jeg forlover når de giftet de seg i hvite smokinger med løfte om å leve resten av sitt liv med hverandre, det var er bryllup med Flashdancing ut i de sene nattetimer.