Tag: mareritt

En annen verden

En gang var Oslo en millionby, i dag er det knapt 50.000 av oss igjen. En gang yret det av liv i denne byen. Barn stod på skøyter i Spikersuppa, folk drakk øl i sola på Aker Brygge eller spaserte på operataket en regnfull søndag. 

I dag er gatene tomme. Nå og da kan man kjenne dirringen fra t-banen eller se en bil som passerer. Den stopper aldri, ikke engang ved lyskryssene. Lyden av fuglesang gjør meg kvalm. Før likte jeg å stanse opp bare for å lytte til fuglesangen gjennom støyen fra byen. Nå er fuglenes sang det eneste man hører og en smertelig påminnelse om alle vi har mistet. Jeg går forøvrig ikke noe sted lenger, jeg sykler, kjører bil eller tar banen. For de er alltid på jakt og den eneste måten å unnslippe er å være raskere enn dem. 

Jeg vet ikke hvor de kom fra. Noen snakker om at det var et biologisk forskningsprosjekt som kom ut av kontroll. De mer åndelig anlagte mener at det er djevelen som er kommet for å straffe oss for våre jordiske synder. Nå er det nesten så jeg tror på den siste teorien, disse vesenene er ondskap i sin reneste form. 

Beistet ligner noe midt imellom et villsvin og en ulv, men er på størrelse med en bil. Likevel så ligner det ikke noe pattedyr vi kjenner til fra før. Udyret er nesten umulig å drepe. Det er uvanlig sterkt og raskt og har en kropp som helbreder seg selv på en brøkdel av tiden en menneskekropp bruker. Det har en intelligens som ligner menneskets, men har ingen sjel, ingen empati, ikke engang for sine egne. Det skjelner ikke på natt og dag og hviler sjelden. Det tåler alt, er ustoppelig og helt uten frykt. Det jakter ikke for å bli mett, det jakter for underholdningens skyld. Og det aller mest spennende er å jakte på mennesker. 

I dag er jeg bare frykt, jeg eier ingen anstendighet, har intet mot. Jeg har overlevd gjennom å dytte andre mennesker foran meg så de kunne bli slukt av pesende rovdyr og bli levende leketøy i stedet for meg. 

Jeg sykler. Trår pedalene hurtig mens jeg prøver å ikke la frykten overmanne meg. Må tenke klart for å handle smart. Jeg bor i en trikk i en trikkestall sammen med seksten andre og det er min tur til å hente mat. Jeg forsøkte å betale meg ut av det, men penger har ikke noen verdi og jeg vil ikke selge kroppen min. Å hente mat er den verste oppgaven, for beistene lukter det lang vei. Er du tøff, velger du ferske råvarer, er du feig velger du hermetikk. I dag blir det Spaghetti a la Capri på menyen, jeg får neppe noen heltemottakelse. 

Jeg sykler på veier der det er minst mulig råtnende lik. Da blir det gjerne lange omveier, men jeg føler meg tryggere og slipper stanken. En gang syklet jeg over onkelen min ved et uhell og klarte ikke å spise på flere uker etterpå. Det var siste gang jeg tok de raske transportrutene. Transportrutene er populære nettopp fordi flere bruker dem. Beistene jakter alene, så når man er flere mennesker på veien, så tenker man automatisk at sjansen for at noen andre enn nettopp deg blir tatt, er større. Dette er selvfølgelig bare en falsk trygghet, men for mange er det nok. 

Veskene med hermetikk gjør sykkelen tung og jeg svetter på ryggen. Det er dårlig nytt, for de lukter det. Bare en halv kilometer igjen til porten, fem hundre meter og så er jeg trygg. Forrige uke tok jeg banen i stedet, det var siste gang. På Carl Berner hoppet et av beistene på banen og der var vi, stengt inne med en drapsmaskin på fire hundre kilo fra Carl Berner til Tøyen. Det ble et blodbad. Nå har jeg porten til trikkestallen i syne, det er bare å tråkke på. Inn i varmen til min nye familie. Man rekker knapt å bli kjent før noen faller fra, men nå har vi vært oss seksten i fem uker; unge, gamle, mørke, lyse. Under disse omstendighetene blir man knyttet til folk på rekordtid, fordommer eksisterer ikke, vi er alle en familie. Det er beistet mot mennesket og akkurat nå ser det ikke spesielt lyst ut for sistnevnte.

Hvorfor går ikke porten opp snart, de burde ha sett meg gjennom luka nå? Femti meter og porten viser ikke tegn til å åpne seg. Regelen er at man aldri skal stoppe, men jeg er jo nødt. Jeg fikler febrilsk i lommen etter nøkkelen. Hånden skjelver ukontrollert, nøkkelen finner ikke låsen. Ta deg sammen. Støtt armen med den andre hånden. Vri nøkkelen. Den tunge betongporten svarer lydig og begynner å gli til side. Jeg snur meg, ser bare tomme gater og hører bare fuglesang. Jeg triller lettet sykkelen inn porten. 

Det ser ut som en enorm haug med Spaghetti ala Capri. Et kort sekund kjenner jeg et blaff av irritasjon over å ha ofret liv og helse for en middag som noen allerede har tilbredt tonnevis av. Så ser jeg et hode midt i spagettien, gamle fru Sølvberg stirrer på meg med et tomt blikk. Og der, på toppen av haugen som engang var min familie, sitter udyret rolig og venter spent på min reaksjon. Jeg kjenner det renner urin på innsiden av lårene mine. Vi vet begge at beistet eier meg nå og jeg vet nøyaktig hva det vil, det vil leke. Jeg ber en stille bønn om at leken blir kort. 

Jeg våkner av et brøl, det er jeg som brøler. Hjertet galopperer i brystet, det vil ikke roe seg. Jeg skrur på lampa over sengen og setter meg opp for å få mer luft. Det var bare en drøm, det var bare en drøm. Ola snur seg mot meg i halvsøvne. “Jeg har hatt mareritt” sier jeg. “Det har jeg også” svarer han trøtt og legger hodet godt til rette på puta. “Jeg drømte at jeg ikke fikk hotellrom” fortsetter han før han glir tilbake inn i søvnen. 

Vi har alle våre demoner..

Avkledd og avslørt

Dørene glir fra hverandre og jeg trår inn på den grå linoleumen. Jeg har mobiltelefonen i den ene hånden og et krøllete papir i den andre. Hvorfor er den krøllet sammen og ikke brettet? Man bretter det man bruker og krøller det man kaster.

Det er en handleliste og det står følgende; yoghurt naturell, blåbær, rundstykker, kaviar og blodpudding. Dette kan ikke stemme, jeg liker ikke blodpudding. Helt siden jeg var barn og svelget en blødende løs tann mens jeg spiste blodpudding uten å oppdage noe før hele måltidet var fortært, har jeg ikke kunnet fordra blodpudding. Men det står der på listen, skrevet med min håndskrift.

Butikken virker forlatt, jeg ser ikke en eneste kunde, men kan høre den vante lyden av varer som blir scannet fra kassene. Jeg trenger ikke handlekurv, jeg skal bare ha fire varer minus blodpudding. Jeg tar blåbær, jeg tar blå Mills kaviar og er på vei mot de frosne rundstykkene. Det er kaldt under føttene mens jeg går, og det trekker så rart rundt lårene og over rumpa. Jeg føler med ett at det er noe jeg har glemt, noe avgjørende. En voldsom uro slår hardt ned i magen og jeg reagerer automatisk med å ta hånden over den. Det er da jeg skjønner hva jeg har glemt, jeg er naken. Jeg går her splitter naken i butikken på vei til frysedisken med blåbær, kaviar, IPhone og en krøllete handleliste i hånden.

Idet jeg nærmer meg frysedisken tar jeg sats og hopper rett opp i den og lander på knærne blant esker med frossenpizza. Panikken herjer i kroppen min mens jeg vrikker kroppen min raskt og metodisk nedover mellom Big One og Grandiosa. En meter og syttito centimeter skal dekkes med esker. Det er en umulig oppgave. Jeg forsøker snøengel, men det gir overhodet ingen resultater. Jeg velter meg over på ryggen slik at jeg kan bruke armene mine til å skuffe esker over bar hud, de mest prekære områdene først. Det er et voldsomt leven jeg lager, hvorfor er det ingen som oppdager meg? Mest bekymret er jeg for media, overskriftene. “Sentralt ansatt i Norgesgruppen funnet naken i frossendisken på Meny Grønland”. En stor underholdningssak eller bare en personlig tragedie. Til slutt klarer jeg å dekke det meste av kroppen min og ansiktet med esker og ligger urørlig mens jeg hyperventilerer mot en Grandiosa Tacopizza. Nedkjølingen kommer til å bli et betydelig problem. Jeg har to valg; løpe ut med en eske foran og bak eller bli liggende og dø av hypertermi mens jeg finner opp en plausibel forklaring. En plausibel forklaring på dette finnes ikke, så det må bli det første. Jeg har fortsatt telefonen i hånden så jeg kan hjemme meg i en busk utenfor og ringe mamma, alternativt Gaustad.

Jeg setter meg brått opp og ser rett på butikksjefen som rykker bakover med frykt og vantro i det ellers så imøtekommende ansiktet. Jeg kjenner han fra før, han gav meg noen tips når vi utviklet appen i markedsavdelingen. “Jeg bare tester appen ” sier jeg høyt og peker på mobilen. “Appen må tåle store temperatursvingninger og ekstreme situasjoner. Som for eksempel varm hud og frossen pizza samtidig. Og den virker jo fortsatt bra så dette er gode nyheter” fortsetter jeg mens jeg klatrer ut av frossendisken mens jeg holder Pepperoni Big One foran skrittet. Butikksjefen åpner munnen som for å si noe, men det kommer bare en slags mekanisk melodi ut, en melodi jeg har hørt før. En melodi jeg våkner til hver eneste morgen…

Åh, jeg hater nakendrømmer!