Å komme ut av svangerskapet for andre gang

Jeg må innrømme at det er en viss forskjell mellom første graviditet og andre. Forrige gang hadde vi navn klart, bilstol montert, steriliserte smokker og oppredd seng. Vi hadde skrevet dagbok gjennom hele svangerskapet og vært på fire ultralyder. Jeg gikk på pustekurs og til modningsakupunktur, drakk fødsels-te og gjorde knipeøvelser tre ganger om dagen. 

Nå er det litt annerledes. Først forrige uke ble vi virkelig klar over at det skal flytte et lite menneske til inn i familien vår. Hvor skal dette mennesket sove, var er tema som kom opp. Det hadde vi ikke tenkt på. 
Så da måtte vi inn på Internett å Google litt på andre ting vi også muligens hadde glemt å tenke på. Og det var jo en hel del. 

Første graviditet delte jeg hemmelige smil med andre gravide på bussen og var mer enn villig til å dele mine kroppslige svangerskapserfaringer med andre, både med de interesserte og de uinteresserte. Jeg pratet og sang for magen og fremkalte stolte sort/hvitt-bilder av den struttende kulen godt beskyttet av to trygge mamma-hender og et salig blikk. 

Nå er jeg så lei av den store kroppen min at jeg har gått inn i en slags fase av fornektelse der jeg innbiller meg at en flodhest vil gå inn i fødestuen og en gaselle kommer ut av den noen timer etterpå. Jeg har brukt så mye penger på klær i størrelse senorita i sommer at Ola kaller meg for Marie Zalando Lunde. Nå ligger det bunker med skjørt og bluser i alle høstens farger klare for den nye smekre kroppen som umiddelbart skal komme til syne når babyen har flyttet ut. 

Jeg står på soverommet og prøver å dra den rosa ballkjolen i størrelse 36 som kostet tre tusen kroner nedover den sprenggravide kroppen min. Det forventningsfulle fødetrynet som møter meg i speilet går fort over i skuffelse når det urealistiske shoppingprosjektet er et faktum. Kjolebåndet i livet stopper allerede ved puppene. Men de puppene kommer jo til å forsvinne til slutt likevel, så det blir nok ikke den store utfordringen. Men det er mulig at jeg har vært noe optimistisk med tanke på størrelse siden glidelåsen spriker som en pyramide midt på ryggen og ermene kjennes som ubevegelige svømmeringer rundt overarmene. 

Appen fra Babyverden som beskriver graviditeten uke for uke med gode råd for den svangre mor føles ikke like aktuell denne gangen. Ta for eksempel uke 37- der står det: “nå er det tid for ro og avkobling. Husk at det er denne tiden du har for å samle krefter til det store mirakelet som skal komme”. Ååå ja, så de mener altså at man skal prøve å unngå å bli brukt som et kombinert klatrestativ og trampoline av en toåring med maur i rompa og lungene til en operasanger?  

Unngå tunge løft stod det i uke 33. Da er kanskje 13 kilo sønn opp og ned to bratte trapper hjemme, dagligvarer til og fra butikken og vogn inn og ut av bilen hederlige unntak fra den regelen? 

Forrige graviditet argumenterte jeg for at en biff kan være vel så god gjennomstekt og at man bare har godt av noen hvite måneder selv når man ikke er gravid. Nå blir jeg lettere sur hver gang jeg får servert nok et glass med kortreist eplejuice og tørrstekt Angus-biff av høyeste kvalitet. 

Nei, andre runde er vitterlig ikke den samme som første. Men hjertene våre de står nok en gang på vidt gap for en fantastisk liten skapning. 

Å bli eldre

“Du har spiserørsbrokk” sier legen. “Er Ikke det sånn som gamle får? spør jeg. “Ikke nødvendigvis, men det er vanlig at det dukker opp når man begynner å bli eldre ja”. Så hever han øyebrynene og gir meg et blikk som ikke kan tolkes som noe annet enn “Jeg snakker om deg ja”. 

For jeg er jo ikke pur ung lenger, jeg bare glemmer å følge med på hvor gammel jeg er. “Ja, hvordan blir man kvitt det da” spør jeg. “Du blir ikke kvitt det, men du kan motvirke symptomene. Du må være veldig nøye med kostholdet og kutte ut sjokolade, kaffe, fet mat og alkohol” sier legen. “Hva sa du nå?”

Så har jeg fått min første blå resept og kan gå på apoteket og handle på statens regning de neste fem årene. Hvert glass vin må nå drikkes med andakt og Laurits og jeg vil få utdelt hver vår lille godtepose på lørdager. 

Det er rart hvordan alderdom liksom sniker seg på sånn ubemerket. Plutselig en dag oppdaget jeg at jeg stønner hver gang jeg reiser meg opp. Hva er hensikten med det? Jeg kan fortsatt jogge opp hele Ekebergskrenten uten å gi fra meg en lyd, men det skal ikke gå noen hus forbi hvor tungt det er for meg å reise meg opp. Man skulle nesten tro at jeg går med rustning under klærne. 

For ikke snakke om hvor irritert jeg kan bli av støy. Jeg har nulltoleranse for postpubertale menn som paraderer opp Valhallveien på vei til Amcar-treff på motorsykler som tordner. Jeg blir sur og sender dem drepende blikk fra fortauskanten. Byggeplasser der de hamrer jernstolper ned i bakken, sur. Fly som flyr lavt, sur. Høy musikk i butikker, sur. Borring i vegg, vei eller tenner, også sur. 

Gode vaner blir vanskeligere å lære seg, uvaner vanskeligere å kvitte seg med. Samtidig er det overraskende lett hvor fort jeg venner meg voksenlivets goder. Da jeg var 23 år bodde jeg og en håndfull kakerlakker på et varmt kott i Bangkok til 15 kr natten i en uke og var happy med det, mens nå skal det være Queen size bed, AC og terrasse med utsikt før jeg får den gode feriefølelsen. IKEA er byttet ut med Bolia, vinen skal gurgles før den drikkes og en hudkrem til femhundre kroner er et kupp. 

Og dyre hudkremer det trenger man plutselig masse av. Det dukker stadig opp noe nytt i ansiktet som må bekjempes med mirakler fra planteriket. Rynker, poser, folder og flekker skal angripes med alle tilgjengelige midler. Heldigvis er det slik at man justerer forventningene litt underveis i aldringen, slik at smilerynkene som engang var et problem, nå har blitt riktig så sjarmerende, mens posene er den nye store fienden. 

Man må også begynne å kjøpe såkalte smarte klær, det vil si klær som skjuler det du ikke vil vise og fremhever det du ønsker at alle skal se. For i noen kjoler er det akkurat som om magen buler lenger ut enn puppene og da føler man seg ikke akkurat som en senorita. Og topper man det med stringtruser som gir gnagsår i rompa og stiletthæler som gir knekk i knærne, så er det kanskje like greit med smarte klær og fornuftige sko. 

Når jeg ser meg i speilet ser jeg en voksen kvinne som har levd. Som har grått og ledd, vunnet og tapt. Jeg ser en kropp som har båret og svettet, spist og kost seg, født et barn og løpt et løp. Og jeg tenker at aldri har jeg følt meg så trygg i meg selv og så glad for å være meg. Og da er det kanskje ikke så verst å bli eldre. 

For de som ikke har prøvd ulltruser, bare kast deg ut i det. 

Før jeg legger meg

Jeg går inn på rommet ditt bare for å høre deg puste. Være sammen med deg litt mer, selv om du ikke vet at jeg er her sammen med deg. Eller kanskje du drømmer det, det håper jeg

Du ligger på tvers i sengen. Dyna ligger som en ball i den ene enden og nakken din er presset opp mot sprinklene i sengen slik at hodet ditt blir bøyd i en underlig stilling til siden. Men nakken din vil ikke huske det i morgen. Enda er nakken din så bøyelig og fin at den retter seg opp, uskadet og forventningsfull.

Jeg tenker på alt nakken din skal møte, takle og tåle. Skuffelsene som vil tynge den og frustrasjonene som vil spenne den. Det er min oppgave å gjøre den sterk. Men jeg vet ikke helt hvordan, den er så skjør. For lite motstand og den blir for svak til å holde hodet ditt oppe, for mye motstand og den vil aldri gi ditt hode hvile.

Jeg vil så veldig at du skal møte livet med et hevet blikk. At du vil velge å se verden både til høyre og venstre. At du alltid kan snu deg og se at jeg står bak deg.

Jeg håper du vil se opp på himmelen, trærne og fuglene og ikke bare se ned på en skjerm. Jeg håper du ser opp til andre og ikke ned på deg selv. Jeg håper du ser rett på din kvinne..eller mann.

Disse redslene og ønskene bærer jeg på, de veier på mine skuldre. Jeg bør gå å legge meg nå, jeg må bare stå her litt til og høre deg puste.

Flyreisen

Jeg har ofte tenkt at livet er som en flyreise. Din fødselsrett er din flybillett og så lenge du har et pass, får du tildelt en plass.

Alle har et sete som tilhører seg, de drømmende ved vindu i kveldssol. De praktiske tar gangen med kortere vei, mens visse vil bare sitte forrest i skinnstol.

Men vi har alle bagasje, noen mer enn andre, iblant også de som er yngst. Ikke alle har følge som hjelper hverandre og reisen koster mest for de som bærer tyngst.

Du vet hvor du kommer fra og hvor du skal, men i tiden imellom kan allting skje. Foruten stigning eller høydefall, så skjer stort sett bare det vanlige.

Men hva man gjør ut av reisen er veldig ulikt, for noen er turen en fuktig fest. Noen nyter en prat andre heller sin utsikt, for noen er jobb det de bryr seg om mest.

Det er regler på reisen for sikkerhet, systemer som gjør reisende trygge, et mannskap som har full kontroll og som tar seg av bråk og uhygge.

Men sjelden en gang så hender det, at det oppstår en plutselig krise. Flyet på vei med nesen først ned og man ser sitt liv i reprise.

Når krisen først kommer, det er da du ser, om du reiser med riktig selskap. Er regler brutt sammen og mannskapet ber, blir stemningen fort desperat.

Da ser du og, hvem som vil deg vel, hvem som er ekte reisevenner. Er de mest bekymret for seg selv
eller holder de hardt dine hender.

Så sørg for å nyte reisen din, vær nøye med hvordan du bruker hver mil. For det er ikke fallskjerm i flyets kabin og når du skal lande bør det være med stil.

Men størst av alt er kjærligheten

Vi er alle litt merkelige. Og livet er ganske merkelig. Og når vi finner noen som er merkelig på en måte som passer med vår egen, forenes vi og innleder et felles, tilfredsstillende merkelig fellesskap – og kaller det kjærlighet. Robert Fulghum i “True Love” (1997)

“Randi, æ ville bærre spørre, vil du bli kjæresten min når du bli stor?” sa Svein lattermildt og så henne rett i øynene i et dristig forsøk på å sette henne i forlegenhet. Det skrapte i den gamle sykkelen som Svein trillet bortover den støvete grusveien der han gikk ved siden av Randi med skoleransel, mørke viltre krøller og røde sandaler. Svein var 24 år, Randi bare 12. “Det kan du vel skjønne” svarte Randi usjenert og smilte til ham med sine skøyeraktige blå øyne.

Denne lille historien handler om min mormor og min morfar og deres store kjærlighet.

Svein og Randi vokste opp på en liten øy kalt Reinøya utenfor Tromsø. Det var ikke veldig mange beboere på øya, men Svein og Randi sine foreldre hadde bidratt vesentlig til populasjonen for Randi hadde hele 14 søsken og Svein 10. Med det relativt begrensede utvalget på øya, så var det ikke overraskende at to av Randis søstre var gift eller forlovet med to av Sveins brødre. Familiene kjente hverandre godt. Svein kom fra en svært kristen familie og brukte sin tid på bønn og kristne gjerninger, mens Randi var yngstemann i sin familie og brukte sin tid på flir og tøys for å få sin tiltrengte oppmerksomhet i den store søskenflokken. Mens han var sjenert og rolig, var hun morsom og kvikk.

Etter at de begge hadde flyttet til Tromsø by i hvert sitt hjem, hun for å gå på husmorsskole, han for å arbeide, forlovet de seg. Randi var bare 18 år. Men Svein var nok enda mer forlovet med Jesus og det kunne fort gå to uker mellom hver gang Randi så ham på grunn av alle pliktene som kristenlivet påla ham. Men var det noe Randi ikke var, så var det en jente som satt med hendene i fanget og tålmodig ventet på sin forlovede. Randi flørtet og tullet med gutter fra skolen og var en svært populær jente. En dag Svein satt og ventet på at Randi skulle komme hjem fra skolen og så fra vinduet at Randi bli fulgt til porten av tre unge gutter, skjønte Svein at det kanskje var på tide å ofre mer tid på sin tilkomne enn på Jesus. Og ikke lenge etter, mens Randi gikk på husmorsskole, møtte Randi også Jesus og ønsket å bruke mer av sin tid på ham enn på flørtingen. Og slik fant de hverandre, Randi og Svein. De giftet seg da Randi var 19 og Svein 31 i Tromsøysund kirke og flyttet til Oslo der Svein fikk jobb som klokker og kirketjener i Majorstuen kirke.

Livet i Oslo var annerledes for to som var vokst opp på en liten øy. De nygiftede paret som var vant til et liv som lignet en episode av Saltkråkan, måtte nå raskt tilpasse seg et ansvarlig voksenliv på egenhånd i byen uten foreldre og søsken å støtte seg til. De tidligere klengende ungdomskjærestene, ble nå mann og hustru og måtte leve et representabelt ekteskap i den nokså formelle menigheten der Svein jobbet. Men romantikken mellom de to forsvant aldri, den ble bare mindre offentlig.  Da mormor fødte min mor Berit i en alder av 21, gav morfar henne et utskåret hjerte i tre med bilde av dem sammen, rammet inn av håndmalte små roser. Under bildet stod “Med disse livets ord og kjærleiks roser smukke, for første gong som mor, du ønskes fred og lykke” et bibelvers fra Solomo. Min morfar likte tydeligvis Solomos små kjærlighetserklæringer, for jeg har funnet kort rundt omkring hos mormor der han har skrevet vers til henne som for eksempel: “det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle” og “en god hustru, langt mer enn perler er hun verd”, alle utdrag fra Solomo.

Svein og Randi hadde et godt ekteskap. De fant fellesskap i musikk og religion og individualitet i sine interesser som var for Svein sport og hobbysnekring og for Randi håndarbeid og matlaging. De hadde svært lik humor og lo mye. De var også svært sosiale og ikke sjelden kunne man finne min mor og onkel sovende på bedehusstoler når de egentlig skulle sovet i sine barnesenger. Svein hadde nemlig en uhelbredelig uvane med at han ikke klarte å si nei til folk. Han tok gjerne en kopp kaffe til, kjørte gjerne til Drammen for å sørge for at enkefru Sølvberg kom seg trygt hjem og ville veldig gjerne hjelpe til med å rydde opp etter julemessa. Dette var også kilde til konflikt mellom Svein og Randi, for som tidligere da de bodde i Tromsø, glimtet han med sitt fravær når han hadde sagt han skulle komme. Forskjellen var bare at nå erstattet Randi fraværet hans med irritasjon i stedet for flørting. Men Randi slamret med dørene til ingen nytte, for tålmodige Salomo dukket alltid opp med sine kjærlighetserklæringer. De hadde også mye intimitet har mormor fortalt. “Han e no den eneste æ har hatt, så det e jo vanskelig å sammenligne, men æ kan si at han visste å sætte sin kones behov først”. Svein og Randi fikk 3 barn, som på grunn av Svein og Randis mange søsken, i dag har 96 søskenbarn. De fikk også 8 barnebarn som nok har flere tusen tre-og firemenninger der ute.

Svein døde en solfylt, varm septemberdag i 2012 på Ryen Sykehjem 88 år gammel. Randi satt og leste bibeltekster for ham mens hun hørte pusten hans ble mer og mer ujevn. De siste seks årene av sitt liv hadde hun brukt på å være sykepleier for Svein hjemme. Hun ville ikke sette ham på sykehjem, selv om han ikke lenger hverken kunne snakke eller ordne for seg selv. Likevel var de like sosiale som alltid. Mormor tok ham med overalt, sørget for at han var omgitt av familie og venner, prat og sang, Jesus og Sporten. Vi visste ikke lenger hvor mye aktivitet det var i hjernen hans, slaget hadde tatt fra ham både det muntlige språket og kroppsspråket. Det ligger så mye personlighet i å kunne kommunisere, uten det forsvinner på en måte jeget for omgivelsene. Men for mormor var det seks annerledes men fine år. Selv om de ikke kunne prate og le som før, fikk de på en måte en ro sammen som de ikke hadde hatt før. “Før så måtte æ dele ham med så mange, no har æ ham mer for seg selv” sa hun med sitt skøyeraktige smil. En kraftig lungebetennelse var det som tok Svein fra Randi, men han var seig. I løpet av en måned hadde vi tatt farvel med ham nesten ti ganger. Randi våket over ham natt og dag. Men på ettermiddagen denne vakre septemberdagen skjønte hun at timen var kommet. Hun la fra seg bibelen hun satt og leste fra, krabbet opp i sykesengen hans og la seg bak ham med armene rundt ham. Så la hun kinnet sitt mot hans og holdt han inntil seg, kinn mot kinn, helt til Svein stille døde i armene på Randi som han hadde elsket i over seksti år.

Det er mye å leve opp til..

Image

Historien om Gizmo 1

Alle familier har sine særtrekk. I min familie er vi uvanlig musikalske, vi liker å snakke om sykdommer i familieselskaper, vi ler masse, klemmer for lite og vi har alltid hatt katter.

Den første katten vi hadde het Cherie og var usedvanlig kosete. Så kom innadvendte Bella, legendariske Gizmo 1, rampete Sniken, livredde Gizmo 2 og mektige Tiger. Historien om Gizmo 1 er ingen lystig historie, men hennes uforglemmelige personlighet gjør at jeg skylder henne å fortelle den.

Gizmo 1 tilbrakte de syv første ukene av livet sitt som passiv hasjrøyker hos en familie som hadde skylt hennes 5 andre søsken ned i toalettet rett etter de var født. Jeg hadde fått nyss om denne nedskyllingen gjennom en klassekamerat og fikk lov av mamma å redde en av kattungene i siste minutt. Så snart hun var stor nok til å skilles fra sin mor, hentet jeg henne ut av det usunne barndomshjemmet. Men det var tydelig at Gizmo 1 allerede hadde blitt påvirket av forholdene der, for hennes første trinn i nytt hus gikk rett mot sofaen. Gizmo 1 var som en ung Bob Marley med en pels som dag for dag fikk tykkere dreads fra intens sofagnissing. Hun kunne tilbringe dagevis utstrakt på sofaen, gjerne skrevende på ryggen, noe som kunne være sjenerende når vi hadde besøk. Hun nektet å bevege seg utendørs når det var regn, snø og temperaturer under ti varmegrader. Så lenge hun fikk ligge flatt, hadde hun ingen problemer med å bli trillet rundt i dukkevogn eller være publikum for min lillesøsters Pippi Langstrømpe dramaturgier. Hun elsket å få kos, men koste også tilbake og var synlig glad i disse rare menneskene hun bodde sammen med. Hun var aldri på vakt mot noe. Vi trodde ikke hun var fysisk i stand til hverken å frese eller mjaue før en dag, da hun var et par år gammel og alt brått forandret seg med Gizmo 1.

Lite visste min bror at han skulle være hundepasser akkurat den dagen da mormor hadde invitert ned på skinkestek. Ikke tenkte min bror på at Gizmo 1 befant seg på sin faste sofaplass i stuen da han lukket hunden Bonnie inn i akkurat den samme stuen og gikk noen trapper ned til mormors skinkestek. Hva som skjedde i den stuen i de 40 minuttene han var borte er det bare Gizmo 1 og Bonnie som vet, men min bror kunne fortelle at Gizmo 1 satt på syvende hylle i bokhyllen og skalv i hele kroppen der hun stirret skrekkslagent ned på drapsmaskinen som satt rolig og ventet tålmodig på at offeret skulle komme ned.

Et par kvelder etter lå Gizmo 1 på sofaen på soverommet mitt for hun var stadig urolig og jeg var bekymret. Jeg hadde dusjet og satt opp håret mitt i en stor pelsstrikk og lå nå på magen i sengen og leste. Plutselig hørte jeg hvesing, snudde hodet og så i øyekroken Gizmo 1 kom svevende gjennom luften med galskap i blikket og landet med klørne i nakken på meg. Hun var i vill slåsskamp med pelsstrikken min og hun var ikke innstilt på å gi seg. Jeg måtte til slutt kaste meg rundt på ryggen så hun slapp taket i nakken min og hoppet vekk mens blodet dryppet fra klørne hennes. Jeg har fortsatt tre hvite streker i nakken etter pelsslagsmålet.

Og slik fortsatte det med Gizmo 1.
Det livlige Puddelhåret til min fetter Alexander var nok til at Gizmo 1 satte klørne i låret på ham noen uker senere. Han løp i ring rundt i stua mens han skrek: “Tante Berit, katta er gæærn!”. Mormor skulle bare løfte Gizmo 1 over en ørliten hund som morfar stod og holdt i bånd, men Gizmo 1 responderte med å hoppe opp og ut av armene til mormor, lande på hodet hennes og klore seg fast som en pelshatt med dreads.

En dag ringte en dame på døra og krevde å få Gizmo 1 avlivet. Hun hadde gått formiddagstur med sin premierte og elskede terrier Lady forbi huset vårt, da plutselig en sort og hvit sjuskete katt hadde kommet galopperende ut av hageporten og gått rett i strupen på Lady. Stakkars Lady hadde reagert med å hoppe opp i armene på sin matmor, og da hadde den sjuskete katten gått til angrep på damens bare legger i stedet, noe som medførte stivkrampesprøyte og rødstripete kvestede legger som ikke tålte offentligheten. Nå lå Lady i kurven sin, var stiv av skrekk og ville ikke engang ta til seg lammekoteletter, det beste hun visste.

Det var svært alvorlig, men vi hadde ikke hjerte til å avlive henne, stort sett så var hun jo bare Bob Marley. Så en dag ble Gizmo 1 borte. Vi lette i dagesvis, ropte, hengte opp lapper, uten resultat. Om det var damen med lammekotelettene, en ulykke eller om hun selv valgte å forlate sofaen og oss, er vanskelig å si, men vi så henne aldri igjen.

Når familien min i dag møtes til sykdomsprat og sang, er det ikke sjelden vi utveksler historier om den legendariske Gizmo 1, om hennes latskap, hennes galskap og omsorg for familien. Hun gav oss mer enn vi klarte å gi henne.

Bestemødre

Jeg er heldig for jeg har fortsatt to besteforeldre i behold, en mormor og en bestemor. De ser i grunn ganske like ut, min mormor og min bestemor, gråhvitt bølgete og kort hår, kjempestore pupper og litt ekstra rundt magen, slik jeg mener alle gode bestemødre bør ha for at man skal være trygg på at de er friske og har det godt. Utover det finnes det ingen likhet mellom dem, selv om jeg er glad i begge. 

Min bestemor starter hver morgen klokken fire med å lese Aftenposten på sengen. Da liker hun å godt å slikke på fingrene og bla fort igjennom først, skumme gjennom overskriftene så hun kan utbryte “ja, sånn er det altså blitt” og “huff, ja det overrasker meg aldeles ikke”. Så dormer hun gjerne noen timer til klokken slår åtte og den store dagen kan begynne. For det er stadig noe; nye batterier på høreapparatet har hun utsatt en stund til familiens fortvilelse og må nå kjøpes, det må handles inn til middag og legen må se på den foten. Ikke sjelden hender det da at hun møter sin gamle venninne Annie hun jobbet sammen med på Rikshospitalet i venterommet. Annie brakk lårhalsen i fjor, har artrose og har vondt hender og knær mens hun selv er plaget med bihulene og blæra. De har begge vondt i foten og de er begge enige om at det er i grunn er fryktelig kjedelig at de ikke kan gå på Jens Evensen lenger og kjøpe ordentlig kjøtt til Lapskausen, for nå er det kommet Mega og der er det ikke noe service å få. “Det er ikke så lett for oss gamle å finne frem” sier bestemor og både Annie og legen er enig i det. Selv om hun aldeles ikke har godt av det, liker bestemor å ta turen innom hotel Bristol og kose seg med et stykke napoleonskake. På hotel Bristol føler hun seg hjemme og Napoleonskaken er like god som den var i åtteogførr, da hun var der første gang som syttenåring. Så tar bestemor banen hjem, varmer opp den ferdige lapskausen hun har kjøpt uten service, spiser den og et ekstra stykke Napoleonskake fra Bristol og hviler ut på sofaen etter en strabasiøs dag. Ofte hender det at en av sønnene ringer på kveldstid for å høre hvordan det går og lage avtaler om ting og tang de kan hjelpe henne med i hverdagen. Da forteller hun gjerne om legen, foten og servicen på Mega, men utelater Bristol og Napoleonskaken. Sønnene er sterke pådrivere for at hun skal komme seg mer ut, bevege seg mer for å få litt fart på kondisjonen, men de har ikke tatt innover seg det faktum at når man er så gammel som hun er, er det vanskelig å få rå med det. Det er stadig noe som må ordnes i huset. Så er det TV-tid og det tar sakens mye av dagen det også. Det aller beste bestemor vet er når Rolf Wesenlund er på TV. Da ler og gråter hun om hverandre for Fleksnes sier “skal det være en Marta, så du blir litt i farta” og nå er han død og det er det aller største tapet for underholdningsbransjen for i dag vet man ikke hva humor er. Klokken ni ser hun hovedsakene på Dagsrevyen og utbryter “ja, sånn er det altså blitt” og “huff, ja det overrasker meg aldeles ikke” før hun legger seg rett før ti.

Min mormor starter hver morgen klokken ti med å takke herren for pensjonisttilværelsen. Og så ber hun samtidig litt om at barnebarna skal ha det bra; at Alexander skal lykkes som rockestjerne, at Kristian etter ni år skal slutte å studere og finne ut hva han skal bli som stor og at jeg skal finne meg en hyggelig, aller helst frelst fyr før jeg forlater tredveårene. Mormor synes ungdommen i dag er flott. Så begynner den store dagen. Mormor bor i et bokollektiv der alle de eldre har hver sine leiligheter og felles samlingssal. Her møtes i følge mormor “beintøffe ældre til knallhard styrkjetræning” hver morgen. Hun har vist meg alle de knallharde øvelsene og jeg har plukket opp et par tips. Etterpå er mormor kaffetørst og lader opp kreftene med en hjemmelaget lefse før hun starter dagens håndarbeidsmarathon. For det skal lages duker til julemessa  på sjømannskirken, Mariusgenser skal strikkes til det yngste barnebarnet, to bukser må legges opp, hun skal male og sy klær til porselensdukker tiltenkt oldebarna som aldri dukker opp og det skal lages lappetepper av tøyrester. Så nynner hun “Jesus, det eneste” mens hun nitidig strikker, maler, syr og tover til fingrene verker og det er tid for lunsj. Ikke sjelden kommer en venninne på besøk for å spise smørbrød å snakke om neste Sydentur de planlegger. “Æ må jo reis så mykje æ kan mæns æ ennå står” sier mormor. Snart skal hun operere kneet, noe som passer veldig dårlig generelt når man reiser mye til Syden og bedriver knallhard styrketrening. Heldigvis for mormor kan hun både strikke, lese Norsk Ukeblad og bruke smarttelefonen sin mens kneet kommer seg. For mormor er aktiv på telefonen sin, både det med SMS, utgående og innkommende anrop. “Heia, det e bærre ho mormor som ringe. Æ har no tænk å lage skinkestæk med poteter og kålrotstappa til middag som du like, men så veit æ at han Kristian helst ville ha stækte kyllinglår, så da laga æ begge hvis dokker kjæm til middag og Trollkræm til dessert og vafla og lefsa til kaffen. Ja? Har du hørt om han der som skulle opptre, men så våkna han ikkje før halv fire? Haha. Æ læste den i Norsk Ukeblad” Mormor elsker å fortelle vitser og historier. Spesielt koser vi oss alle når vi spiser skinkestek og kyllinglår og mormor forteller historien om da naboen stod på land skjøt etter faren hennes da han kom hjem etter to år på sjøen for mor hennes hadde sendt brev om at hun var gravid. “Ja, det var harde tider da og ho mamma var jo mykje aleina uten han far. Og da var det jo greitt at naboen var bærre et steinkast unna”. Så ser vi Brille på TV sammen og mormor strikker og ler så hun gråter av den gale Harald Eia som tisser på seg på TV for å vitenskapelig forklare hvorfor en blå bukse blir mørk i skrittet når man tisser i den. Så takker hun oss for besøket og herren for pensjonisttilværelsen, før hun går til sengs i tolvtiden med smarttelefonen på lading.