En ting jeg angrer på

Jeg er ingen angrer. Det er sjelden jeg angrer på ting jeg har gjort eller valg jeg har tatt. Jeg ser på alle valgene mine som et resultat av situasjonen jeg var i og en videre prosess for læring. Det er en utrolig effektiv forsvarsmekanisme. 

Men så finnes det noen situasjoner som følger meg, som gnager på meg i årevis. Det er gjerne ikke de store valgene, men de små. Dette er en av dem. 

“Sorry, but I gotta go get my laundry” sier jeg og setter fra meg ølen min. “But we’re in the middle of a movie!” svarer han. Det 11. september i året 2002 og jeg befinner meg i leiligheten til naboen min i leilighetskomplekset Central Lamar Appartments i Austin, Texas, USA. Jeg har på meg en hvit singlet med det amerikanske flagget og ordene “Remember 9/11” trykket på ryggen, en singlet som jeg har høstet anerkjennende nikk og “hi fives” for dagen igjennom. Jeg føler meg veldig amerikansk. 

Vaskeriet brukes av alle beboerne i leilighetskomplekset og man booker inn to timer av gangen. Tøyet mitt er ferdig vasket og tørket, men jeg må fjerne det fra tørketrommelen før neste beboer kommer med sin tøyvask. “But someone might steal it” sier jeg. “Trust me, no one is gonna steal you laundry”. Jeg tar ølen i hånden og lener meg tilbake i sofaen. Nei, ingen kommer jo til å stjele tøyvasken min. 

Men det er akkurat det som skjer. Halve tøyvasken er borte, noen har jafset til seg både kjoler og truser. En svett pervers døgenikter som ligger i skittent sengetøy og velter seg i jentetruser mens han napper i laksen og grynter som en gris? Jeg får vondt i magen. Men det verste er at yndlingsbuksa mi er borte; en sort og gråstripete stretchbukse som på magisk vis får rompa mi til å se ut som tatt rett ut av en musikkvideo. Dagen er selvfølgelig ødelagt, “hi fives’ene” er glemt og MTV-rompa vil aldri komme tilbake. 

Dagen etter er det helt umulig å bestemme seg for hva jeg skal ha på meg. Jeg lander på et par jeans og en singlet og løper mot bussen til Universitetet med en bagels mellom tennene. Min gode venninne Naveen holder igjen bussen slik at jeg får kastet meg på. Vi setter oss rett overfor tre fyldige afroamerikanske jenter. “Giiirl, I ain’t even gonna speak to that Darryl” sier en av dem. “He ain’t comin near you, girlfriend, I’ll make sure athat” svarer en annen som kommer til syne bak de to andre. 

Jeg stopper å puste et øyeblikk. For der, rett foran meg ser jeg mine bukser, fylt med 113 kilo med bootey. “That girl is wearing my pants” mumler jeg lavt til Naveen. “What?” “That girl is wearing my pants” gjentar jeg. “OMG! The perfect ass pants!” utbryter Naveen. “I am 99% sure those are my pants, it’s a Norwegian brand”. Naveen nikker ettertenksomt og spør “What are you going to do?” 

Ja, hva skal jeg gjøre egentlig? Vi er 110 kilo med forreign exchange students mot 380 kilo native girlfriends with attitude. Jenta med buksene snur seg med ryggen til meg mens hun skravler videre med venninnene om hva de skal gjøre med Darryl dersom han prøver seg. De perfekte buksene er strukket til bristepunktet og skriker av smerte idet den den ene enorme rumpeballen trekker seg sammen for å overføre vekten over til den andre. Mon tro om den blå blondetrusen lider samme skjebne under der? 

Jeg gjør ingenting, jeg tør ikke. Jeg står bare matt og ser på at tyven med yndlingsbuksene mine forsvinner ut av dørene sammen med resten av følget. Det er dette jeg angrer på, at jeg ikke sa noe. Hadde ikke kostet meg en krone i dag. Jeg svelger ikke kameler lenger, jeg føler meg dårligere av det enn å få meg en på trynet. 

Man kan leve uten perfekt rumpe, men stoltheten må man ha i behold.