Tag: hverdagen

Natt til onsdag

01:22-Gråt fra barnerom. Klagende som om han er ubekvem, ikke akutt. Med andre ord et signal om et behov, mest sannsynlig vann. Det gjelder å være kjapp med vannflaska, våkner han for mye er det større sjanse for at han ikke sovner igjen. Rulle kroppen over på siden og vrikke seg som en reke bort til enden av senga før seksogsøtti kilo med fett, muskler, foster og vann kommer opp i stående. Vagge bort til badet mens man forsøker å unngå å tråkke på knirkestedene. Fylle flaske, inn på barnerom. Gi flaske og si “Det er natta , nå må du sove”. Vagge tilbake til soverommet mens man unngår knirkestedene. Sette seg på senga og velte seg selv over på siden. Prøve å sove. Ikke bli liggende å lytte etter mer gråt…Slapp av, din kontrollfreak. 

01:30-Snorking fra venstre flanke. Dytte på samboer for at han skal legge seg over på siden. 

01:32- Hikke i livmor. Rytmiske rykk i magen som små jordskjelv inne i kroppen. Minner en på at man har et nesten ferdig menneske som snart skal skru seg ut mellom bena på deg. Absurd 

01:35-Gråt fra barnerommet. Hmm..Nå må pappaen sendes inn. Siden han ikke er like lett å manipulere, gir det lille mennesket oftere opp etter pappa-besøk. Vekke samboer. “Din tur til å gå inn til ham nå. Jeg vet ikke hva det er, jeg har gitt ham vann”. Knirking. Lav mumling fra barnerommet. Knirking. Samboer tilbake i seng. 

01:36-samboer allerede sovnet. Stillhet fra barnerommet. Jeg tror kanskje jeg er i stand til å gi etter for søvnen nå. 

03:15-gråt fra barnerommet. Høyt og akutt, mest sannsynlig mareritt. Er det bare jeg som hører dette? Samboer puster tungt, ingen reaksjon fra den fronten nei. Rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, og inn på barnerom. Roe barnet, bevisst tråkke på knirkestedene på vei tilbake, velte tungt ned i sengen og stønne høyt. Samboer sover søtt, helt upåvirket av anstrengelsene som foregår rundt. Det må være godt, å kunne sove sånn gjennom hele spetakkelet. Sikkert ikke så vanskelig når man vet at det er noen som ordner opp. 

03:23-Spark i ribben. Det er voldsom aktivitet på natten nå, samtidig som det er vanskelig å finne en komfortabel liggestilling. Snu seg over på venstre side, rulle sammen dyna og stappe den innunder magen. Putte en pute mellom knærne så ryggen ikke blir så vridd. Så er vi endelig i mål. Sparkingen har roet seg og jeg ligger godt. Men merker jeg ikke nå at jeg kanskje må tisse litt? Det får vente..

03:26-Det kan ikke vente. Fjerne dyne og pute, rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, inn på badet, tisse, knirke, velte ned i senga, legge seg over på venstre side, rulle dyna, stappe innunder magen, pute mellom knærne. For trøtt til å lytte eller tenke, bare sige inn i søvnen. 

04:37-roping fra barnerommet. Klar varsel om forventninger rundt at dagen skal starte. Inn med ørepropper. “Maaaaammaaa! Maaammaaaa! Maaaaaammaa! Neeei, ikke sove jeeeeg!” Samboer puster taktfast videre. Hvem i sin rette forstand kan sove igjennom det her. Samboer har puta under nakken slik at den dekker ørene perfekt på begge sider. Strategisk? En del av “jeg gir blaffen i at samboeren min er gravid og sliten, og prøver å overlate så mye ansvar til henne som mulig” planen?..Uff, hva er det jeg tenker nå? Jeg er bare så trøtt. Orker ikke ideen om at det er morgen allerede nå!

04:40-Det er visst morgen nå. Prating og roping fra barnerommet. Kan ikke la ham stå opp, vi kan ikke venne ham til at dagen starter før seks. 

05:10-Jeg prøver å telle hvor mange oppvaskmaskiner jeg har tømt i det siste i forhold til samboeren mens jeg prøver å ignorere oppkallinger fra barnerommet. 

05:20-Samboer sover stadig tungt. Ligner han ikke litt på et sånt dovendyr egentlig? Litt sånn nebbete nese og det tåpelige fredfulle gliset. Det synges og prates fra naboværelset. Har gitt opp søvnen. 

05:30-Prøver å liste meg ubemerket forbi barnerommet. Det er like nyttesløst som smugle en feit grillpølse forbi en sulten hund. “Mamma?” Samboeren har morgenene, jeg har ettermiddagene, det er avtalen, så jeg passerer barnerommet og går ned trappen. Jeg har satt døren til soverommet vårt på vidt gap slik at eventuell barneroping som skulle gå over i barnegråt blir plukket opp av dovendyret. Så går jeg ned på badet to etasjer under og gjør meg klar for jobb. Stiv i musklene, rar i magen og ør i hodet står jeg i dusjen og tenker på hvor synd det er på meg. De to jeg bor sammen med er tydelig ikke på min side. Heller ikke Karate-kid som bor i magen og snart kommer ut for å suge ut enda mer av det lille overskuddet jeg har. 

Idet jeg går ut av dusjen hører jeg barnegråt fra to etasjer over. Rasende tramper jeg opp trappene mens jeg etterlater meg dammer av vann på hvert trappetrinn. Idet jeg passerer kjøkkenet vurderer jeg om jeg skal ta med en mugge med vann til den sovende samboeren for å kompensere for urettferdigheten som åpenbart hersker i dette huset. Men jeg tar meg ikke tiden. Utmattelsen og irritasjonen kan ikke lenger holdes i sjakk og gråt er på vei oppover i svelget. Jeg braser inn på soverommet uten en tråd på kroppen mens det våte håret klasker mot ryggen. 

Et stort og et lite spørrende ansikt titter opp av sengen. “Hei mamma” sier den ene. “Hei elskling” sier den andre. Den minste av dem er påkledd og sitter lattermild oppå ryggen til den store som har inntatt rollen som hest. Jeg bruker noen sekunder på å svelge gråten og omstille meg før jeg bryter ut i latter. De er jo ikke så verst fine de to gutta mine. Blir bra med en til. 

Å rekke å leve i nuet

Jeg har et ganske anstrengt forhold til tid. Tid styrer i for stor grad livet mitt og jeg er dårlig på å moderere det. Jeg gir samfunnet mesteparten av skylden, fordi det kapitalistiske i-landssamfunnet som jeg lever i, krever at jeg hele tiden må forholde meg til tid.

Jeg starter hver dag i livet mitt med lyden av en alarm, det er jo i seg selv bekymringsverdig. Og ikke bare en slags varselmelodi av en tidspåminnelse, neida, en lyd som kan minne om en kombinasjon av sultne sjøløver og en tastetelefon fra nittitallet. Det er en slags realitetssjekk etter å ha brukt hele natten på sukkersøte drømmer: “pling, plong, ring, ding, av med skylappene frøken, virkeligheten kaller og det er tid for å stå opp”.

Jeg dusjer og smører ansiktet mitt inn med svindyre planteekstrakter og langreiste oljer for å motvirke at tiden synes i huden min. Så er det på med klærne, helst noe som følger tiden. Jeg har som oftest dårlig tid om morgenen og må spurte til bussen for jeg mer glad i å sove lenge enn å bruke lang tid på frokost og avislesning, spesielt i mørketiden. Lesingen tar jeg i rushtiden på vei til jobben, en god måte å håndtere irritasjon som kø og busstrengsel ofte kan gi meg. Så starter arbeidstiden. Jeg har ofte flere møtetidspunkter og tidsfrister i løpet av dagen jeg må forholde meg til og legger opp arbeidsdagen etter dem. Iblant klarer jeg å lure inn i lunsjtiden en frisørtime eller legetime (som forøvrig burde kalles et legekvarter) for å holde kropp og sjel i balanse.

På vei hjem fra jobb handler jeg middag. Da er det rushtid i butikken også og jeg må forholde meg til mennesker i tidsklemme mens jeg handler og sjekker utløpstid på matvarene. Etter middagstid bruker jeg gjerne kvalitetstid på venner og familie. Besteforeldre prøver jeg å besøke ofte, for man vet aldri hvor mye tid de har igjen. Jeg gjør gjerne hyggelig ting med venner som jeg har bestemt meg å bruke tiden min på. Noen dager rett før sengetid må jeg også sette meg ned og ordne med administrative ting som regninger med betalingsfrister, avtaler i kalenderen og ting som må bestilles eller angres på i tide. Så er det leggetid for jeg skal tidlig opp, jeg har jo en arbeidstid jeg må forholde meg til. Innimellom alt dette skal jeg også finne tid til å holde hus og hjem i stand, trene tilstrekkelig ofte og lenge, spise sunt og kanskje se en film.

Jeg er en tidsslave. Over sengen min henger et brodert lite slips med bjelle som forteller når jeg er født. Det første som skjedde når jeg ble født var at noen så på klokka og noterte tidspunktet. Og det siste som skjer før lyset slukker en dag er vel sikkert at noen noterer seg tidspunkt for død. Og når jeg havner i torva, så blir det sikkert med en fin stein der det står navnet mitt og tidsrommet jeg levde.

Da er det ikke lett vettu, å glemme tiden og bare leve i nuet!

Mensenkortet

”Vil du ha bind kort?” nærmest roper dama i kassa. Jeg ser ned på rullebåndet mens Libresse og Tampax seiler forbi foran meg.  Søren, jeg skulle valgt den andre kassen likevel. 

Jeg burde skjønt at damen med de ondskapsfulle små griseøynene kom til å dra mensenkortet, selv med mine strategisk plasserte God Morgen yoghurt, banan og tyggis for å dra oppmerksomheten bort fra handelens egentlige hensikt. Hvis man kjøper BARE bind og tamponger, da haster det, det tenker folk. Men hvis det er en del av en kjempestor handlekurv, da glir det så lett inn sammen med det andre. Men jeg hadde jo ikke tenkt til å gjøre storhandel i arbeidstiden bare for å kamuflere produkter som nesten halvparten av befolkningen er avhengig av. ”Nei takk” svarer jeg demonen som sitter og skanner varene mine.  

”Hvis du kjøper mye bind og tamponger kan det lønne seg å få seg et bind kort” fortsetter hun muntert mens et tilfreds smil tegner seg i de smale øyekrokene. Hvis du kjøper MYE bind og tamponger??? Jeg merker et lite dytt i ryggen fra køen bak meg som tetter seg slik at flere kan få meg seg ordvekslingen og ordentlig beskue den kjempemenstruelle blonde kunden som storforbruker bind og tamponger. ”Nei takk” svarer jeg igjen med en tydelig irritasjon i stemmen mens jeg borrer øynene mine inn i hennes blasse gråblå. Vi stirrer på hverandre som to ville dyr som måler muskler nå, kassadama og jeg. Jeg føler at jeg har henne. Hun tenker seg om før øynene hennes brått blir fuktige og hun gir meg sitt mest sårede ansiktsuttrykk og sier med sin søteste pikestemme” Det var bare et spørsmål”. Hun kunne like gjerne lagt til ”frøken PMS” på slutten av den setningen for det er det køen bak meg tenker. Jeg ser det på dem idet jeg hektisk stapper God Morgen og jordbærtyggis ned i en pose.

En null til kassadama på Kiwi