En lov for pingler

Janteloven. En lov som vi har adoptert som en del av den norske kulturen og folkesjela, nesten som om vi er litt stolt av den. Vi tror på en måte at den gjør oss mer empatiske og genuine.

Men er det ikke nettopp det den ikke gjør når vi i jantelovens ånd sanksjonerer medmennesker som stikker seg ut eller når vi bader oss i andres ulykke? Vi elsker talkshows der målet er å lage humor på andres bekostning. Eller programmer vi ser bare for å nyte hvor smarte vi føler oss når vi ser hvor dumme andre mennesker er. Vi er kjapt på tastaturet dersom noen skulle ytre utradisjonelle meninger. Flinke elever må for guds skyld ikke premieres men tildeles merkelapper som “streber” og “nerd”. Entreprenører kan ikke ha andre motiver enn grådighet og de som gjør det stort de mener vi har hatt flaks.

Er det ikke denne loven som gjør at vi nordmenn må ha promille for å kunne prate med folk vi ikke kjenner. Som gjør oss gjerrige på å dele ut komplimenter og dårlige på å motta dem. Som gjør at vi ikke promoterer våre egne evner og takker høflig nei til vekstmuligheter av frykt for at vi ikke er kvalifisert.

Det ligger liksom en status i det å ikke fremheve egen suksess. Selvskryt møtes med hevede øyenbryn. Hva slags selvfølelse resulterer dette i? Det er best å ikke stikke hodet frem. Hva gjør det med mangfoldet, individualiteten og toleransen vår?

Stadig vekk kommer Jante på besøk hos meg også. Det er helt greit. Problemet oppstår først når jeg ikke identifiserer trollet, men gjemmer det bak gode intensjoner. Mens det egentlig handler om en slags feighet. Redsel for å stå alene om noe, redsel for å ikke strekke til eller nå opp. Så er det frykten for å bli utsatt for andres Jante. For hvordan kan jeg tro at noen er interessert i å lese mine skriblerier? Hvem er jeg som tror at jeg kan uttale meg om janteloven i Norge uten å ha blitt anerkjent som nasjonal synser med master i sosiologi?

Det er tryggere å gå i takt. Men hvis vi alle spiller på samme instrument, hvor blir musikken av?

Jeg ønsker meg jo heller ikke et samfunn av cowboyer uten selvinnsikt der middelmådighet applauderes og det går inflasjon i komplimenter, men jeg tror fint vi kunne sparke janteloven ut av nordmannen og fortsatt være milevis unna høy på pæra.

Typisk italiensk

Jeg elsker Italia, har bodd der for mange år siden og reiser dit på ferie flere ganger i året. Når jeg er i Italia snakker jeg italiensk med de italienske, unødvendig høyt og med masse gestikulering. Jeg spiser pasta som om jeg var en pastagrevinne og Parmesan til jeg får parmesansår i munnvikene. Jeg sløser med komplimenter, sier “bella, bella” om alt, men uttrykker sterk misnøye når ting ikke går som jeg vil. Alt som er bra kan tilskrives det italienske familiesamholdet, alt som er dårlig er svikefulle politikeres skyld.

Men det er en ting jeg aldri klarer å venne meg helt til, det er italienernes mangel på organisering og effektivitet. For å illustrere et eksempel skal jeg fortelle deg om en av mange slike opplevelser jeg har hatt. En helt vanlig sommerdag i Italias mest moderne og kapitalsterke by, Milano, går jeg inn på en helt vanlig cafe og opplever noe som er helt vanlig i Italia.

Jeg ser tre menn i varierende alder som står og diskuterer høylytt bak en disk som er breddfull av Panini og Foccacia og en kvinne som sitter i kassen foran en vegg av sigaretter or bidrar til diskusjonen ved å rope kommentarer i retning av disken. De er mest sannsynlig i familie alle sammen. Jeg bestemmer meg for en Panini, skritter bort til disken og venter på service. Service kommer ikke, ingen bak disken ofrer meg et øyekast for diskusjonen er av høyeste viktighet.

“Kan jeg bestille en Panini med skinke, en Cola og en kaffe” spør jeg til slutt når det blir klart for meg at diskusjonen overhodet ikke er i avsluttende fase. Den eldste av dem peker i retningen av kassen mens han fortsetter å legge frem argumentene sine for de andre to. De tre er altså ikke i stand til å ta bestillingen uten at jeg først har betalt, noe som er en helt egen funksjon som bare damen i kassen kan mestre.

Jeg går bort til damen i kassen og gjentar det samme budskapet som sist: “Panini med skinke, en Cola og en kaffe”. Bestillingen er åpenbart ikke godkjent og damen i kassen ser oppgitt på meg og sier “du må hente colaen i kjøleskapet og betale for den og kaffen først og så kan du betale for Paninien etterpå”. Jeg har vanskeligheter med å se logikken i denne tretrinnsprosessen, men sulten er sterkere enn lysten til å diskutere. Jeg henter Cola, betaler for brusen og kaffen og damen gir meg kvitteringen som jeg putter i lommen. “Den må du ikke miste, den trenger Antonio for å lage kaffen!” sier damen advarende mens hun peker mot disken der hvor Antonio står arbeidsløs i stadig heftig diskusjon cirka tre meter unna. Jeg tar lappen ut av lommen så jeg har den klar i hånden. Så er det betalingsbeviset for Paninien som må produseres. Damen taster på kassaapparatet, tar imot penger men ingen kvittering kommer ut. Hun stønner mens hun løfter en tom rull ut av kassaapparatet. “Du må vente, Giuseppe må skifte rullen” sier hun. “Det er bare Giusppe som vet hvordan man skifter rullen” Selvfølgelig er tverrfaglighet for mye å forlange. “Måå jeg ha den lappen?” spør jeg utålmodig. Damen ser dumt på meg. “Ja selvfølgelig, den må Fabrizio ha for å servere deg Paninien”. Fabrizio med Paniniansvaret er altså ikke i stand til å ta imot noen oppgaver uten en syv ganger tre centimeters oppdragsbeskrivelse.

“Luigi!” roper kassedamen til den av dem bak disken som ikke er Panini-Fabrizio eller kaffe-Antonio, “kan du si ifra til Giuseppe at han må komme og skifte rullen?”. “Giuseppe er ikke her, han hos slakteren” er svaret fra Luigi. “Luigi, ta scooteren og hent Giuseppe hos slakteren” fortsetter damen. Å hente Giuseppe som skal bytte rull er altså Luigi sin spesialitet.

Femten lange minutter etter har Luigi hentet Giuseppe, Giuseppe byttet rull, kassedamen utdelt alle kvitteringer, Antonio laget kaffe og Fabrizio varmet Panini. Mens jeg er sur og utrykker sterk misnøye mens jeg spiser skinkePanini og forbanner det italienske familiesamholdet.

Skjønnhetens pris

“Hæhæi og velkommen til Beauty Clinic” sier en ung liten snelle med ferskenhud og tungt sminkede øyne. Annenhver måned unner jeg meg den luksusen det er å ta en ansiktsbehandling. Da speider jeg febrilsk på Groupon etter dealer som gir meg følelsen av å ha gjort et kjempekupp idet jeg går ut av salongen og ansiktet kjennes ut som det er smurt inn med mirakelfett . Derfor er jeg også innom ganske mange forskjellige salonger og denne uken var det Beauty Clinic.

Jeg får vite at hun som skal behandle meg heter Sabrina og at Sabrina skal hente meg i Recreation Lounge etter at jeg har tatt på meg badekåpe og Beauty-tøfler. Jeg liker å være i Recreation Lounge, det sildrer vann fra veggene og det spilles musikk med naturlyder. Jeg drikker iskaldt kildevann, spiser oppskåren frukt og leser blader med pene og sunne mennesker. Jeg føler meg veldig avslappet. Derfor blir også overgangen stor når Sabrina plutselig kommer inn, sier navnet mitt og jeg snur meg og ser rett på et illrødt fjes fullt av store flak med flass. Min forfjamselse gjør at jeg roper “nei!” et utbrudd som jeg så sliter med å forklare Sabrina uten å måtte påpeke det overraskende ved det førstegrads forbrente ansiktet. Men Sabrina er profesjonell, lar temaet ligge og henter meg inn ved å fortelle litt om behandlingen jeg skal ha mens hun geleider meg inn på rommet der det hele skal skje.

Mens Sabrina renser ansiktet mitt med syre snakker vi litt om huden min og hva som virkelig kan gjøre at den holder seg ung og frisk. Det er mye lettere nå når jeg kan lukke igjen øynene og ikke trenger å se på flassingen. Sabrina kan selvfølgelig se alle de skjebnesvangre feilene jeg har gjort i min daglige ansiktspleie. Mens jeg smører øyekremen rundt øynene er det riktige å prikke den forsiktig på fra innerst ved øyekroken, rundt og opp til globallinjen. Det er nok derfor jeg opplever at de små øyerynkene mine ikke blir færre forklarer Sabrina. Jeg er heller ikke flink nok til å peele huden min, noe som resulterer i at huden ikke fornyer seg i raskt nok tempo, det er en klassisk feil veldig mange gjør. Det er godt å vite at det ikke bare er meg som gjør feil. Sabrina begynner å dampe ansiktet mitt mens hun gir meg nyttige råd for hva jeg nå må gjøre for å rette opp skaden. Først og fremst må jeg ligge unna alkohol, røyk og sol. Det er et slag under beltestedet. Røyk er null problem og jeg kan alltids bruke en solhatt, men ingenting kan erstatte gleden ved kald sprudlevin på en varm sommerdag eller tung rødvin mens snøen laver ned utenfor. Så må jeg sørge for å få nok søvn og drikke masse vann hele tiden, gjerne stå opp og drikke litt vann i løpet av natten også. Siden jeg jobber i et kontorklima der luften er tørr, må jeg huske å spraye ansiktet et par ganger om dagen med vann tilsatt en spesiell type Tonic som gir masse fuktighet. Ansiktet bør renses to til tre ganger om dagen, peeles et par ganger i uken etterfulgt av ansiktsmaske. Hver dag, før jeg legger dagkremen min på, bør jeg bruke et serum som skal gi huden vitaminer og mineraler. Etter serumet og dagkremen må jeg legge på en høy solfaktor for maksimal beskyttelse. Så en primer som skal sørge for at sminken blir jevn og sitter godt. Til slutt kan jeg legge på en foundation, helst en som er laget av bare mineraler som skal påføres i sirkler med en spesiell naturkost. Om kvelden erstattes dagkremen med en nattkrem med behandlende egenskaper som skal sørge for at huden restituerer seg etter all miljøpåvirkningen gjennom dagen. Alt dette finnes selvfølgelig i den lille shoppen de har rett til høyre når jeg er ferdig med behandlingen.   

Idet Sabrina går inn i fasen med å fjerne urenheter påpeker jeg de irriterende pigmentflekkene jeg har fått i ansiktet de seneste årene. Sabrina innrømmer at hun har sett dem og at de enkelt kan fjernes. Har jeg vurdert laser? Hvis jeg ikke har lagt merke til det, så har hun nettopp gjort det samme selv. Jeg har ikke vurdert laser men jeg vurderer det jo veldig merker jeg idet jeg skotter opp på ansiktet hennes. I fire uker kommer jeg i så fall ukentlig og får brent bort øverste laget av huden. Det blir selvfølgelig en brannskade og jeg må prioritere bort en del sosiale aktiviteter i den perioden da det kan være litt sjenerende med rødheten og den etterfølgende flassingen. Men jeg kommer til å føle meg helt fantastisk etterpå, masse påfyll på selvfølelsen.

Mens jeg skriver dette har jeg ansiktet dekket av en fuktighetsgivende maske jeg har laget av avocado etter oppskrift fra nettet og nyter et stort glass rødvin. 

Da pappa kom ut av skapet

Da jeg ble født i 1980 var det mormor som stod og motiverte og heiet mens en liten hånd heller enn er hode dukket fram mellom lårene på mamma. Hvor er pappaen undret alle seg. Det samme spørsmålet undret jeg selv mens flakkende blikk og lite sammenfallende historier fra mamma og pappa dukket opp i takt med at jeg vokste til.

Det var i grunn flere ting ved pappa som burde fått meg til å stusse; at det i løpet av femten år aldri dukket opp en spesiell venninne, men heller massevis av spesielle og ganske så eksentriske kamerater og hvordan den kraftige mannekroppen plutselig produserte nette piruetter og så ut som den hadde hovedrollen i Flashdance når jeg spilte 90-talls hitsene mine på full guffe. Men man setter sjelden spørsmålstegn ved ting som alltid har vært. Helt til en helg i september 1995 da pappa og hans kamerat hadde løpt halvmaraton og vi skulle innta et bedre feiremåltid på det lille men koselige kjøkkenet til pappa på Bislett.

Vi snakket om aerob versus an-aerob trening og pappa hadde nettopp snudd tre biffer i stekepanna da han snudde seg, la hånden på skulderen til sin løpekamerat, så han dypt og lenge inn i øynene mens han sa med fløyelsmyk baryton: “Tore er i ordentlig god form han”. Ingen la merke til at kjeven min løsnet fra resten av ansiktet og de oversminkede øynene mine stirret med et “Hva faen i hælvete skjedde nå” blikk på kodak-øyeblikket som utspilte seg ved andre enden av bordet. For det var ikke et øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment mellom to gode venner, dette var et “du er i like god form som Herkules og jeg vil leve resten av mitt liv med deg og løpe hundre halvmaratoner sammen med deg” øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment.

Senere den kvelden etter at jeg hadde småspist meg gjennom biffmåltidet og pappahelgen var over, satt jeg ved kjøkkenbordet i Morellsvei og drakk te mens mamma ryddet ut av oppvaskmaskinen. “Mamma?” sa jeg til mamma. “Ja?” svarte mamma. “Tror du pappa er homo?” sa jeg til mamma. “Ja!” svarte mamma.

Dermed kom det ikke som julekvelden på kjærringa når pappa et par dager etterpå ringte og lurte på om jeg ikke kunne komme på besøk også denne helgen, da det var noe ekstremt viktig han måtte snakke med meg om.

“Ja, ehem” kremtet pappa og skalv som et aspeløv på hendene mens han tok frem penn og papir og satte seg på stolen overfor meg ved kjøkkenbordet der han bare få dager tidligere hadde skamrost Herkules for sin fysiske overlegenhet. Skulle han tegne at han var homo? “Ja, ehem Marie..dette kan bli litt vanskelig for deg å høre og kanskje også å forstå..” sa pappa mens han nervøst fiklet med pennen. Jeg så for meg timevis med fikling, svetting, tusen retoriske omveier før han, om han noen gang kom til poenget. “Hvis det ikke er noe verre enn at du er homo, så kan vi vel bare drite i å bruke masse tid på det og heller finne på noe kult” sa jeg. Sannheten var vel egentlig at jeg synes dette homo-greiene var noe av det feteste jeg hadde hørt. Ikke bare betød det at det ikke var min feil at de hadde gått fra hverandre, men jeg var den eneste jeg visste om med en homofil forelder og det var…vel, det var dritkult.

For fire år siden var jeg forlover når de giftet de seg i hvite smokinger med løfte om å leve resten av sitt liv med hverandre, det var er bryllup med Flashdancing ut i de sene nattetimer.