Da jeg møtte Frode

Han har bolleklipp og rosa sløyfespenner i håret. Øyenbrynene er tegnet på, tynne som parenteser og det henger små metallkors ned fra begge ørene. Ansiktet er furet, det har smilt for lite og grublet for mye. Huden er mørk og det er vanskelig å si om han er skitten i ansiktet eller bare veldig solbrun. Han har en forvirrende fremtoning. Som en ultrarenslig person som aldri dusjer, kontrollert men likevel ute av kontroll.

Jeg sitter på bakerste sete på 20-bussen. Det er sen rushtid, altså fullt men ikke stappfullt. Han kommer mot meg med blikket festet på meg, granskende, skeptisk. Bevegelsene hans er som hos en skjør gammel dame, forsiktige og langsomme.

Han kommer helt bort til meg, stopper foran meg og stirrer meg inn i øynene uten å si et ord. Det er ubehagelig. Jeg flakker med blikket og smiler nervøst spørrende. Skal han drepe meg eller gi meg et kompliment, begge er like sannsynlige.

“Det er min plass” sier han plutselig. Jeg skvetter av den mørke buldrende stemmen som kommer ut av den spinkle menneskekroppen. Hva mener han? Han peker på setet mitt og gjentar “det er min plass”. “Er dette din plass?” svarer jeg forvirret. “Ja” svarer han bekreftende. Den gravalvorlige minen hans gjør at jeg skjønner at dette ikke er noen skjult kamera situasjon. Forvirringen går over i irritasjon. “Står det navnet ditt på den?” spør jeg med en spydig tone og borrer øynene mine inn i hans. “Ja, Frode” svarer han.

Jeg flytter rompa litt til siden og titter ned på setet mitt. Der, på det blå og gulstripede stoffet står det FRODE i skjelvende bokstaver skrevet med sort tusj. Jeg får ikke frem et ord, bare glaner sjokkert på det triumferende brune ansiktet til Frode mens jeg flytter meg til en annen plass. Hele resten av turen mot Kampen ser jeg ut av vinduet mens jeg tenker på at rett bak meg sitter et ganske så fascinerende og uforglemmelig mysterium.

Englebarn

Jeg har aldri vært mor og kan derfor ikke uttale meg om hvordan det er å være en forelder. Men jeg har passet barn over en lengre periode og vet hvor hjelpeløs og desperat man kan føle seg når en krise inntreffer. Så her er det sikkert noen som kjenner seg igjen.

Jeg har en venninne fra barndommen som har en datter, en fin åtteåring som jeg er heldig nok å være fadder for. Min venninne er en tøff dame. Da jenta var veldig liten sjonglerte hun alenemorsrollen samtidig som hun eide og drev en frisørsalong på heltid. For å slippe å holde salongen stengt i helgen påtok jeg meg å være barnevakt noen timer på lørdagene.

En lørdag rett før jul satt lille Veronica på halvannet år i Voxi-posen sin på en cafe i annen etasje på Oslo City og ble matet med favoritten Nestle Pasta Genovese. Å ta med små barn på Oslo City en lørdag rett før jul var en lite strategisk avgjørelse innser jeg i ettertid, men jeg var fresh i kjøpesenter-med-barn-gamet og hadde vel trodd jeg skulle få kjøpt en julegave eller to..åh, så fantastisk naiv man er før man får disse erfaringene selv. Det må være underholdende for foreldre å høre på folk uten barn uttale seg om hvor lite de skal forandre livene sine når barna kommer til verden. “Vi skal være like sosiale som før” “vi kommer til å være konsekvente og aldri bestikke barna eller true med å frata dem goder” “det handler bare om prioriteringer og planlegging”

Veronica hadde fullført ett og et halvt glass med Pasta Genovese, da hun fikk et underlig utrykk i ansiktet sitt. Det så ut som hun måtte bæsje og var forbløffet over hvor brått behovet hadde oppstått, men den etterfølgende, litt anstrengte minen som gjerne oppstår fra pressing var fraværende. Så kom plutselig ett og et halvt glass Nestle Pasta Genovese sprutende ut av den lille munnen som en vannspreder på en sommerdag. Det var tydeligvis utløsende for hennes videre velvære, for hun lo fascinert og begynte å klaske oppkastet rundt i håret og ansiktet. Jeg løftet henne ut av vogna og Voxi-posen i et forsøk på å frigjøre henne fra griseriet og hindre at hun lekte mer med det. Hun så ut som et lite troll der hun stod, triumferende med ansiktet fullt av pastabiter og viltre krøller våte av oppkast som falt som kladder ned i cherroxene hennes. Jeg tittet rundt etter servietter og møtte tilfeldig blikket til en tobarnsmor som hastet forbi. Øynene hennes var fylt av sympati og medfølelse, som om jeg nettopp hadde mottatt en kreftdiagnose.

Mor og jeg hadde ikke husket å pakke ekstra tøy. Det var et problem nå. Cubus lå en etasje opp. Jeg tok vognen i den ene hånden og den rastløse jenta i den andre og ventet på heisen som var på vei opp. Idet dørene åpnet seg ble det enda klarere for meg betydningen av julerush, heisen var stapp full av folk og handleposer. Oppkast har dog en magisk evne til å få folk til å flytte på seg. Det stinket magesyre i hele heisen på vei opp til Cubus. Da jeg nærmet meg barneavdelingen på Cubus så jeg til min fortvilelse at den var bredfull av kvinner i kø som alle handlet til sine små. Så opplevde jeg noe jeg vil kalle et fabelaktig sosiologisk fenomen. Idet jeg skrittet over terskelen, tittet fire, fem kvinner opp fra sine gjøremål, som om de hadde luktet situasjonen Veronica og jeg befant oss i, kanskje luktet de det også. På et øyeblikk hadde de klart å organisere seg og samarbeidet metodisk slik at jeg innen et halvt minutt stod med et fullt sett med tøy i riktig størrelse forrerst i køen i kassa. I mammabransjen spiller man hverandre god.

“Stellerom?” Spurte jeg ungjenta i kassa. “Nederst” svarte hun. Tilbake inn i stappfull heis. Tre etasjer ned, stopp i hver etasje i en tett boks med spy og trengsel. Idet heisdørene gled opp i annen etasje så Veronica sitt snitt til å smette ut av heisen, løpe inn i en klesbutikk og gjemme seg mellom cardigans og t-skjorter. Kjære gud i himmelen, la ikke de butikkansatte vitne hvordan deres nye kleskolleksjon nå har fått halvfordøyd Pasta Genovese sprinklet over seg. Tilbake til heisen og vogna med utålmodige ventende med foten i døra.

Jeg var stresset og svett, situasjonen var ny for meg. Jeg kunne ikke ha henne lenge løpende rundt på Oslo City badet i oppkast. Ville hun kaste opp igjen? Og sist men ikke minst, hva trodde folk om hva slags “mor” jeg var? En panikkslagen nevrotiker med barnevogn på Oslo City på en lørdag midt i julerushet, uten våtservietter, skift eller kontroll på ungen.

Da vi endelig nådde underetasjen og fant toalettene, kunne den kjempehyggelige smilende damen som tok imot toalettpengene fortelle oss at nei, stellerommene de var i fjerde etasje. Jeg bannet høyt, helt sprengrød i ansiktet av stress. Svært lite pedagogisk. Tilbake til heisen, fire etasjer opp, stopp i hver etasje.

Jeg badet Veronica i vasken på stellerommet. Hun smilte oppmuntrende til meg mens Pasta Genovese ble skylt ut av håret hennes. Stakkars liten. Jeg kledde henne, vasket av Voxiposen og la den over henne som en dyne med siden ned der oppkastet ikke hadde kommet. Hun sovnet etter to minutter. Trollet var borte, engelen kommet tilbake.