Selv om jeg ikke vet veldig mye om kunst er jeg lidenskapelig opptatt det. Men jeg vandrer ikke rundt i flere timer på betonggulv i et kritthvitt rom fra maleflekk til maleflekk fordi jeg er snobbete, selv om jeg sikkert kan beskyldes for å være det også. Nei, jeg digger kunst fordi det forandrer meg.

Kunst kan bryte med eksisterende tankemønster slik at verden et kort øyeblikk etterpå ser litt annerledes ut. Kunst forteller mange historier i løpet av ett øyeblikk og historiene er aldri like for alle. Kunst kan gi deg et kikkhull inn i store historiske hendelser og speile tider du aldri kommer til å leve i. Kunst kan flørte med minnene dine, trå skamløst over grensene dine, smelte deg med sin skjønnhet og irritere deg med sin galskap. Og i mange tilfeller gjør kunst ikke en dritt for deg, og da kan man fint mene at kunsten er dårlig uten å bli arrestert på det. Du trenger ikke vite om kunst for å mene om kunst, for kunst har fått samfunnets tillatelse til å være subjektiv. Kunst er ofte mer personlig enn for eksempel en bok eller en film fordi det finnes ingen regler eller kvalitetskriterier. I en bok eller film så forholder man seg til visse rammer for dramaturgi og fortellerteknikk, mens kunst kan være bevegelser, former, ord, musikk, farger, materialer, stemmer, fotografier, abstrakt, figurativt, portrett, moderne, digitalt, uten system og herlig uregulert.

Kunst kan skjule små hemmeligheter, som dette bildet malt av Velazquez som jeg er veldig glad i.

Velazquez malte Las Meninas 1656 og henger i dag i Prado i Madrid, jeg har selv sett det. Bildet forestiller den unge prinsesse Margarita Teresa, datter av kong Filip og dronning Mariana som blir dullet med av tjenestepikene. «Meninas» var et portugisisk ord for de kongelige barnas tjenestepiker på 1600-tallet. Men bildet er også et selvportrett av maleren selv.

Det som er så spesielt med dette bildet, er at du får følelsen av at det er du selv som blir malt mens maleren Velazquez selv har plassert seg inni bildet og studerer deg. Men bildet avslører faktisk malerens egentlige malemotiv i speilet på veggen bak prinsessen; han maler kongen og dronningen. Men bildet han maler på i maleriet er for alltid skjult for oss, selv om vi får en liten smakebit i speilrefleksjonen. Kongen og dronningen er også de eneste som kan se en annen person i bildet, skyggen av en mann som står og lusker i trappen. Han ser hele ensemblet og oss fra en helt annen vinkel, bakfra. Denne leken med perspektiver og hvem som ser hvem, er med gjøre bildet spennende synes jeg. De kortvokste i bildet minner oss også om hvor mye mer sivilisert samfunnet har blitt på 350 år, tidligere ble kortvokste brukt som underholdning for hoffet.

Og synes du dette blogginnlegget var veldig kjedelig, så har jeg mestret noe, kunsten å kjede deg.