Tag: hverdagsliv med barn

Natt til onsdag

01:22-Gråt fra barnerom. Klagende som om han er ubekvem, ikke akutt. Med andre ord et signal om et behov, mest sannsynlig vann. Det gjelder å være kjapp med vannflaska, våkner han for mye er det større sjanse for at han ikke sovner igjen. Rulle kroppen over på siden og vrikke seg som en reke bort til enden av senga før seksogsøtti kilo med fett, muskler, foster og vann kommer opp i stående. Vagge bort til badet mens man forsøker å unngå å tråkke på knirkestedene. Fylle flaske, inn på barnerom. Gi flaske og si “Det er natta , nå må du sove”. Vagge tilbake til soverommet mens man unngår knirkestedene. Sette seg på senga og velte seg selv over på siden. Prøve å sove. Ikke bli liggende å lytte etter mer gråt…Slapp av, din kontrollfreak. 

01:30-Snorking fra venstre flanke. Dytte på samboer for at han skal legge seg over på siden. 

01:32- Hikke i livmor. Rytmiske rykk i magen som små jordskjelv inne i kroppen. Minner en på at man har et nesten ferdig menneske som snart skal skru seg ut mellom bena på deg. Absurd 

01:35-Gråt fra barnerommet. Hmm..Nå må pappaen sendes inn. Siden han ikke er like lett å manipulere, gir det lille mennesket oftere opp etter pappa-besøk. Vekke samboer. “Din tur til å gå inn til ham nå. Jeg vet ikke hva det er, jeg har gitt ham vann”. Knirking. Lav mumling fra barnerommet. Knirking. Samboer tilbake i seng. 

01:36-samboer allerede sovnet. Stillhet fra barnerommet. Jeg tror kanskje jeg er i stand til å gi etter for søvnen nå. 

03:15-gråt fra barnerommet. Høyt og akutt, mest sannsynlig mareritt. Er det bare jeg som hører dette? Samboer puster tungt, ingen reaksjon fra den fronten nei. Rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, og inn på barnerom. Roe barnet, bevisst tråkke på knirkestedene på vei tilbake, velte tungt ned i sengen og stønne høyt. Samboer sover søtt, helt upåvirket av anstrengelsene som foregår rundt. Det må være godt, å kunne sove sånn gjennom hele spetakkelet. Sikkert ikke så vanskelig når man vet at det er noen som ordner opp. 

03:23-Spark i ribben. Det er voldsom aktivitet på natten nå, samtidig som det er vanskelig å finne en komfortabel liggestilling. Snu seg over på venstre side, rulle sammen dyna og stappe den innunder magen. Putte en pute mellom knærne så ryggen ikke blir så vridd. Så er vi endelig i mål. Sparkingen har roet seg og jeg ligger godt. Men merker jeg ikke nå at jeg kanskje må tisse litt? Det får vente..

03:26-Det kan ikke vente. Fjerne dyne og pute, rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, inn på badet, tisse, knirke, velte ned i senga, legge seg over på venstre side, rulle dyna, stappe innunder magen, pute mellom knærne. For trøtt til å lytte eller tenke, bare sige inn i søvnen. 

04:37-roping fra barnerommet. Klar varsel om forventninger rundt at dagen skal starte. Inn med ørepropper. “Maaaaammaaa! Maaammaaaa! Maaaaaammaa! Neeei, ikke sove jeeeeg!” Samboer puster taktfast videre. Hvem i sin rette forstand kan sove igjennom det her. Samboer har puta under nakken slik at den dekker ørene perfekt på begge sider. Strategisk? En del av “jeg gir blaffen i at samboeren min er gravid og sliten, og prøver å overlate så mye ansvar til henne som mulig” planen?..Uff, hva er det jeg tenker nå? Jeg er bare så trøtt. Orker ikke ideen om at det er morgen allerede nå!

04:40-Det er visst morgen nå. Prating og roping fra barnerommet. Kan ikke la ham stå opp, vi kan ikke venne ham til at dagen starter før seks. 

05:10-Jeg prøver å telle hvor mange oppvaskmaskiner jeg har tømt i det siste i forhold til samboeren mens jeg prøver å ignorere oppkallinger fra barnerommet. 

05:20-Samboer sover stadig tungt. Ligner han ikke litt på et sånt dovendyr egentlig? Litt sånn nebbete nese og det tåpelige fredfulle gliset. Det synges og prates fra naboværelset. Har gitt opp søvnen. 

05:30-Prøver å liste meg ubemerket forbi barnerommet. Det er like nyttesløst som smugle en feit grillpølse forbi en sulten hund. “Mamma?” Samboeren har morgenene, jeg har ettermiddagene, det er avtalen, så jeg passerer barnerommet og går ned trappen. Jeg har satt døren til soverommet vårt på vidt gap slik at eventuell barneroping som skulle gå over i barnegråt blir plukket opp av dovendyret. Så går jeg ned på badet to etasjer under og gjør meg klar for jobb. Stiv i musklene, rar i magen og ør i hodet står jeg i dusjen og tenker på hvor synd det er på meg. De to jeg bor sammen med er tydelig ikke på min side. Heller ikke Karate-kid som bor i magen og snart kommer ut for å suge ut enda mer av det lille overskuddet jeg har. 

Idet jeg går ut av dusjen hører jeg barnegråt fra to etasjer over. Rasende tramper jeg opp trappene mens jeg etterlater meg dammer av vann på hvert trappetrinn. Idet jeg passerer kjøkkenet vurderer jeg om jeg skal ta med en mugge med vann til den sovende samboeren for å kompensere for urettferdigheten som åpenbart hersker i dette huset. Men jeg tar meg ikke tiden. Utmattelsen og irritasjonen kan ikke lenger holdes i sjakk og gråt er på vei oppover i svelget. Jeg braser inn på soverommet uten en tråd på kroppen mens det våte håret klasker mot ryggen. 

Et stort og et lite spørrende ansikt titter opp av sengen. “Hei mamma” sier den ene. “Hei elskling” sier den andre. Den minste av dem er påkledd og sitter lattermild oppå ryggen til den store som har inntatt rollen som hest. Jeg bruker noen sekunder på å svelge gråten og omstille meg før jeg bryter ut i latter. De er jo ikke så verst fine de to gutta mine. Blir bra med en til. 

Barndom

“Ta ham!” roper Kristian, broren min og slår ut i luften med den ene neven. Rocky blør kraftig fra et kutt over øyet. “Now you die” sier Drago til ham, men Rocky er i siget nå. 

Det glinser i svetten fra to slitne kropper som er beredt på å kjempe til døden. Det er nå det skal avgjøres. Jeg hopper i sofaen i takt med at Rocky treffer haka til Drago med neve etter neve. Hele det russiske publikumet er på Rockys side, det er ikke til å tro. Så faller Drago. Kristian og jeg ser på hverandre og holder pusten et øyeblikk. Vi starter tellingen i kor; en, to, tre…han bli liggende…fem, seks, syv…prøver å reise seg men faller sammen…ni, ti. Han klarte det! Rocky klarte det! Kristian og jeg gråter og omfavner hverandre. Så spoler vi tilbake og ser hele filmen på nytt nok en gang. 

Barndommens magiske øyeblikk, hver eneste dag var full av dem og man gikk aldri lei. Ulidelig spenning, grenseløs glede, bunnløs skuffelse. Hvor gøy det var bare å løpe. Vinden i håret og elektrisitet i bena. Hvordan man kunne glede seg til lørdagsgodt på en tirsdag, planlegge hva man skulle fylle posen med; salte frosker, colasmokker og Sad Sam. Alt som var nytt var spennende, alt som var kjent ble bare mer og mer morsomt. 

Jeg ser det mer og mer ettersom gutten vår vokser til. Den lille kroppen er overmannet av sin egen iver til å utforske verden, føle alle følelser. Han er nesten gjennomsiktig. Alt som foregår på innsiden, synes på utsiden. 

For ham er hverdagen en fest som starter idet lyset går på og en trøtt pappa eller mamma stikker hodet inn i rommet og møter verdens blideste fjes. På vei til barnehagen peker han på absolutt alle hunder han ser og bjeffer av begeistring. Dagen i barnehagen er full av oppdagelser, nye ord og sanger. Leker som kan stables, ristes, pusles, bankes og settes sammen. Kjente fjes, lukter og lyder gjør det trygt å utfolde seg i eventyrlandet på femti kvadrat på avdeling rød. I løpet av syv timer har ett år med nye erfaringer og opplevelser gått, så gjensynsgleden er ubeskrivelig når han ser mamma eller pappa dukke opp i døråpningen til avdelingen. Og skuffelsen desto større i garderoben når dress, lue, hals, votter og sko skal tvinges på. Hvor mye han klarer å elske og hate foreldrene sine på en dag. Så synger vi de samme sangene hjem fra barnehagen som vi har gjort før, om dyrene i Afrika, til stemmen hans er rusten av å rope aja aja ahaha. Resten av kvelden går med til forsøke å lokke til seg så mye sukker som mulig, få sine foreldre til å opptre som sirkusartister og få tak i det magiske brettet som ved et tastetrykk forvandles til et nirvana av digital underholdning. Så er nok en forunderlig hverdag over.

Mens jeg drøvtygger hverdagen. Smaker ikke på den, bare tygger og svelger, som fiskeboller på en lørdagskveld. Jeg skjærer alle hunder over en kam og irriteres mer enn fascineres over de fleste nye sanger jeg hører. Jeg har nok med å stable meg på bena om morgenen, riste kroppen i gang med en kaffe, pusle sammen en hektisk ukesplan, banke gjennom dagens arbeidsoppgaver og sette sammen en sunn og næringsrik meny som skal ta tjue minutter å lage. En syvtimers dag på jobb føles som et kvarter i et lite lokale på tre hundre kvadrat på Skøyen. Hentingen i barnehagen er dagens hyggeligste møte, mens påkledningen i garderoben en øvelse i tålmodighet. Så synger vi de samme sangene hjem fra barnehagen som vi har gjort før, om dyrene i Afrika, til mine nerver er tynnslitte av aja, aja, ahaha. Resten av kvelden går til å prøve å få i seg så lite sukker som mulig, få barnet til å opptre som en veloppdragen gutt og minimere bruken av det magiske brettet med digital underholdning bare et tastetrykk unna. Så er nok en vanlig hverdag over. 

Hverdagen til barnet er som en berg og dalbane av lykke og sorg, min mer som tømmerrenna; av og til får man et lite sug i magen eller en kald dusj. Heldigvis kan man leve nokså lykkelig som voksen med det. Spør du Rocky, så er det mange strevsomme og ensformige hverdager som ligger bak en seiersdag. 

Men barndommens magi, den er forbi. 

Underskudd på overskudd

“Hvordan var julen?” spør hun. “Fin! Du vet jo hvordan det er..man får masse etterlengtet tid sammen, men samtidig så er det jo full fart hele tiden, så det blir jo ikke så mye tid til å slappe av” svarer jeg. Herregud, går det an å si noe mer intetsigende? 

Når man er sliten, så bare øver man inn noen setninger som man presenterer nå og da på autopilot: “Vi har det bra vettu, ja det går i ett”. I tillegg balanserer man alt man sier, ingenting er veldig bra eller veldig dårlig. “Det er jo slitsomt med barn, men samtidig er det så meningsfylt”. I dette ligger et behov for å ha en eller annen form for kontroll på livet sitt, uansett hvor ute av kontroll det er. I tillegg ligger det en slags ønske om en fellesskapsfølelse med andre; “Han sover fra syv til syv hver natt, men han har sine sider han også”. Så i tilfelle du er helt utslitt, så er vi ganske slitne vi også, i tilfelle dere har flinke og snille barn, så er våre barn ganske greie de også, i tilfelle dere sliter med å få barn, så kan jeg fortelle at det er ikke bare solskinn heller. 

Og de gode samtalene med partneren, de får virkelig lide, i hvert fall hjemme hos oss. I hverdagen har vi stort sett en kjærlig og stilletiende enighet om å la hverandre være i fred i noen timer etter å ha lagt barn. Du har gitt til jobben i åtte timer, så skal du gi til barnet, kjøkkenet og vaskemaskinen i fire timer og etter det føles det umulig å gi så mye mer. “Hvordan var dagen?”. Man kunne svart “Jeg holdt på å bli påkjørt på vei til jobb, vi har fått en ny kollega i avdelingen og Laurits har lært å si kaviar i barnehagen”. I stedet svarer man bare “bra” og sparer resten til en senere anledning når man har litt mer overskudd. 

Jeg pleide å øse ut med ville historier fra hysteriske nyttårsfester. I år sa vi nei til alle nyttårsinvitasjoner. I stedet inviterte vi to åttiåringer på helstekt and og sjokoladepudding og la oss før rakettene var ferdig skutt. “Hvordan var nyttårsfeiringa?”. “Stille og rolig, men veldig hyggelig”. 

Siden det skjer litt lite utenfor husets fire vegger, så prater vi mye med andre om det som skjer innenfor. “Men vi vurderer å bytte ut den lampa med noe mer retro..”. Ikke minst prater vi om alt utstyret vi trenger for å frakte, sikre og manipulere og barn. “Den babycallen har høyttaler sånn at du kan snakke og babyen tror at du er i rommet…”. Og det blir alltid topp stemning rundt bordet når temaet “serier” kommer opp. Hvilke serier man ser på, sier mye om potensialet for videre sosial omgang. “Den ser vi også, åh dere kan glede deg til sesong tre!”. Deler man seriesmak, blir det garantert flere playdates. 

Jeg har blitt kjedelig. Sånn er jeg nå, det er bare en fase. Mitt mer fargesprakende JEG kommer sterkt tilbake ved førtiårskrisa, eller er det femtiårskrisa som gjelder nå?