Jeg elsker Italia, har bodd der for mange år siden og reiser dit på ferie flere ganger i året. Når jeg er i Italia snakker jeg italiensk med de italienske, unødvendig høyt og med masse gestikulering. Jeg spiser pasta som om jeg var en pastagrevinne og Parmesan til jeg får parmesansår i munnvikene. Jeg sløser med komplimenter, sier “bella, bella” om alt, men uttrykker sterk misnøye når ting ikke går som jeg vil. Alt som er bra kan tilskrives det italienske familiesamholdet, alt som er dårlig er svikefulle politikeres skyld.

Men det er en ting jeg aldri klarer å venne meg helt til, det er italienernes mangel på organisering og effektivitet. For å illustrere et eksempel skal jeg fortelle deg om en av mange slike opplevelser jeg har hatt. En helt vanlig sommerdag i Italias mest moderne og kapitalsterke by, Milano, går jeg inn på en helt vanlig cafe og opplever noe som er helt vanlig i Italia.

Jeg ser tre menn i varierende alder som står og diskuterer høylytt bak en disk som er breddfull av Panini og Foccacia og en kvinne som sitter i kassen foran en vegg av sigaretter or bidrar til diskusjonen ved å rope kommentarer i retning av disken. De er mest sannsynlig i familie alle sammen. Jeg bestemmer meg for en Panini, skritter bort til disken og venter på service. Service kommer ikke, ingen bak disken ofrer meg et øyekast for diskusjonen er av høyeste viktighet.

“Kan jeg bestille en Panini med skinke, en Cola og en kaffe” spør jeg til slutt når det blir klart for meg at diskusjonen overhodet ikke er i avsluttende fase. Den eldste av dem peker i retningen av kassen mens han fortsetter å legge frem argumentene sine for de andre to. De tre er altså ikke i stand til å ta bestillingen uten at jeg først har betalt, noe som er en helt egen funksjon som bare damen i kassen kan mestre.

Jeg går bort til damen i kassen og gjentar det samme budskapet som sist: “Panini med skinke, en Cola og en kaffe”. Bestillingen er åpenbart ikke godkjent og damen i kassen ser oppgitt på meg og sier “du må hente colaen i kjøleskapet og betale for den og kaffen først og så kan du betale for Paninien etterpå”. Jeg har vanskeligheter med å se logikken i denne tretrinnsprosessen, men sulten er sterkere enn lysten til å diskutere. Jeg henter Cola, betaler for brusen og kaffen og damen gir meg kvitteringen som jeg putter i lommen. “Den må du ikke miste, den trenger Antonio for å lage kaffen!” sier damen advarende mens hun peker mot disken der hvor Antonio står arbeidsløs i stadig heftig diskusjon cirka tre meter unna. Jeg tar lappen ut av lommen så jeg har den klar i hånden. Så er det betalingsbeviset for Paninien som må produseres. Damen taster på kassaapparatet, tar imot penger men ingen kvittering kommer ut. Hun stønner mens hun løfter en tom rull ut av kassaapparatet. “Du må vente, Giuseppe må skifte rullen” sier hun. “Det er bare Giusppe som vet hvordan man skifter rullen” Selvfølgelig er tverrfaglighet for mye å forlange. “Måå jeg ha den lappen?” spør jeg utålmodig. Damen ser dumt på meg. “Ja selvfølgelig, den må Fabrizio ha for å servere deg Paninien”. Fabrizio med Paniniansvaret er altså ikke i stand til å ta imot noen oppgaver uten en syv ganger tre centimeters oppdragsbeskrivelse.

“Luigi!” roper kassedamen til den av dem bak disken som ikke er Panini-Fabrizio eller kaffe-Antonio, “kan du si ifra til Giuseppe at han må komme og skifte rullen?”. “Giuseppe er ikke her, han hos slakteren” er svaret fra Luigi. “Luigi, ta scooteren og hent Giuseppe hos slakteren” fortsetter damen. Å hente Giuseppe som skal bytte rull er altså Luigi sin spesialitet.

Femten lange minutter etter har Luigi hentet Giuseppe, Giuseppe byttet rull, kassedamen utdelt alle kvitteringer, Antonio laget kaffe og Fabrizio varmet Panini. Mens jeg er sur og utrykker sterk misnøye mens jeg spiser skinkePanini og forbanner det italienske familiesamholdet.