Barn – er det verdt det?

“Han hadde kolikk og skrek sammenhengende i ni måneder” sier den rødhårede. Jeg sitter på bussen, på en av disse klappsetene i midtgangen som stort sett slites av søvnige barnevognførere. På min høyre side sitter to damer på min egen alder. Kollegaer kanskje. “Å, det må ha vært kjempetøft, men det var jo verdt det med tanke på at du har en skikkelig fining nå da” sier den mørke. “Ja, det var jo verdt det” svarer den rødhårede fraværende.

Hvorfor må alle vanskelige følelser som omhandler egne barn avsluttes med at det er verdt det? Er det fordi det av og til nettopp føles som det ikke er verdt det at vi må overbevise oss selv og andre om at det er verdt det?

For noen uker siden måtte Ola reise en kort tur til Trondheim med jobben. Én overnatting, første siden minstemann kom. Min første tanke var at for å overleve ettermiddagen med to barn uten å slite ut IPaden eller gå fra forstanden, skulle vi dra en tur på Manglerudsenteret. Full pakke; pølse og pomfritt, lekebutikken og ridetur på vuggende glassfiberhest til seksti kroner i minuttet.

Det så ut til å gå såre vel fram til jeg skulle kjøpe klistrebok til toåringen. Idet vi kjempet oss mot bilen med det som lignet mer på et flyttelass enn en vogn med to barn og handleposer, oppdaget toåringen at mamma hadde kjøpt feil klistrebok. Mellom høylytte hulk kom det frem at jeg hadde prestert å kjøpe klistreboka med skogsdyrene, mens det var den med jungeldyrene han ønsket seg. Og det kan man jo saktens godt forstå. Hadde Ola kjøpt med feil par sko fra butikken, er det klart jeg også hadde vært ganske ute av meg. Men det ville bli for mye styr å bytte nå, prøvde jeg forgjeves å forklare den ulykkelige gutten.

De fleste av oss har erfart at det å være oppskjørtet lett kan føre med seg urolig mage. Og sånn var det her også. Idet bilen seilte ut av parkeringshuset ble gråtingen til toåringen supplert med lyden av et tordenskrall og den umiskjennelige søtlige lukten av løs avføring. Jaja, det var jo ikke så langt hjem tenkte jeg. Men akkurat idet den tanken grep meg, våknet lillebror og var bråsulten. Når Lillebror på tre måneder blir sulten, kremter han ikke og spør pent om å få tilgang til puppen ved leilighet, det annonseres med lungers kraft.

Har du noen gang sittet i en bil i fart med to hylende barn? Det er mildt sagt en prøvelse kan jeg fortelle deg. Ja, men det er jo verdt det, kan du si. Selvfølgelig er det verdt det. Men når fraglene i baksetet sitter og skriker av full hals mens jeg sitter i førersetet og gisper etter luft i en blanding av bæsjelukt, svette, stresshormoner og søt morsmelk, er ikke det første jeg tenker at “det er så verdt det”. Nei, aller først tenker jeg at det er synd på meg. Så tenker jeg at Ola er en dritt som har etterlatt meg alene med to og at jeg angrer på hele opplegget med barn og alt sammen. Så tenker jeg at nå må jeg bare holde roen slik at jeg får begge ungene helskinnet hjem uten å kjøre av veien. Og til slutt tenker jeg på hvordan jeg skal belønne meg selv etterpå for å ha utstått hele dette spetakkelet.

Ikke akkurat den mest høyverdige tankerekken, men ærlig og menneskelig. På samme måte som vi lærer at vi skal anerkjenne våre barns tanker og følelser, må vi jo anerkjenne våre egne også. Vi er verdt det.

Jomfruturen

Det føles så absurd å sitte her på dass i flyet fra Milano og pumpe såpeskum ned i vasken med et skrikende barn på armen. 

Den første flyturen med barn. Den store prøvelsen som avgjør hvorvidt det blir noen flere Syden-somre de neste to årene. Det er livserfaringen alle foreldre velvillig deler i sosiale lag, noen med klamme hender, andre med skråsikre råd.

Flyturen er bare på to og en halv time. Det er ingenting tenker du kanskje, men det er faktisk 150 minutter som skal fylles med avledningsmanøvre og konstant underholdning. Og da har man ikke regnet med alle de andre uforutsette minuttene som kommer i tillegg.

For selvfølgelig går ikke alt på skinner. For oss begynner det hele med et dårlig utgangspunkt; gutten vår er syk. Han har munnen full av smertefulle blemmer og tar hverken flaske eller smokk.

Vi lar han krabbe rundt ved gaten så han brenner litt energi før take off. Han fyker rundt mellom Tax-Free poser og rastløse ben på skitne, seige fliser. Noen klarer ikke å skjule sin avsky mens andre smiler til det underholdende sjarmtrollet med sorte hender og knær. Vi stiller oss sist i køen på vei inn i flyet. Allerede da begynner gutten å gråte. Jeg forstår ham godt, jeg har stadig vekk lyst til å gråte når jeg står i kø. Straks går Ola og jeg i gang med regla barneforeldre gjerne følger når barna gråter, rart hvordan den presser seg frem. “Ja, du er litt trøtt du” sier jeg høyt. “Hehe, ja stakkars den som har sete 26 F” stemmer Ola i. Begge står og snakker ut i luften for å overbevise oss selv og omgivelsen om at barnets gråt ikke har noe med våre foreldreskills å gjøre.

Vi går ombord kun bevæpnet med IPad. Den skal vi spare til det blir riktig ille. Det er heldigvis et av de sterkere kortene man kan ha, men smokken, selve Trumfkortet, klarer han ikke ha i munnen, ei heller flaska. Det tar bare 4 minutter med hyling før mor og far har kapitulert og sitter og synger Hakuna Matata mens Timon og Pumba spretter rundt på IPad-skjermen. Vi vet begge godt at IPaden ikke kjøper oss stort mer enn 20 minutter. Og i det øyeblikket Simba og co ikke lenger fanger barnets interesse, meldes det over høyttaleren at “det dessverre blir en halvtime til ved gaten før flyet kan ta av”.

Hva nå? Vi har fyrt av vår skarpeste ammunisjon og flyturen har ikke engang startet. Så vi går løs på smoothiesene, de vi skulle bruke for å motvirke propper i ørene når flyet letter. Siden han må spise av skje på grunn av blemmene i munnen, klarer vi å fylle ti minutter med smoothie-spising. Så drar vi frem en bok med jungellyder og lar ham trykke på løvebrøl 54 ganger etter hverandre. Og så endelig letter flyet i en salig blanding av duren fra flymotoren og hyener som skriker. Hva mannen på 26F tenker om dette vites ikke, vi tør ikke se den veien.

Så skjer plutselig et mirakel; barnet som sitter fastspent på pappas fang lener seg bakover, legger seg ned og lukker øynene. Han sovner. Ola og jeg ser på hverandre med et blikk som signaliserer “ikke en lyd, ikke en muskel”. I 75 minutter sitter vi som saltstøtter og ser rett fremfor oss mens Ola prøver å bite i seg krampen som bygger seg opp i underarmen. Til slutt skjelver armen hans så voldsomt at jeg med sneglefart og presisjon må skyve et skjerf innunder barnets hodet for å gradvis erstatte armen. Vi drister oss til en snack og jeg legger potetgull på tungen til Ola som han lar ligge å mykne i munnen før han spiser det så det ikke knaser.

Den positive vendingen reisen nå har tatt, gjør oss overmodige og vi drar frem sjakk-appen på telefonen for å spille et parti. Idet jeg strekker meg frem for å flytte en bonde, streifer ermet mitt kneet til gutten vår og han våkner med et hyl. Og nå er det ingenting som kan trøste, hverken IPad, elefanter eller kjeks. Han vil ikke lenger sitte i ro fastlenket på pappas fang i et varmt og bråkete rom med hundrevis av fremmede mennesker, forståelig nok

Så jeg tar ham på armen for å gå litt rundt i kabinen. Rader av sovende glipper med øynene idet jeg haster nedover korridoren med det skrikende barnet. Vi låser oss inn på toalettet, en liten boks på en halv kvadratmeter som lukter piss. Hva vil jeg med dette egentlig? Jeg vet jo at det ikke vil åpenbare seg et Fisher Price-paradis hvor alt er laget av fargerik plast og spiller musikk. Jeg begynner febrilsk å trykke såpeskum ut av såpedispenseren mens jeg lar vannet renne. “Se, så gøy” ler jeg overbegeistret og plasker i vannet mens såpen renner dovent ned i kummen. Det føles så absurd å sitte her på dass i flyet fra Milano og pumpe såpeskum ned i vasken med et skrikende barn på armen.

Oppsummert, flyturen var noen timer med litt ekstra stress for mor og far, mest på grunn av at Ola og jeg har litt høye skuldre når det kommer til å bry andre. Jeg tenker på de som har kolikkbarn. De burde få kongens fortjenestemedalje for å ha trøstet, holdt, næret og elsket en særdeles krevende liten medborger i den første vanskelige fasen av deres liv. De får hvert fall all min beundring.