Tag: mammablogg

Foreldrevettreglene

En knippe gode råd til foreldre som skal bestige fjellet Barneoppdragelse.

1) Du må gjerne stake ut veien som forelder på forhånd, men forvent ikke at turen blir som du tror. Iblant vil du måtte gå lange omveier og stadig vekk vil du ta snarveier. Noen ganger er veien slak og lett, andre ganger bratt og tung.

2) Ta hensyn til værvarsler. Tar du med trøtte, slitne og grinete unger på tur, kan du banne på at det blir full storm. Meld fra til barna hvor du går eller hva som skal skje. Forutsigbarhet gir trygge unger.

3) Tilpass ambisjoner etter evne og forhold. Flaske eller pupp, hjemmebakt eller kjøpt, lekeland eller lekeplassen-det er ikke det viktige. Det avgjørende er at barna opplever å bli elsket og sett.

4) Vær forberedt på raserianfall, bleieeksplosjoner eller plutselig sult, selv på kortere turer.

5) Utstyr barna dine med selvfølelse og omtanke for andre. Ha forøvrig alltid bestikkelser tilgjengelig i sekken.

6) Ta trygge veivalg underveis. Det er bedre med en tur for mye til legevakta enn en for lite. Lytt til erfarne fagfolk og søk råd hvis du er usikker. Vaksiner alltid barna dine.

7) Bruk ditt mentale kart og ditt indre kompass. Du kjenner ditt barn best. Ikke lytt til belærende bedrevitere som får deg til å føle deg som en dårlig forelder fordi du gjør ting annerledes enn dem.

8) Vend i tide. Det er ingen skam å snu halvveis opp til hytta fordi den ene i bilsetet kaster opp og den andre gråter av full hals og du innser at du har tatt deg vann over hodet.

9) Spar på kreftene, ikke grav deg ned selv om du ikke får til alt. Sov når du kan og søk hjelp fra svigers om nødvendig.

Rally #Ruter

«En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør» sang vi på åttitallet.

Kanskje er det på tide å ta sangen ut av barnebøkene så de minste ikke får seg en kjedelig overraskelse når de skal ut på eventyr med Ruter? For beskrivelsen er langt ifra treffende lenger. Joda, bussjåføren er stort sett fortsatt en mann, men godt humør er det dessverre sjelden jeg møter når jeg tar offentlig transport gjennom Oslos gater.

Oftere møter jeg en utålmodig grettenpeis som kjører som om han nettopp har krangla med kona. I forrige uke så jeg en nittiåring nesten bli feid gjennom midtgangen fordi bussjåføren tydeligvis ikke hadde tid til å la den eldre mannen sette seg før han vrengte ut av busslommen. Uken før fikk jeg passet påskrevet over høyttaleren fordi jeg trillet barnevognen feil vei inn i bussen. Daglig blir jeg pinlig godt kjent med medpassasjerene mine fordi bussen stopper så brått at det er umulig å ikke miste balansen. Enkelte sjåfører på min strekning kjører leddbussen oppover den svingete Ekebergveien som om passasjerene var kuler i et flipperspill.

Hvordan har det blitt sånn?

Det kan virke som om at idet billettsalget ombord var en saga blott, ble trikkefører Syvertsen erstattet med Blodstrupmoen. Er det punktlighet og fart som trumfer omgjengelighet og hensyn når CV’ene strømmer inn hos Ruter? Eller opplever sjåførene så dårlige arbeidsforhold og tidspress at det fører til aggressiv kjøring og sure miner?

Det kan være lett å tenke at en sjåfør uten særlig passasjerkontakt ikke kommuniserer med passasjerene sine. Feil. Faktum er at han kommuniserer kontinuerlig i alle ledd, fra påstigning til avstigning. Det handler om kroppsspråket til sjåføren bak frontruta på holdeplassen, hvordan bussen kjører inn på holdeplassen, hvordan dørene åpner og lukker seg, hvor lenge bussen står på holdeplassen, hvor fort eller hvor sakte bussen kjører, hvordan den svinger, hvordan den stopper, hvordan sjåføren kommuniserer med andre sjåfører, hva som kommuniseres over høyttaleren, hva slags informasjon passasjerene får underveis, hva sjåføren gjør mens han kjører og hva sjåføren signaliserer til passasjerer ut av vinduet og utenfor bussen.

Denne formen for kommunikasjon er imidlertid mer indirekte og mer krevende enn tidligere da man kunne yte direkte service bare med et vennlig «hei» bak billettskriveren. Den gjør det også lettere å legge merke til de sure og hensynsløse sjåførene heller enn de blide og hensynsfulle.

Et vennlig smil kan langt på vei kompensere for en forsinkelse.

Et vink om at man er sett er en takknemlig gest når man kommer løpende mot en buss som er i ferd med å lukke dørene. Jevn og trygg kjøring gjør at passasjerene kan slappe av på reisen.

Å være sjåfør på offentlig transport er og blir et serviceyrke og når god service har blitt vanskeligere formidle, er kanskje «en bussjåfør med godt humør» viktigere enn noen gang.

Stolthetens psykose

Det er så vidunderlig stille. De eneste lydene jeg hører er lette dunk fra gummisålene som treffer asfalten og min egen rytmiske pust. Jeg som pleide å frykte stillheten som selve symbolet på ensomhet og kjedsomhet. Nå jager jeg stillheten som en narkoman jager sitt neste skudd. Jeg har på ingen måte overskudd til å løpe. Spesielt ikke nå som det er ørken-varme og jeg står opp hver morgen klokken kvart over fem for å fylle dagen til to duracellkaniner på under tre år med fine sommerminner. Men jeg har alltid løpt når jeg er på hytta. Å bryte den tradisjonen føles merkelig nok som et svik mot hytta og alle minnene vi har sammen.

Jeg kjenner veien så godt.

Hver knaus, hver hytte og hver vik har jeg pesende passert mens tankene spant rundt hva som enn foregikk i livet mitt på det tidspunktet. Jeg har grått ved Ospevika og tatt studievalg ved parkeringen til Andersen. Jeg har tisset bak Portør-skiltet, tryna foran Middelfart-hytta og stoppet utallige ganger fordi løpeambisjonene mine oversteg formen. Men denne løpeturen går behagelig sakte, jeg vil at den skal vare lenge.

I høyre øyekrok ser jeg plutselig en bevegelse. En person kommer løpende inn på veien foran meg fra en liten gruslagt sidevei. Jeg skvetter til og stanser såvidt. Det er bare en jogger. En kvinne på min egen alder. Jeg fortsetter å løpe bak henne. Hun løper i sportstopp og kort shorts slik at man ser den knallbrune, sterke ryggen og musklene som jobber i lår og legger. Alt hun har på seg matcher, til og med hårstrikken.

Jeg ser ned på den åletrange, utvaskede tank-toppen og de bleke føflekkprikkede lårene mine. Jeg har gått opp seks kilo siden operasjonen. Tre av dem var strengt talt nødvendige, mens de andre tre kom fra ting som ikke akkurat stod på handlelisten.

Hun løper ikke noe fortere enn meg.

Ikke at det hadde spilt noen rolle for meg hvis hun hadde løpt fortere. Jeg har ikke noe problem med å løpe bak henne jeg, plager meg overhodet ikke.

Hun løper nok mye hun der. Spiser akkurat så mye som hun trenger. Mens jeg, selv med bare tre kvarts tynntarm har begynt å få et lite håndtak på hver side av magen. Livet er godt på hytta. Da jeg var yngre hadde jeg nok ansett henne som en løpe-konkurrent. Men ikke nå, nei, så barnslig er jeg ikke lenger.

Egentlig har jeg hatt lyst til å sette opp tempoet en stund nå, det går jo litt treigt dette. Kanskje fremstår det litt tåpelig å løpe forbi henne? Samtidig må jeg jo få litt trening ut av denne løpeøkta også. Jeg øker farten og kommer opp på siden av henne. Nå er det viktig å ikke hovere. «Hei» sier jeg i en munter og kollegial tone idet jeg passerer henne. «Hei» svarer hun og viser meg sine blendahvite tenner. Samtidig holder hun tempoet mitt og henger på som en hale. Jeg øker tempoet enda litt.

Hun er sikkert en sånn som absolutt må ligge foran.

Men hvis hun tror hun kan løpe forbi meg, kan hun bare glemme det. Det handler bare om viljestyrke og hvor mye smerte man tåler, så denne snella kan jeg løpe fra any day. Eller kan jeg det? Høres det ikke ut som om lyden fra joggeskoene hennes kommer nærmere og nærmere? Faen, hva må egentlig til for å få litt jævla stillhet. Jeg øker tempoet ytterligere. Svetten siler og det brenner i brystet. Men sånn skal det jo være, man skal kjenne det godt.

Det er fortsatt et par kilometer til hytta og denne berta ser ikke ut til å ville gi seg med å jage meg. Det går fort nå, så fort at jeg begynner å bli kvalm. En skarp smerte begynner å melde seg i det ferske arret på magen og jeg kjenner melkesyra i lårene. Men det er uaktuelt å senke farten nå, jeg har en løvinne i hælene. Og denne veien, den er min.

Jeg er et vrak når jeg kommer frem til hytta.

Magesyra skvulper øverst i spiserøret og jeg har krampe i begge leggene. Hva var det som skjedde? En hyggelig kveldsjoggetur ble omgjort til en halsbrekkende løpeduell. Konkurranseinstinktet tok fullstendig over og jeg kommer til å kjenne min jævla barnslige stolthet svært godt de neste tre dagene.

I tjue minutter ligger jeg på plattingen utenfor hytta før jeg er i stand til å reise meg og gå inn. «Det var verdt det, ikke sant? Å ta den løpeturen selv om du var sliten» spør Ola idet jeg setter meg ned med sjokoladeskåla i fanget. «Nei, det var ikke verdt det i det hele tatt» svarer jeg.

Generasjonen uten mobiloppdragelse

Jeg: Skal vi møtes på Olivia Aker Brygge eller vil du møtes et annet sted?

Mamma: Ja.

Jeg: Ja når det gjelder Olivia?

Mamma: Ja.

Mamma: Hadet 😤

Jeg: Mamma, det ikonet der betyr at man fnyser.

Mamma: Jeg har med meg en ekstra genser.

Jeg: Fnyser, ikke fryser..

Mamma: Jeg har med meg en ekstra genser.

Jeg: Ok…Vi ses da!

Mamma: Ok.

Mamma: Hadet.

Mamma har fått smarttelefon.

Hun kjenner ikke modellen eller merket og føler egentlig ikke at den er så mye smartere enn den gamle.

«Jeg føler ikke at den er så mye smartere enn den gamle» sier mamma mens hun slurper i seg Pasta frutti di mare i solsteika på Olivia. «For eksempel lærer den seg aldri koden min, så jeg må taste på nytt hver gang jeg skal bruke den.» Selv om telefonen ikke er så smart som forventet, får den likevel bo i et eget futteral som mamma har strikket til den. Her ligger den lunt og mykt og venter på sitt neste oppdrag mens mamma og jeg gafler i oss smakløse italienske klassikere.

Vi snakker om kreften min. Om hva jeg tenker om usikkerheten som jeg må leve med de nesten femten årene. Denne krefttypen har dessverre en tendens til å komme tilbake. Jeg sier at jeg er optimistisk, at jeg ikke er så opptatt av å bli så fryktelig gammel, men at jeg håper likevel på å se gutta vokse opp. Vi blir brått avbrutt av rystende høye toner som minner om et TV-spill fra åttitallet. Musikken kommer fra et lyserosa futteral i tovet ull som mamma nå har grepet med begge hender. Astrid blinker det på displayet idet hun drar smarttelefonen ut av futteralet. Astrid er mammas beste venninne. «Astrid» sier mamma til meg og legger telefonen til øret. «Ja, det er Britt Lunde» svarer hun. Til tross for at mamma vet at Astrid vet at hun ringer til mamma, er det viktig å introdusere seg ordentlig. Den gang da hele familien hadde felles fasttelefon var det alltid «Lunde versågod» men nå som hun har egen mobiltelefon er det litt mer personlig, men med fullt navn. «Jeg er på lunsj med Marie» «Ja, det går bra med henne.» «Ja, tøffe tider ja.» «Ja, det skal jeg selvfølgelig gjøre.»

Å unngå å ta telefonen er ikke et alternativ

«Astrid hilser» sier mamma og lirker telefonen på plass i sitt rosa hjem. Å unngå å ta telefonen er ikke et alternativ, det ville vært frekt. Prinsippene for telefoni stammer fra tiden med den gamle fasttelefonen og de klorer seg stadig fast. Man kan argumentere med at det finnes en anropslogg så mye man bare vil uten at mamma noen gang vil føle seg trygg på det. Å gå glipp av en samtale på telefonen er langt verre enn å avbryte en samtale man har ansikt til ansikt. Dette gjelder selvsagt overalt. Så når TV-spill låta runger ut i salen på Nasjonalteatret akkurat idet Pia Tjelta får vite at Lille Eyolf har druknet, så må mamma forte seg å svare hviskende inn i telefonen at hun er på teater og ikke kan snakke. «Jeg kan ikke skru den av for da blir det dobbeltkode» sier hun til sitt forsvar. «Og så glemmer jeg å skru av lyden. Hvis telefonen virkelig var så smart, så hadde den sett i kalenderen at jeg var i teateret og skrudd av lyden på egenhånd.» Hun har et poeng.

Ding Dong

Vi unner oss selv en kake, prater om sommerferien og barnehagestart for Jæger. Mamma sier at selv om han fortsatt er liten når han starter, så har han en sånn personlighetstype som kommer til å håndtere overgangen bra. Jeg er enig. «Ding dong» lyder det plutselig fra Tiramisuen. Mamma fisker frem den rosa ullposen fra bak dessertskålen. «Herregud, klokka er to. Kveldsvakten min begynner halv tre!! Kan du sjekke når 21-bussen går?» «Du kan jo bare laste ned ruter-appen?» foreslår jeg. Mamma ser på meg som om jeg var fra en annen planet. «På Internett, mamma.» «Det er ikke Internett på denne» svarer hun og slenger den rosa, lodne smartposen sitt ned i nettet sitt før hun gir meg en rask klem og haster avgårde.

Jeg: Den går om fire minutter, mamma 😊

Mamma: Takk jenta mi 🙄

Mamma: Hadet.

Vi får som fortjent

Jeg vet at du ligger i krybben og ser på meg gutten min, men du oppfatter så lite og det er liksom ikke så mye respons å få fra deg uansett. Så da surfer jeg heller på telefonen.

Klart jeg vil leke med deg gutten min, jeg er bare veldig sliten nå og synes det er kjedelig å leke den samme leken om og om igjen. Jeg skrur på IPaden, så kan du sitte og se litt på noe du liker.

Jeg har ikke tid til tull og tøys nå gutten min, jeg har et viktig møte og nå venter de på deg i barnehagen. Tenk så mye lek og moro det blir når du kommer dit.

Jeg ser at du prøver å få oppmerksomheten min gutten min, men jeg er bare nødt til å svare på denne ene mailen først.

Jeg vet jeg sa at jeg skulle komme på den skoleavslutningen gutten min, men jeg har et prosjekt jeg skal levere mandag morgen, så jeg er nødt til å jobbe i stedet.

Stikk ut og finn på noe med vennene dine, gutten min. Jeg har masse jeg må gjøre og stelle med her hjemme.

Jeg stikker ut og finner på noe med et par kompiser, mamma. Du har sikkert masse du skal gjøre og stelle med her hjemme.

Jeg vet jeg sa at jeg skulle komme hjemom en tur mamma, men jeg har en oppgave jeg skal levere mandag morgen, så jeg er nødt til å jobbe med den i stedet.

Jeg vet at du prøver å få oppmerksomheten min mamma, men jeg må bare svare på denne ene meldingen først.

Jeg har ikke tid til tull og tøys nå mamma, jeg har et viktig møte og nå venter de på deg på gamlehjemmet. Tenk så mange spennende aktiviteter og hyggelige folk du møter når du kommer dit.

Klart jeg vil prate med deg mamma, jeg er bare veldig sliten nå og synes det er kjedelig å høre det samme sykdomspratet om og om igjen. Jeg skrur på TV’en så kan du sitte og se litt på et av disse programmene du liker.

Jeg vet at du ligger der i sengen og ser på meg mamma, men du oppfatter så lite og det er liksom ikke så mye respons å få fra deg uansett. Så da surfer jeg heller på telefonen.

Trassige tider

“God morgen vennen min» sier jeg. «Nei» får jeg til svar. Toåringen sitter oppreist i sengen. «Har du sovet godt?» «Ikke mamma!!» Ja dette var jo en hjertelig velkomst. «Pappa sover, det er jeg som skal følge deg til barnehagen i dag.» Jeg fisker en genser og en bukse ut av en skuff. «Ikke den!! Elefant!!» «Genseren med elefant er dessverre på vask.» Han kaster seg ned i sengen med et hyl som om han nettopp har mottatt et dødsbudskap. «ELEEFANT!!! ELEEFANT!!!»

Trass..et så vakkert lite ord. Lett som snø på tungen og søtt som sukkertøy i munnen. Alt ordet rommer er imidlertid langt mindre bedårende og mye mer utfordrende.

Trass kunne nesten vært en egen idrettsgren sammensatt av fysiske og mentale prøvelser foreldre må igjennom. Klar for litt morgengymnastikk? Først litt lett oppvarming med «jeg vil ikke» i et par minutter, så tre repetisjoner av «mor kler på, barn kler av», fire minutter med «total meltdown», skammelig avsluttet av mor ved hjelp av en runde med bestikkelser. Klokken er 07:15, pulsen er allerede skyhøy og mor har svetteringer under armene på den nye blusen.

Når vi endelig har forhandlet oss ned trappen kan vi ta fatt på frokosten.

Å servere frokost til en trassig toåring kan sammenlignes med å servere Gordon Ramsey. Du vet aldri på forhånd om det du serverer er bra eller dårlig. «Kaviar?? Jeg vil ikke ha kaviar.» «Du spiser jo alltid kaviar. Hva vil du ha da?» «Elefant!» «Vi har ikke elefant i kjøleskapet.» «Sjokolade!» «Nei, vi spiser ikke sjokolade til frokost.» Misfornøyd grynting. «Smør!» «Brødskive med bare smør?» «Ja.» To ferdig smurte brødskiver med smør senere. «Jeg vil ikke ha smør, jeg vil ha kaviar!»

Så er forhandlingen over for en liten stund og vi prater løst og fast om krokodiller og elefanter mens vi spiser brødskive med smør og kaviar. Han virker uberørt av morgenens hendelser, mens svetteringene mine kommer til å trenge litt tid på å tørke.

«Jeg vil gjøre det selv!!!»

En meterlang liten bølle står og drar tannbørsten ut av hendene på deg. «Jeg må hjelpe deg med pussen, for du bare suger av all tannkremen og tygger på den så mamma må kjøpe ny tannbørste hele tiden.» Tannpussen kan utløse et skred av følelser som det kan være vanskelig å bearbeide på kort tid. Ikke sjelden gir disse følelsene næring til andre tanker om ting man ikke vil. Resultatet er en lang runde med «vil ikke.» Vil ikke ha på dressen, vil ikke ta på skoene, vil ikke gå til bilen. En effektiv metode for å slippe å gå, er å gjøre kroppen sin så slapp og tung som mulig. Bare falle sammen som en klut så det blir helt umulig for mor og far å få deg med uten å enten måtte slepe deg avgårde eller låse armene rundt livet ditt og bære deg til bilen. Mor velger det siste.

Takk gud for Hakkebakkeskogen.

Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel. Vi synger pepperkakebakevisa så det gjaller i bilen, hele veien til barnehagen og helt inn i garderoben på avdelingen. Men da er det brått slutt på den gode stemningen. «Det er MIN plass. Han får ikke lov å stå der» roper toåringen og peker på en fortumlet gutt som står og venter på at noen skal ta på ham tøflene. «Joda, han kan stå der. Det er ikke din plass vet du, det er barnehagen sin plass, men du får lov å bruke den til tøyet ditt». Jeg klarer å avverge nytt sammenbrudd ved å foreslå elefant-marsjering inn på basen. Så kan jeg avlevere gutten og samtidig krysse fingrene for at han forvandler seg til den greie barnehagegutten personalet skryter av at han er.

Det går over?

«Det er heldigvis bare en periode, det går over» sier jeg til meg selv mens jeg køer gjennom morgentrafikken. Idet jeg kjører inn i parkeringshuset ser jeg at en rød bil står parkert på den aller innerste parkeringsplassen. Hæ? Han kan ikke stå der, det er MIN faste plass! Jeg pleier alltid å stå der. Jeg kjenner irritasjonen vokser i meg. Jeg har ikke spist frokost enda og jeg trenger sårt en kaffe. Og en tørr bluse.

«En enkel latte og en croissant» sier jeg. «vanlig croissant eller med sjokolade?» Jeg har jo tross alt hatt en ganske tøff morgen. «Sjokolade». Hun som skal lage kaffen strekker seg mot meg fra bak kaffemaskinen. «Vi har bare lettmelk, håper det er greit?». Har bare lettmelk? Hvor dårlig går det egentlig an å planlegge når man driver et kaffehus og halvparten av kundene dine skal ha kaffe med melk? «Det får være greit da» sier jeg med et grynt.

Dårlig humør

Når jeg ankommer kontoret er det med en mørk sky hengende over hodet. Jeg hadde planlagt å starte dagen med å behandle noen fakturaer, men jeg er i dårlig humør etter kaffe latten og vil ikke, ikke i dag. Får ta det i morgen. Isteden kaster jeg meg over e-postene mens jeg nipper til en smakløs latte. Resten av dagen forløper nokså smertefritt, helt til Ola ringer på ettermiddagen for å tilføye et par ting på handlelisten. «Jeg hengte forresten opp det bildet du hentet på posten i går» sier han stolt. Stillhet. «Har du hengt opp bildet?» «Ja, skulle jeg ikke gjøre det?» «Jeg ville gjøre det selv» svarer jeg mens jeg svelger unna skuffelsen. Jeg hadde tenkt ut et spesielt sted i huset for det nydelige bildet av de to små guttene våre. «Men Marie, jeg må gjøre det fordi du måler ikke opp ordentlig, og så blir det skjevt og jeg må gjøre det på nytt».

Jeg klapper sammen PC’en. Et blaff av gammel bluse-svette streifer nesen idet jeg tar på meg ytterjakka og går ut døra.

Når jeg kommer til bilen skrur jeg anlegget på full guffe. Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel.

Du kan regne med en skyllebøtte du sent vil glemme

Det handler bare om å prioritere. Hvor ofte har du ikke hørt det begrepet? Folk spytter det ut som gammel tyggis uten tanke på hvilke sko som måtte tråkke på den. Men rammer du folk i mine sko, altså barneforeldre på en dårlig dag, kan det fort hende at du får en skyllebøtte du sent vil glemme.

For uansett hvor mye orden vi har på prioriteringene i min familie, er det et salig kaos likevel. Den dårlige samvittigheten jeg har over alt og alle som burde vært prioritert, ligger som regel og eser på toppen av skolebrødet jeg ikke burde smugspist før middag.

Tid sammen er en hovedprioritet.

De få timene vi har med barna hver dag er hellige. Men i dette lille vinduet av samværstid må det også settes av tid til matlaging. Og helst sunn, hjemmelaget og variert mat, dersom man hører på ekspertene og vil prioritere barnas ve og vel. Og det vil man jo. Aller mest tid har jeg brukt foran grytene på sunne og barnevennlige retter som har gått rett i søpla fordi toåringen bare kaster et kaldt blikk på måltidet og låser kjeven. Å forme fiskepudding til løver og elefanter eller forsøke å kamuflere grønnsakene, har ikke hatt den magiske effekten som ekspertene lovet. Og så har vi brukt tilsvarende antall timer på krangling, trusler og gråt ved middagsbordet. Til slutt ble vi enig om at det er bedre å leve med dårlig samvittighet og en oppspist, halvsunn middag med vitaminbjørn til dessert.

Vaskemaskinen må prioriteres. «Klær skaper folk» heter det, og vi vil jo helst se ut som folk. Oppvaskmaskinen durer så ofte at jeg i en periode trodde jeg hadde øresus. Små kropper skal bades og romper skal salves. Babyen skal ha pupp, D-vitamin og magetrening. Og så må man ta seg tid til grundig puss av tennene til toåringen. God tannhelse er viktig, husk fluor. Hilsen helsedirektoratet.

Pass deg for det farlige fettet

Så må man sette av tid til å trene, spesielt jeg som har født. Pass deg for det farlige fettet rundt magen! Det er rart med det, for den flate magen min har blitt rund og de runde puppene mine har blitt flate. Knipeøvelser to ganger om dagen eller urinlekkasjer resten av livet? Det handler bare om å prioritere.

«Det som var news i går, er old news i dag vettu. Du må hele tiden følge med på bransjen, ellers ramler du av toget» sier kollegaen min. Jeg elsker jobben min og liker ikke tanken på å ligge igjen og kave i grøftekanten mens kollegaene mine tøffer avgårde langs hav av spennende oppgaver, over fjell av anerkjennelse. Seminar i Stockholm 1-4 mars, faglig påfyll og nettverksbygging. Rydd kalenderen!

Så er det de mer impulsive prioriteringene som at man må bytte bleie midt i en rundkjøring på vei til Verdens Kuleste Dag fordi det skvetter avføring ut av bleia og oppover ryggen til toåringen.

Iblant må man prioritere gode venner og oftere må man prioritere familie.

Naboforhold må pleies og det er din tur til å sitte i styret. Foreldre som bryr seg må stille opp på foreldremøter og dugnader.

Så må man ikke glemme hverandre oppi det hele, formaner terapeutene. Ta seg tid til de gode samtalene og ikke minst sex. Nei, ikke pliktsex, men ekte, hengiven og lidenskapelig sex som ikke bryr seg om hvem som har ryddet ut av vaskemaskinen flest ganger i det siste. Sex som har tatt seg tid til å barbere leggene og vaske forhuden.

Prioritere seg selv

Så skal man i følge de samme terapeutene heller ikke glemme å prioritere seg selv. Hvordan har lille Marie det oppi det hele egentlig? Lille Marie trenger vin, sjokolade og et varmt badekar kan jeg fortelle.

I tillegg til at det kontinuerlig bedrives knallhard prioritering, snakkes det også ustanselig om prioriteringer. «Nei, mamma kan ikke være Bestemor Skogmus nå, for mamma må gi Jæger grøt»

Kongen av alle prioriteringer

Så plutselig uten forvarsel, dukker kongen av alle prioriteringer opp. Hans majestet «slipp alt du har i hendene og finn frem gummihanskene» Sykdom. Gjerne omgangssyken…i fire omganger.

Jeg løper søren meg et prioriteringsmaraton hver eneste dag. Så kom ikke til meg med «det handler bare om å prioritere». Prioriter heller å tenke deg litt nøyere om før du prater om ting du ikke vet nok om.

Frelser eller bøddel?

De skinnene hvite tennene hans står i sterk kontrast til den matte brune huden. Han smiler som for å berolige meg. Jeg kan ikke smile tilbake for jeg har en tykk slange igjennom munnen med et kamera nede i magesekken og det renner slim ut av munnvikene mine. «Du har spiserørsbrokk» sier han så. Det betyr at en del av magen din glir opp i spiserøret og du får syreskader. Det er grunnen til at du har magesmerter»

Endelig en diagnose

Det tok gastrolegen tre og et halvt minutt å stille diagnosen, mens jeg hadde hatt problemer med magesmerter i de siste seks årene og i det siste halve året hadde det vært daglig. Jeg var lettet. Endelig en diagnose, et håndfast bevis på at jeg hverken hadde overfølsom mage eller overfølsom psyke. Spiserørsbrokk, det kunne da ikke være det verste å ha?

De to neste årene knasket jeg syrehemmende tabletter og sov med hodeenden høyt hevet. Jeg fulgte gastrolegens dritkjedelige råd og hadde et asketisk forhold til alt som var gøy; fet mat, vin, sukker og kaffe. Det hjalp bare sånn halvveis på smertene. Så jeg gikk til en annen gastrolege for nok en hyggestund med kamera i magen.

“Du har aldri hatt spiserørsbrokk”

«Du har ikke spiserørsbrokk» sier gastrolege nummer to mens han langsomt trekker slangen ut av gapet på meg. «Whææ?» er det eneste jeg klarer å formulere gjennom slim og bedøvelsesmidler. «Du har aldri hatt spiserørsbrokk, den diagnosen er feil» fortsetter han. «Men hvorfor fikk jeg den diagnosen for to år siden da?» klarer jeg til slutt å snøvle fram. «Han som tok gastroskopi da, fortalte meg at han kunne se et brokk» Tankene går tilbake til gastrolege nummer én med de hvite tennene og den skråsikre diagnosen. Gastrolege nummer to sukker tungt «Noen leger vil bare ha pasienten ut av kontoret så fort som mulig»

Hva var det han nettopp sa? Nå er det ikke bare munnen som er lammet. Hodet mitt sliter med å akseptere det som har blitt sagt. Har jeg gått i over to år med en falsk diagnose fordi det fordømte Colgate-smilet ikke gidder å utrede pasientene sine? Deler han ut feildiagnoser fordi han tror magesmertene sitter i hodet på pasientene? Bare gi henne en diagnose så skal du se at det går over liksom. Jeg blir sittende taus med et vantro utrykk i ansiktet. Gastrolege nummer to rister på hodet mens han hever øyenbrynene, som for å si unnskyld på vegne av sine udugelige kolleger «Jeg skal prøve å finne ut av hva magesmertene dine skyldes, men jeg kan ikke love noe»

Kreft i tynntarmen

Så, i begynnelsen av mai, etter to utmattende runder med «nei, du har ikke kreft» og «jo, du har kreft likevel» sitter jeg på Ullevål Sykehus og venter på kirurgen som skal operere meg for kreft i tynntarmen morgenen etter. Tilliten til helsevesenet har fått seg en real knekk. Feildiagnoser, sjokkmeldinger uten oppfølging, dårlig kommunikasjon mellom sykehus, avtaler som ikke overholdes og innkalling til undersøkelser uten forklaring. Jeg er jævlig redd og jævlig sint på en gang.

Så kommer kirurgen som skal operere meg inn døren. De skinnende hvite tennene hans står i sterk kontrast til den matte brune huden. Først tror jeg at det er en spøk, så jeg ler høyt. Kirurgen reagerer med å se forvirret ut. Da skjønner jeg at det ikke er en spøk. Gastrolegen som sørget for at jeg slo meg til ro med feil diagnose for to år siden, han som kanskje var grunnen til at kreften ikke ble oppdaget mye før, HAN skal operere meg!

Han kjenner meg selvfølgelig ikke igjen.

Dette kunne vært en episode av Greys Anatomy, rekker jeg å tenke før den selvutnevnte frelseren med de hvite tennene går i gang med sin preken. «Jeg skal helbrede deg. Du kommer til å bli fullstendig frisk. Om to år ligger du på stranden og ofrer ikke noe av dette en tanke». Han sier alt det jeg vil høre, men jeg stoler ikke på er ord av det som kommer ut mellom perleradene hans. «Jeg er veldig spent på resultatene av PET-skannen min i forhold til spredning og sånt» sier jeg. «PET-skan? Det vet jeg ikke noe om» svarer han. «Har du ikke sett på bildene mine?» «Jo» «Er det CT’en du har sett på da?» «Nei, jeg husker ikke hvilke bilder jeg har sett på, men jeg har sett at du har en kreftsvulst som jeg skal fjerne. Jeg opererer på en måte som andre ikke tør.. Jeg er…» Mens kirurgen fortsetter å utrede om sine fantastiske kvaliteter, sitter jeg og vurderer hvorvidt jeg skal konfrontere ham med vår forhistorie.

Jeg bestemmer meg for å ta stilling til det etter at han har gått. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg i det hele tatt vil la meg opereres av dette oppblåste egoet. Idet han forsvinner ut døren kaster jeg meg på telefonen til en venninne som jobber på Ullevål. Oppdraget er; finn ut så mye du kan om denne fyren. Og viktigst av alt, finn ut hvor god han er på å operere. Et par timer etterpå har jeg fått forsikringer om at jeg er i svært stødige hender hva gjelder kirurgi, men at doktor Colgate er kjent for å snuble litt på pasientkommunikasjon.

Det viktige er at han er god med kniven, ikke med kjeften.

Etter en stor solskinnsbolle etterfulgt av tretten minutter med jævlige magesmerter bestemmer jeg meg for at han skal få operere meg likevel. Det viktige er at han er god med kniven, ikke med kjeften. Men jeg vil likevel at han skal være smertelig klar over sin rolle i at kreften ikke ble oppdaget 2 år tidligere. Jeg ber sykepleieren orientere ham om situasjonen.

Så, et par dager før syttende mai utfører han en tre og en halv times svært vellykket operasjon. Han fjerner sytti centimeter av tynntarm og tykktarm sammen med tjuefem lymfeknuter og en haug med blodkar, og han gjør det bare gjennom noen små kikhull i kroppen min. Svulsten er på tre centimeter og har spredd seg til fire lymfeknuter i nærheten. Han får med seg alt. Jeg har ikke komplikasjoner i etterkant, lite smerter de første ukene og ingen plager i dag. Det er ikke vanlig etter en så stor og komplisert operasjon får jeg vite i etterkant.

En operasjon er ikke en operasjon.

Jeg har lært en hel del de siste månedene. En operasjon er ikke en operasjon. Akkurat som med alle andre yrker, så finnes det gode kirurger og ikke så gode kirurger. Og de gode kirurgene har gode dager og dårlige dager. Resultatet av en operasjon avhenger av nøyaktighet, presisjon, risikovurdering, beslutningsdyktighet, kommunikasjonsevner og en dæsj med flaks. Og det kan se ut som om doktor Colgate, i tillegg til å være en dyktig kirurg, var i sitt ess da han opererte meg. Nå vet jeg også at om svulsten hadde blitt oppdaget to år tidligere så hadde det kanskje ikke utgjort noe stor forskjell siden jeg har en saktevoksende kreft. Men jeg vet også at forsikringene han gav meg ikke stemmer; det er ikke sikkert at jeg blir fullstendig frisk og denne varianten har en tendens til å dukke opp igjen. Den kan forkorte livet mitt.

Så hva tenker jeg egentlig om doktor Colgate?

Jeg la livet mitt i hendene til mannen jeg hadde mistet all tillit til. Hva var oddsen for at en gastrolege som feildiagnostiserte meg på en bitte liten klinikk, skulle vise seg å også være gastrokirurg på Ullevål og ende opp med å operere bort kreften min to år senere? Er det en mening med det? Ble det en lærepenge for ham? Ble operasjonen spesielt vellykket fordi han følte at hans stolthet stod på spill? Hva hadde vært resultatet med en annen kirurg? Ble dette et lykkelig sammentreff eller en uheldig tilfeldighet for meg? Reddet han livet mitt eller forkortet han det? Frelser eller Bøddel?

Kanskje begge…Jeg vet ikke..

Fuck you very very much

Du visste om meg lenge før jeg visste om deg. Hver dag vokste du deg ørlite granne større, så lite at jeg ikke skulle merke at du var der. Uansett ville ingen finne på å mistenke deg. Folk i tredveåra får ikke kreft og i hvert fall ikke i tynntarmen. Selv doktor Google sliter med å finne eksempler på det.

Det første livstegnet fra deg ble en tur til legevakta. Akutte, men uspesifikke magesmerter, utskrevet dagen etter. Ingen forklaring eller diagnose, smertene forsvant og med dem bekymringen for sykdom. Én null til deg.

«22.08.2013- Pasienten plages av tilbakevendende øvre gastrointestinale symptomer. Henvises til gastroskopi for videre utredning.»

De fant ingenting på gastroskopien. I stedet dro jeg hjem med en kostholdsveiledning i hånda. Kan tenke meg at du lo godt av det.

En mild vårdag kom lykken susende inn i livet mitt. En kul kis med bukseseler var vill etter meg og i løpet av et par år hadde vi produsert nok et par kule kiser med bukseseler. Du lå og ulmet, men jeg var for lykkelig for å kjenne etter og ubekymret nok til å bagatellisere.

Så begynte smertene å komme hyppigere og sterkere. I perioder måtte jeg puste meg igjennom dine ødeleggelser flere ganger om dagen. Jeg vet hvordan flisene på toalettet på jobben kjennes mot huden.

Laktoseintoleranse. Magesår. Irritabel tarm. Cøliaki. Magekatarr. Gallestein. Crohns. Divertikulitt. Ovarialcyste. Funksjonell dyspepsi. Nyrestein. Ulcerøs Kolitt. Spiserørsbrokk. Legene hadde mange navn på deg.

Hun kommer til å gi opp, tenkte du. Tydeligvis kjenner du meg ikke godt nok. Tolv turer til fastlegen, to turer til legevakta, tre gastroskopier, fire ultralyder, ni blodprøver, to CT-skanninger, én MR, én PET-scan, seks år og så…der var du.

Kreft defineres som en opphopning i kroppen av muterte celler i ukontrollert vekst. Det føles som det bor et jævla monster i kroppen din. Hvor stor er du? Hvor slem er du? Har du spredd deg? Hvem har overtaket, du eller jeg?

Plutselig føltes hvert minutt med deg i kroppen som uutholdelig. Hver smertebølge føltes som en forsmak på døden. Hver kløe tolket jeg som et symptom og hver hoste et tegn på spredning. Ja, jeg var drita redd for deg.

Men frykt er ikke en svakhet. Frykt forteller deg hvor mye du ønsker å leve. Frykt minner deg på alt du ikke vil miste. Frykt forbereder deg til kamp. Og litt etter litt erstattes frykten av mot.

Nå ligger du og råtner blant avfallet på Ullevål sykehus. Mens jeg skal puste videre, leve enda mer iherdig enn jeg har gjort før og tenke mindre og mindre på deg for hver dag som går.

Hvis du noen gang kommer tilbake, er jeg forberedt. Jeg har en hærskare av fagfolk som kjenner dine skitne triks. Jeg har en familie som elsker meg og venner som stiller opp. Og på grunn av deg, er jeg mye sterkere enn før.

Så fuck you…fuck you very very much.

Det absurde livet

«Denne er ødelagt her bak» sier jeg og peker mot et hull midt på rompa på buksene. «Neida, den er ikke ødelagt» svarer den blide sykepleieren. «Det skal være sånn. Vi skal fylle gass inn i tarmene dine for å blåse dem opp slik at vi ser dem tydeligere på CT-scan» WTF? Flere undersøkelser oppi rompa? Dette var jeg ikke forberedt på. «Først skal vi sette en ballong inn i endetarmen din og så blåser vi gassen opp i tarmene. Det kan være litt ubehagelig, men det varer ikke så lenge» fortsetter hun lettvint mens hun peker på gasslangen som jeg snart skal bli ordentlig godt kjent med. Nervøsiteten som frem til nå har vært helt fraværende, slår plutselig full blomst.

Jeg ligger på siden i CT-skanneren mens sykepleieren romsterer bak.

Det føles en smule nedverdigende, men sånn er det, i møte med helsevesenet er vi alle like sårbare. En CT av kolon er den samme for dronning Sonja som den er for Marie Lunde. «Nå setter jeg på gassen» sier sykepleieren. En lav hvesing kommer ut av apparatet. Jeg kjenner at magen blir hard, men kjenner ikke smerte. «Går det bra?» spør sykepleieren. «Det går ganske greit assa» sier jeg. Idet jeg har servert den setningen, hugger det plutselig kraftig til i magen. Smerten brer seg som en bølge over magen og skyter ut i ryggen. Jeg stønner og sier «Nei, dette går ikke» i en så besluttsom tone jeg kan.

Men det er visst for sent å snu nå.

«Knip! Knip!» roper sykepleieren. Jeg kniper, mobiliserer alle muskler jeg har for å holde gassen inne. Denne kampen mot gassen er selvsagt en kamp jeg har kjempet før, og det har du også. I heisen på jobben, i middagsselskap eller i sengen til den nye kjæresten. Men nå er det på et helt annen nivå, dette er kongen av fis. «Nå tar vi bildene» sier sykepleieren, «prøv å ligge så stille du kan.» Jeg ligger så stille jeg bare kan mens tarmene mine bykser rundt i magen i vill panikk. «Ikke knip, ikke knip» bønnfaller de meg. Så, midt i et crescendo av uutholdelige smerter, bestemmer jeg meg for at nå må det sannelig være nok. Årets lengste flatulens er på vei ut. Du kan forestille deg hvor absurd det er å ligge sånn å fise ut tarmgass mens en ukjent sykepleier står og stryker deg over ryggen og sier at du er flink. Heldigvis får de tatt bildene de skulle ha.

En halvtime etterpå entrer jeg møterom Gourmeten i 2B på jobben for å lede et møte der vi skal sette digitale mål og KPI’er for sommerkampanjen.