Én er én og to er ti?

«Har du ikke hørt at én er én og to er ti?» sier hun og henviser til min kommende tobarns-tilværelse mens hun ler hjertelig. Jeg ler ikke hjertelig tilbake, men står på hovne ben med struttende mage og ser for meg et nesten komplett fotballag med små duracell-kaniner lik toåringen vi allerede har sprettende rundt i rekkehuset hjemme. Ordene hennes følger meg som en plagsom hodepine resten av svangerskapet.

Nummer én

Jeg forsket på livet med barn lenge før jeg fikk egne. Eller rettere sagt, jeg observerte og lyttet til venninner som hadde barn, samtidig som jeg satt godt opp i tredveårene og skrev håpefulle frierbrev på Sukker. Jeg var forberedt på at livet med barn ikke ville bli en dans på roser, at ammingen kunne bli vanskelig, at det ville bli lite søvn og knapt noe tid for meg selv. Likevel hadde ikke forskningen min tatt høyde for den salige blandingen av hormoner og emosjoner som preger den nybakte mor. Brått fant jeg meg selv håpløst forelska i en utakknemlig liten fyr som trengte hjelp til absolutt alt, som ikke ville spise maten jeg serverte og som kommuniserte på et svært primitivt nivå. Jeg følte meg til tider både invadert, mislykket og ensom.

Drevet av kjærlighet og omsorg ble jeg besatt av å oppfylle alle babyens behov og unnet meg selv hverken å tygge maten jeg spiste, å barbere meg i dusjen eller å hvile når den lille sov. Krybbedød og kidnapping føltes som HØYST sannsynlige hendelser som fort kunne inntreffe dersom jeg tok øynene fra ham. Som en trofast soldat stod jeg parat, hårete og med puppen bar og ventet på nye oppdrag. Og dersom det ikke var noen umiddelbare behov, så pønsket jeg ut noen. Når han satt i vippestolen flyttet jeg ham strategisk rundt i huset så han skulle få variasjon i omgivelsene. Jeg spilte Edvard Grieg mens jeg gav ham en lett hodebunnsmassasje og lagde hjemmelaget babymat med næringsrike ingredienser som jeg ikke kunne uttale. Vi løp fra babysang til babysvømming og ledige stunder ble brukt til å google bekymringer. Dagene var lange og tøffe.

Så da jeg vagget meg ut i min andre permisjonstid, med «én er én og to er ti» bankende i tinningen mens folk oppfordret meg til å «nyte tiden», hadde jeg lyst til å kyle en smokk inn i kjeften på dem. Tiden de ønsket at jeg skulle nyte var full av usikkerhetsmomenter. Ville barnet være friskt og tilfreds? Hvordan ville storebror takle det? Ville den maniske super-mammaen dukke opp igjen? Ville vår mentale helse tåle tobarnslivet? Ville forholdet?

Nummer to

For noen måneder siden kom Jæger til verden, fire timer etter å ha varslet sin ankomst med et splæsj i en restaurant på Aker Brygge. Og mens vi ventet på kolikk-monsteret som heldigvis aldri kom, startet hverdagslivet med to barn.

Les om det her: Vannavgang på Skur 33

Permisjonen min denne gangen er ganske annerledes. Ikke fordi at lillebror er enklere enn storebror var, vi har vært heldige og fått spedbarn som begge har vært ganske rolige og tilfredse. Men fordi jeg har med meg en og annen læring fra sist og slipper å hjelpesløst famle meg frem til en grei oppskrift på en sunn barndom. Jeg har opplevd bæsj i alle regnbuens farger og sett hvor forskjellig barn utvikler seg. Nå koser jeg meg i de få rolige timene Jæger og jeg har for oss selv før huset fylles av skrik og skrål, snø og smuler, snørr og barnesang akkopagnert av den konstante duringen fra oppvaskmaskinen.

Familiemaskineriet går på høygir. En evigvarende strøm av matposer som siger inn og bæsjebleier som siger ut av huset. Simultankapasiteten har fått en oppsving. Det går fint an å vippe en vippestol med foten samtidig som man spiser fårikål, konverserer med gjestene og tørker opp vannsølet til toåringen. Men jeg trives med tempoet for det tvinger meg til å planlegge bedre. Jeg trives i kaoset for det gir ikke rom for å lengte etter egentid. Og når man har to, finnes det alltid et ledig bløtt kinn å kysse på.

For å få det hele til å gå rundt og holde blodtrykket nede, gjør vi masse pedagogiske feil. IPaden er en valuta som brukes flittig for å forhandle til seg søvn, kjøpe matro når toåringen er mett etter elleve makaroni, og for å forhindre at lillebror blir vekket av kaptein Sabeltann som mener at skatten ligger gjemt i krybben hans. For å motivere til fortgang i påkledningen i barnehagen slik at lillebror ikke skal bli utålmodig i vogna, bestikker jeg daglig toåringen med smoothie. Utflukter med familien går som regel til Manglerudsenteret der det vanker tålmodighetsboller og premier for å ha tildelt mamma åtte minutter inne på Lindex.

Hvordan går det så med foreldre-samvittigheten når man plutselig har to som hungrer etter oppmerksomhet og omsorg? Meget bedre spør du meg. For det er tilstedeværelsen av valgmuligheter som ofte rammer samvittigheten. Nå har jeg ikke valg. «Nei jeg kan ikke være Bestemor Skogmus nå, jeg er nødt til å gi babyen mat». «Nei, jeg kan ikke ta deg opp nå for jeg må hjelpe storebroren din som har satt hodet sitt fast mellom sprinklene i trappa». Selv om tilgangen på mor og far blir mindre, får de jo oppmerksomhet og omsorg av hverandre. Ingen får så gode klemmer av storebror som lillebror og ingen ler så godt av storebror som lillebror.

Nei, for meg var én et sjokk og to er akkurat passe.

«Jeg tar med ammeposene» sier jeg til Ola. Klassisk tobarnsatferd. Hodet jobber i så lynraskt tempo at «ammeputa» og «bleieposene» like gjerne slås sammen til ett ord. «Vel, «ammeposene» er vel ikke så langt ifra sannheten» fortsetter jeg og peker mot brystene mine. Vi ler i kor med trøtte og glade tryner.

Grunner til å ikke ha sex

La oss være ærlige, det blir mindre av det etter at man har fått kids. Noen tolker det som et tegn på at forholdet blir dårligere og at man sklir fra hverandre som par, men spør du meg er det få ting som binder en mer sammen enn barn, selv om lysten på sex er dalende. Nå finnes det nemlig så mange grunner til ikke å ha sex.

Som barn lærer du at du bestemmer over din egen kropp. I ungdomstiden bestemmer du hvor langt du vil gå og hvem du vil dele din første seksuelle opplevelse med. Som voksen bestemmer du helt og holdent hva du gidder å bruke kroppen din til, om det er trening, arbeid, sex eller opplevelser. Så blir du forelder og kroppen din blir plutselig fritt vilt.

Det starter med et brak i form av kvalme, ømme bryst, humørsvingninger og utmattelse i cirka tre måneder. Så følger en fase der kroppen din eser ut i et forrykende tempo og dine indre organer presses oppunder ribbena og bekkenet bokstavelig talt flytter på seg flere centimeter. Og som en siste liten spøk fra moder jord, fylles kroppen med vann slik at det blir enda litt mer utfordrende å balansere åtte kilo foran på magen. Til slutt skal du puste deg gjennom det som kjennes som om to hester som trekker bena dine i hver sin retning før du skal presse et barn på størrelse med en pingvin ut av et lite hull i kroppen din.

Menn er så visst ikke skånet for påkjenninger i denne perioden da de uforbeholdent må tåle kjeft, grining, klaging og onde blikk i tide og utide uten å trekke på en mine.

Når disse ni månedene er omme, starter en fase der melk skal suges ut av deg minst åtte ganger i døgnet. Her må du regne med brystvorter som åpne sår og en rygg som lengter tilbake til den vonde kontorstolen. Det er byssing og vugging til du får senebetennelse i armen og kilometer på kilometer traving med barnevogn. Mangel på ordentlig søvn gjør at munnen din lukter kloakk og øynene dine har blitt tjue år eldre på bare noen uker.

Men så er det hud mot hud og varmen fra en liten kropp som helst vil tilbringe hvert eneste minutt inntil deg. Å kjenne en liten myk hånd som klemmer lett på din. Å stryke over et dunete hode og å kysse bløte, fete kinn. Armer som strekker seg mot deg, tårevåte kinn mot halsen din og snørr på leppene dine. En liten kropp som klamrer seg til deg og søker beskyttelse mot alt det den ikke kjenner. Iblant kaster den seg mot deg og lar seg falle, for den vet at du alltid er der og tar den imot.

Etterhvert vil disse små kroppene begynne å prate høl i huet på deg, de vil skrike til deg og iblant slå deg. Ivrige små føtter vil sparke mot fars skrekkslagne baller og kroppen din vil hyppig bli brukt som klatrestativ og trampoline. Du vil bli presset ut av din egen seng, du vil bli tisset, spydd og bæsjet på.

Og det vil være vel verdt det. Men…med dette som utgangspunkt er det kanskje ikke så rart at det siste du ønsker deg når kveldsroen endelig senker seg i huset, er at noen skal stikke noe inn i kroppen din. Nei, da vil du låne den kroppen tilbake i et par timer og ha den litt for deg selv. Kanskje spandere en drink på den og en liten melkesjokolade.

To slitne kropper i hver sin sofa. To kropper som tilhører hverandre men som har en stille pakt om å la hverandre være i fred for en liten stund. Det er kjærlighet i det også.

The dark room

I forbindelse med at NRK Super denne uken har fokus på seksuelle overgrep mot barn, vil jeg dele noe som koster meg litt å skrive om. Hensikten med å fortelle denne historien er tredelt. 

Først og fremst vil jeg minne foreldre om å snakke med barna sine om overgrep. Barn vet ikke alltid hva som er normalt og hva som er tillatt. De kjenner ikke grensene for hva en voksen kan og ikke kan gjøre, og de er vant til at det er voksne som bestemmer. De er også eksperter i å føle skyld, noe de har lært gjennom en barndom med korrigering og sanksjonering fra voksne. 

For det andre vil jeg nå ut til de som har hatt lignende opplevelser og som på samme måte som jeg har måttet bearbeide dem gjennom livet. Det kan være en trøst å kjenne at man ikke er alene. 

For det tredje vil jeg at potensielle overgripere skal forstå hvilken uopprettelig skade de gjør når de utsetter barn for sine seksuelle fantasier. 

Jeg var åtte år og jeg hadde en sykkel med et klistremerke hvor det stod Diamant. Jeg var så stolt av sykkelen at jeg hadde insistert på å ha den med til pappa den helgen. Jeg lot barna i bakgården sykle på den, spesielt Carina som jeg lekte aller mest med når jeg hadde pappahelg. 

Det var en varm ettermiddag til tross for at sola hadde gått ned. Jeg hadde bare på meg hvite bomullsbukser, tynn vårjakke og tøysko. Alle barna var ute og lekte i bakgården og det var en helt spesiell stemning. Vi hadde mistet følelsen av tid og sted, bare leken eksisterte og vissheten om at vi var sammen om noe gøy og spennende. Og alle visste at hvis bare én av oss ble kalt inn nå, ville magien forsvinne. Vi lekte «Boksen går», en lek som ligner gjemsel bare at man kunne bli reddet etter at man var frigjort av en av de andre. 

Carina syklet i store sirkler rundt meg der jeg spaserte oppover mot Bolteløkka skole mens jeg speidet etter gjemmesteder. Det skrapte i sykkelen hver gang pedalen roterte. «Vi gjemmer oss i skolegården» foreslo jeg. Selv om Carina var eldst, var det alltid jeg som førte an, men Carina var aldri vond å be. «Ja, kanskje bak skuret?» Vi smilte lurt til hverandre. 

«Har dere lyst til å hjelpe meg med en ting?» Vi snudde oss. Bak oss lent inn mot et tre stod en mann med armene i kors og et stort smil i et solbrunt ansikt. Vi hadde gått rett forbi uten å se ham. Jeg husker at jeg tenkte at han sikkert kunne vært med i en reklamefilm, for han var vakker, velstelt, men voksen. Kanskje rundt førti tenkte jeg da, mer i begynnelsen av tredveårene tenker jeg nå. Han hadde stått i skjul av den spirende bjørka som hadde vokst inn i gjerdet til skolegården og som nå lente seg utover som for å frigjøre seg fra vennskapet. 

«Jeg har mistet katten min, vil dere være med å lete?» Han sa det med dempet stemme idet han kom sakte gående mot oss, blikket hans flakket, som om han var sjenert. «Har du mistet katten din?» gjentok Carina høyt. Jeg følte en voldsom omsorg for mannen med den savnede katten, samtidig som jeg ble fylt av glede over den heldige situasjonen vi likevel befant oss i, for jeg hadde nemlig lang erfaring med katter og spesielt med å lokke dem frem. «Vi kan hjelpe deg!» sa jeg stolt. 

Jeg fortalte ham om katten jeg hadde hjemme og de smarte kattetriksene jeg kjente til, mens vi alle tre beveget oss innover i skolegården. Mannen med den savnede katten nikket og var tydelig imponert. Åh, den lykkefølelsen man har inni seg når man som barn får muligheten til å hjelpe en voksen. Endelig er det noen som virkelig trenger deg og det du er flink til. Så deilig å kjenne at man er viktig. 

«Du som har sykkel kan jo sykle ned til den nederste skolegården og lete der?» sa mannen og henvendte seg mot Carina. Han sa det så plutselig, med et vennlig tonefall, som om det var den naturligste ting i verden. Likevel merket jeg en uro i kroppen da han sa det, jeg hadde ikke lyst til å følge med mannen alene. Samtidig føltes der ikke som om det var noen vei tilbake nå som vi hadde sagt ja til å hjelpe. «Ok» svarte Carina og begynte å tråkke avgårde på sykkelen. Jeg hørte skrapingen fra Diamant forsvinne i det fjerne. 

Vi gikk mot skuret, det skuret som Carina og jeg hadde bestemt oss for å gjemme oss bak. Det stod der så sørgelig malplassert midt i skolegården, med grå planker og blikktak og med en rusten krok som holdt døren på plass. Mannen ville ta meg med inn der for å lete. Jeg begynte å ane at noe var galt, det hele var så pussig. Hvordan skulle katten ha kommet inn der? Men pliktfølelsen var sterkere og jeg fulgte etter. 

Det var bekmørkt der inne, men mannen hadde tent en lommelykt som han lyste rundt i rommet med. Jeg vet ikke hvor han hadde funnet lykta, men gjennom lysstrålen kunne jeg se hyller med redskaper, noen poser med strøsalt og spader som stod lent inn mot et hjørne. Det luktet gamle poteter der inne. «Ser du katten?» Jeg skalv, jeg var redd. «Nei» svarte jeg. Jeg kunne høre min barnslige og lyse stemme i mørket, tynn og spak, til forskjell fra hans tydelige mørke. «Katten tør sikkert ikke komme frem. Kanskje du skal ta av deg klærne dine?». Stillhet. Pusting. «Katten min liker ikke at folk har på seg klær» fortsatte han. I det øyeblikket skjønte jeg at jeg var fanget og at det nå skulle skje noe grusomt, jeg bare visste ikke helt hva det grusomme var. «Jeg vil ikke» hørte jeg stemmen min si. «Ta av deg buksa, ellers så blir jeg sint på deg» sa han med hes stemme mens han begynte å fikle med gylfen min. 

Jeg prøvde å vri meg unna, begynte å gråte. Han var forberedt på reaksjonen min, skjønte at han lett kunne bli oppdaget. Mannsstemme og barnegråt fra et skur i en skolegård ville være mistenkelig. Stemmen hans myknet «Nå skal vi leke en lek» sa han. «Du blir her inne og teller til ti, mens jeg går utenfor og gjemmer meg». Han gikk mot døren og åpnet den, en stripe av lys traff ansiktet mitt. Jeg ville så gjerne ut i det trygge lyset, hjem til pappa, men jeg nådde ikke frem før han hadde lukket døren. Det var ikke lenger noen lykt som lyste opp rommet og jeg famlet rundt i bekmørket alene. Jeg kunne ikke se en centimeter fremfor meg, bare kjenne hjertet galoppere og høre noen gisp som jeg antar kom fra meg selv. «En» sa han høyt og begynte å fikle med låsen utenfor. «To» Jeg skjønte hva han skulle nå. «Tre». Nå kunne han holde meg innelåst i mørket samtidig som han hadde kontroll på omgivelsene utenfor. «Fire» Han telte høyt. «Fem». Jeg begynte å få fullstendig panikk. Det var det han ventet på. Hvor mange andre barn før meg hadde til slutt gitt opp og latt han fullføre det han startet fordi frykten tok overhånd der inne i det lammende mørket? «Seks».

Plutselig lød en kjent stemme i det fjerne. Døren gled opp og lyset sammen med en vind av vår traff meg. Jeg tok sjansen og løp. Jeg kunne se ryggen på mannen idet han kastet seg over gjerdet til skolegården og løp avgårde. Jeg løp andre veien, klarte ikke tenke, bare løp på instinkt. Jeg fortsatte å løpe lenge etter at jeg hadde kommet inn døren hos pappa, pulsen ville ikke ned, jeg klarte ikke roe meg. Pappa ringte politiet, jeg vet ikke hva de ble enige om. Carina dukket etterhvert opp og lurte på hvorfor jeg hadde løpt avgårde så brått. Hun fortalte at hun hadde kommet løpende inn i skolegården opprømt og andpusten med en katt på armen som hun hadde funnet nede i veien. Idet mannen hørte de entusiastiske ropene hennes, hadde han spurtet avgårde. Og like etter sett meg løpe i motsatt retning. Flere voksne dukket opp på døren utover kvelden, foreldre som snakket med pappa. Jeg satt på sofaen i tynne bomullsbukser og vårjakke, tårevåt og kritthvit i ansiktet. Lettet og livredd på en gang. 

Jeg snakket ikke med noen om det som hadde skjedd etterpå, men begynte å sove med lyset på. Jeg gikk på svømmetrening, og da svømmelæreren sa han ville at jeg skulle ta svømmeknappen, lå jeg våken om natten en hel uke, for ordet «knappen» tolket jeg som at svømmelæreren skulle kle av meg. Jeg turte ikke lenger ta drosje fra pappa og hjem til mamma fordi alle drosjesjåførene var menn og dermed potensielle overgripere. Så jeg fant alltid på en god unnskyldning for å ta trikken i stedet.

Jeg mistet noe den dagen i skuret, jeg mistet evnen til å bare være et barn. Jeg følte at nå måtte jeg ta ansvar for meg selv, for jeg visste ikke hvilke voksne jeg kunne stole på, og de jeg allerede stolte på, de kunne ikke beskytte meg. Jeg skammet meg også, over min tåpelige åpenhet og blinde tillit til folk, noe som bidro til at han valgte meg. Jeg var et lett bytte. 

I dag er jeg fortsatt en like åpen person som jeg var da, men jeg er kanskje mindre tillitsfull. Men den åpenheten kan også brukes positivt. Den kan brukes til å være åpen om hva jeg har opplevd slik at foreldre kan bruke min historie og kunnskapen om metodene overgripere benytter, når de snakker med sine barn om overgrep. Åpen slik at det kan bli lettere for andre som har lignende opplevelser å betro seg til noen eller bare vite at man ikke er alene med å bli utsatt for overgrep. 

Og til alle de tusen som ble sittende igjen i skuret, de som ikke ble reddet av tilfeldigheter og flaks. De som har hatt opplevelser som ingen barn skal måtte gjennomleve og som bærer med seg minner som de bruker et liv på å bearbeide. Til de som fortsatt sitter i skuret, som aldri har fortalt noen om sine opplevelser. Jeg kan ikke si til dem at det er trygt å gå ut, men kanskje man kan våge å slippe en stripe med lys inn og betro seg til en man stoler på. 

Nazisten i barnehagen

På tirsdag dukket små hekser, løver og trollmenn opp på døra vår. Laurits var henrykt og delte ut innpakkede, søte biter med mageknip til alle sammen. Mange mener at Halloween bare er et importert amerikansk pengesluk. Men jeg synes det er en fabelaktig tradisjon. Som barn hadde jeg stor glede av å kle meg ut og så frem til karneval i barnehagen lang tid i forveien. 

Det er ikke barna som får Halloween til å handle om penger, det er det de voksne som gjør. Prisen eller kvaliteten på kostymet betyr ikke så mye for barna som selve opplevelsen av å kle seg ut. For barna handler det om å tre inn i en annen rolle, være voksen, farlig, morsom, usynlig, søt, slem eller å ha magiske krefter. Å være en annen enn seg selv i noen timer. I hvert fall var det slik for meg da jeg var barn. 

Mormor var selveste Willy Wonka når det kom til å lage kostymer. Hun satt i flere uker og sydde de mest fantastiske kreasjoner til broren min og meg. Vi var Peter Pan og Tingeling, klovner, eventyrprinsesser og superhelter. En gang lagde hun en kostyme til meg som så ut som ansiktet til Abraham Lincoln. Så gikk jeg rundt på skolen med armene ut av ørene og bena ut av munnen på Abraham Lincoln. 

Mamma derimot, hadde hverken tid eller råd til å gå «all in» når det gjaldt kostymer til broren min og meg. Hun var alenemor med to barn og jobbet skift på et sykehjem. Da det var Internasjonal dag i barnehagen dukket de andre barna opp i fargerike Sarier, Kimonoer, Lederhosen og Bunader. Mens mamma tredde på oss jeans og t-skjorte, rakte oss hvert vårt McDonald’s flagg og sa «dere kan være amerikanere». Broder’n og jeg satt smørblide sammen med de andre barna og Ronald McDonald vaiet like pent i vinden som det greske og japanske flagget. 

Så for noen år siden tittet jeg gjennom noen gamle bilder, da jeg oppdaget et bilde som frembrakte svært gode minner. På bildet ser jeg en jente på rundt fire år med mascara-striper i håret og hullete strømper som sitter tett inntil en bokhylle sammen et par andre barn. Man kan se at hun synger og er glad, munnen smiler mens strupen jobber og de blå øynene lyser i kontrast med den mørke, matte øyensminken. Mamma hadde rasket sammen noen gamle klær og sminket meg opp som punker til karnevalet i barnehagen. Jeg ante ikke hva en punker var, men jeg husker at jeg var stolt og følte meg pen og voksen. 

Etterhvert som jeg studerer detaljene i bildet, ser jeg plutselig noen påtegnede symboler på armene mine. Min mor er lynende intelligent, men har aldri vært spesielt interessert i politikk. Hun har vel tenkt at enhver troverdig punker må bære politiske symboler. Men hvilke politiske symboler var nok ikke så viktig, og uten å tenke seg særlig nøye om, har hun tegnet de hun kom på i farta. Jeg ser en stor A i en sirkel, et par stjerner og…et Hakekors!? Jeg stirrer på bildet i vantro, men det finnes ikke tvil, hun har tegnet et tjukt, sort svastika på armen min. 

Så der satt jeg da, i Grefsen Menighets barnehage, en fire år gammel nazist med kullsorte øyne og hakekors på armen mens jeg sang «barn av regnbuen» av full hals. Hva personalet i barnehagen syntes om dette, vites ikke. Jeg tror de skjønte at min mor ikke sympatiserte med Hitler, men rett og slett var en litt overarbeidet alenemor. 

Uansett var jeg lykkelig uvitende om hvilke grusomheter jeg reklamerte for på armen min og var like fornøyd med dette kostymet som jeg hadde vært med Tingeling og Prinsesse Gulltopp årene før. 

Hvis jeg var Leeds United

Vi hadde bare vært sammen i litt over et halvt år og allerede prestert å flytte sammen og bli gravide. Nå satt vi mette og søvnige i hver vår ende av sofaen som et gammelt ektepar og glante på hver vår mobil mens vi begge kjente på en dyp tilfredshet ved å leve det satte og etablerte hverdagslivet. Tinder-møter, Fjordland biffstrimler Tex Mex og ensomme søndager med Paracet, var et tilbakelagt kapittel. 

Det plinget i telefonen til Ola når han fikk meldinger. Jeg hadde blitt vant til de stadige plingene og hadde ikke tenkt noe videre på det. Først nå slo det meg hvor ofte det egentlig sang i den mobil-bjella. Var han utro? Nei, det hang ikke på greip. Pling. Ny melding. Hvem var det han sendte meldinger til? «Hvem er det egentlig du skriver med?» spurte jeg. «Bare diskuterer kampen på søndag med Kjetil og Amund» svarte Ola. «Det er mandag og dere diskuterer kampen kommende søndag?»

Det er sånn du oppdager hvor mye tid din samboer egentlig bruker på fotballlaget i sitt hjerte. For det er ikke bare under kampen, det er før kamp, etter kamp, på dass, før leggetid, på bussen, på kjøpesenteret, på lekeplassen, på fest, i bryllup, på barselshotellet. 

Fredag kveld tre år senere.

Et stikk av sjalusi treffer meg idet det begynner å plinge på mobilen. Leeds, Leeds, Leeds, Leeds. «Jeg skjønner virkelig ikke hva dere klarer å fylle så mange meldinger med?» sier jeg surt. «Værsågod og ta en titt» sier han og rekker meg mobilen sin. En messenger-tråd åpenbarer seg med meter på meter med kjærlighetserklæringer, bekymringer, analyser, gleder, uenigheter og skuffelser. Akkurat som ethvert annet kjærlighetsforhold. Ola ER utro, han har et forhold til Leeds United. 

Tenk om han hadde brukt den tiden på meg i stedet for på Leeds? Jeg leker med tanken. For å kjenne litt på hvordan det hadde vært om det var jeg og ikke Leeds som var så forbanna viktig, tar jeg meg friheten å erstatte fotballaget med meg selv i dialogen deres: 

Torsdag kl 11:37

Kjetil: Skal dere se Marie på lørdag? 

Ola: Of course, Marie er pri én fra fem på fire. 

Fredag kl 07:47

Ola: Jeg er nervøs for i morgen. Men jeg lener meg på det Amund nevnte. En sugen Marie kan bli gøy!

Kjetil: Bra, jeg skal til fjells på 40 års lag, men tipper jeg betaler £5 i tilfelle det fins muligheter for å få sett litt på Marie online.

Lørdag kl 16:01

Ola: Fy faen jeg er så føkkings nervøs. Det er bare Marie som kan berge denne dagen og snu den til noe positivt, for jobbuken var ikke særlig givende. Eller hun kan gjøre uken svart som ibenholt. Come on!

Kjetil: Marie har beveget seg bra fra start, hun presser seg på. 

Amund: Wow, dette er fett! Marie er helt brilliant og løper rundt med et digert smil og masse uforutsigbarhet og triks som ingen har sett før.

Ola: Dette går veien. Hva syns dere forresten om den nye drakta hennes? 

Kjetil: Det er drakta si det!

Ola: Jeg må få tak i den drakta. Jeg må reise og kjøpe noen nye drakter. Jeg drar nå.

Amund: Yeeeeess!! 1-0, Marie!!

Ola: Marie moste den inn. Fy faen, så happy jeg er. 

Kjetil: Deilig!

Mandag kl 10:37

Amund: Syklet til jobb med et stort glis i dag, og gliser videre i lunsjen nå. 

Kjetil: 😁🚴🏻

Onsdag kl 21:39

Ola: Ja, boys. Marie holder koken. Og på budsjettfronten har alt gått inn til nå. 

Ola: Dette betyr så mye for psyken!!! 

Amund: Nå må Marie være sterk. Hun var uvanlig god i julehøytiden, håper det fortsetter. 

Kjetil: Jo mer Marie, jo bedre. Natta

Amund: Natta

Ola: Natta

Kjetil: Jeg må også hylle alle tre for engasjementet. Det diskuteres Marie både sent og tidlig. Natta igjen, måtte bare lufte den. 

Torsdag kl. 05:50

Kjetil: Jeg slet med å sove i går, tenkte veldig mye på Marie. 

Lørdag kl 16:07

Ola: Får du sett Marie, Amund?

Amund: Ser ja..

Amund: Marie klarer ikke å levere, sist var det jo total avkledning.

Kjetil: Hmmm..Synes Marie mangler to i front. 

Amund: Nå synes jeg de største justeringene trengs bak. 

Ola: Jobber ikke hjem heller.

Kjetil: Dette blir Marie straffet hardt for tror jeg. 

Kjetil: Det må gjøres endringer, trenger ikke være store. Kanskje noen andre bør sendes inn på slutten. 

Ola: Fy faen. Dette. Var. Skuffende.

Lørdag kl 14:42

Kjetil: Jeg har hørt på Marie-sanger på Spotify i dag for å påvirke mest mulig. Ikke så farlig med teksten, men rytme og melodi skal sitte. Forsøker å støtte og oppmuntre. 

Amund: Jeg holder fokuset på «hevn» og moro, samt enda høyere ambisjoner for i kveld. 

Ola: Bra, vi må mobilisere positive tanker nå. 

Lørdag kl 16:27

Amund: Hmm..Dette er svakt av Marie. Mange personlige feil. 

Ola: Følg med på midten…samme rotereiret som før.

Kjetil: Ser ikke ut til å gå dette…

Ola: Offisielt den kjedeligste halvtimen med Marie ever. Nå er det bra vi får pause. Marie datt fra å være gullkandidat til en i mengden på kort tid.

Ola: Hva skjedde med clean sheets? 

Amund: Jeg var jævlig happy med starten. Tenkte vi beviste at Marie kunne få det til. Men snakk om kollaps.

Kjetil: Har du meldt deg på i småputt for å kjenne på smaken av seier, Ola?

Ola: Haha.. Noe nytt og spennende fremover trengs helt klart, men ikke nødvendigvis mange. Håper vi får noe ungt, lovende og hurtig som kan pushe.  

Amund: Ja, nå må vi få en bra kandidat inn så vi kan se fremover igjen. Marie rykker rett ned. 

Kjetil: Marie er helt sjanseløs bakover!

Ola: Enig med begge. Det oppstår fire feil. Alle feil er signert Marie!

Ola: HÆLVETE!

Jeg gir Ola mobilen tilbake, tar en stor slurk vin og smatter fornøyd. Det hysteriske kjærlighetsdramaet der vil ikke jeg være en del av. 

Takk til Ola, Amund og Kjetil (småbarnsfedre og Leeds-supportere) for innsyn

Helg og samvittighet

Ordet Helg har en helt annen betydning for oss småbarnsforeldre enn for andre. For oss betyr helg IKKE at man skal sove ut, spise en lang frokost mens man leser avisen for så å nyte en lang og rolig spasertur langs Akerselva i høstsola. 

Nei, helg betyr at man skal stå opp til et voldsomt rabalder klokken seks og fylle fjorten timer med lek og aktiviteter for å lette en hanglete forelder-samvittighet og skape lykkelige barndomsminner for disse rare skapningene man har satt til verden.

I helgen skal man gjøre opp for alle timene man har ofret på sin arbeidsgiver og alle pausene på mobilen man har lurt seg til i løpet av uken. Derfor jakter man desperat på alt som kan holde disse små Duracell-kaninene i ånde. Man kunne selvfølgelig heller satt laderen i IPaden og bare latt Hakkebakkeskogen surre og gå på repeat til kvelden kom, men det ville vært pedagogisk uholdbart og døden for foreldre-samvittigheten. 

Men én ting som småbarnsforeldre ikke tar inn over seg, det er at andre småbarnsfamilier også lider av den samme dårlige samvittigheten. Så når det er Barnas Dag, er det minst tusen andre familier som også har bestemt seg for å dra på Barnas Dag. Da kan det fort bli Barnas Drittdag i stedet, med venting, utsolgt og tårers gnissel. 

Man kan forøvrig lure på hva slags logikk som ligger bak å frivillig oppsøke steder hvor det kryr av andre småbarnsfamilier når man endelig har fri og skal lade opp. For det er jo rene selvmordet når det kommer til nivået av stresshormoner i kroppen og oppleves mer som mental toppidrett enn kos med familien. 

En ting du kan være rimelig sikker på idet du stenger døren til kaoset av oppvask og leker for å lufte familien, det er at det vil dukke opp overraskelser i løpet av dagen. Det kan være alt fra et opphold på legevakten til et barn ikledd gjørme fra topp til tå. En familiebil på tur ut av byen kan fort måtte snu på halvveien og fine lille Laurits kan plutselig forvandle seg til han Ola med glimt i øyet omtaler som TyrannoLaurits Rex. 

Og du kan banne på at ukens største bæsjebleie dukker opp nettopp i helgen, og gjerne på det mest ugunstige tidspunkt. Det er ikke uvanlig med bleieskift i bagasjerommet, i skiløypa eller rompeskyll i toalettvasken på Oslo City. Gjør for all del ikke tabben vi gjorde. Pass på at barnet ikke har bæsjet før du lar det sitte på nakken, for ellers kan det lett hende at det som ligner små porsjonssnus med avføring skvetter ut av bleia og nedover ryggen din i takt med gangfarten. 

Når helgen endelig kommer kan det også virke som om lommeboken er bunnløs. Det er bare å logge seg på Facebook og så popper det opp invitasjoner til lekeland, dukketeatre, svømmehaller, fornøyelsesparker og festivaler i nyhetsfeeden, alle klare til å ribbe deg for pengene du har tjent mens du har vært borte fra barna. Fem hundre og femti kroner for to timer med herjing inne på Teknisk Museum pluss pølse og pomfritt i kafeteriaen, er man mer enn villig til å betale for å lette foreldre-samvittigheten. 

Søndag kveld har du gitt ungene dine så mye oppmerksomhet, is og moro, at de oppfører seg som miniatyr-diktatorer. Da er det godt å vite at de dagen etter skal tilbake til den mer demokratiske barnehagen der man venter på tur og finner på leker selv. 

Så kommer mandagen og du kan skryte til kollegaer av familietid med Verdens Kuleste Dag og Cirkus Arnardo. Mens når pedagogisk leder i barnehagen spør poden «Hva gjorde du i helgen da?» svarer han bare «Vi så en kjempestor edderkopp på badet!!». 

Fristelsens forbannelse

«Kan jeg hjelpe deg?» sier en mild stemme. En mørkhåret jente som står og rydder i noen bokser med tegnesaker, ser opp på meg. «Nei takk, jeg bare titter litt. Jeg trenger ingenting» svarer jeg. Hun ser på vogna og skjønner raskt at jeg er en av de mange trillende småbarnsmødrene med permisjonstid å fylle. «Skjønner» sier hun og smiler lurt til meg som om jeg ikke egentlig mener det jeg sier. Men jeg skal virkelig ikke ha noe. Dessuten får man vel bare billig ræl på Søstrene Grene.  

Jøss, bare fjorten nitti for en pakke servietter! Ganske fine er de også..Men vi har jo skapet fullt. Jeg triller videre inn i avdelingen for dekor. Langs veggen står rader av gaveesker i ulike størrelser, innpakningspapir i alle farger, bånd av silke, blonder og glitter i skimrende hvitt og rosa. Til og med blomster i lekkert papir, fjær med gullkanter, søte dyrefigurer og bokstaver i farget papp som man kan pynte pakkene med. Her er tips for kreative pakkelapper, mønstre for klipping og bretting og sjablonger for maling av esker. 

Trettini nitti for den aller største gaveesken er virkelig ingen upris. Med det sorte silkebåndet og den store hvite Origami-liljen, kunne det blitt ganske stilig. Virkelig ganske stilig ja… 

Egentlig har jeg jo lenge tenkt at jeg burde oppgradere det skrinne lageret med gavepapir vi har. Stort sett finner du bare noen stripete papirruller kjøpt i matbutikken og pakkebånd i gull og sølv. Når jeg tenker på det nå er det faktisk ganske flaut hvor mange helt ordinært innpakkede gaver jeg gir fra meg, pakket i all hast i siste øyeblikk med så lite omtanke for presentasjonen. Og jeg som er så kreativ! Jeg burde vært pakke-designens svar på Coco Chanel. 

Hvorfor har jeg ikke vurdert dette før? Tenk på hver gang jeg blir invitert i bursdager, brylluper og navnefester. DER på bordet ligger gaven fra Marie Lunde, det kommer alle til å se med en gang. «Herregud du er så flink! Sjekk den lekre innpakningen» vil de rope i kor. «Synes dere?» skal jeg svare mens jeg prøver å skjule et stolt glis. Og så kan jeg kanskje starte en Instagram konto til inspirasjon for andre som trenger fine pakketips. 

Jeg henter en kurv og legger oppi to gaveesker i perlemor og sort lakk, olivengrønne og sorte silkebånd, snøkledde kongler, plastikk-prestekrager, forgylte høstblader, retrobuttons og et «Get started kit» fylt til randen med papp, lim, silkepapir og diverse mønstre. 
Så runder jeg hjørnet mot kassene. «Alle garnnøster til tjueni nitti??!!» sier jeg høyt med begeistring i stemmen. Men jeg kan jo ikke strikke..Det kan da ikke være så vanskelig å lære? Både mamma og mormor strikker hele tiden, så jeg bør jo ha naturlig anlegg for det. Og Strikk er jo virkelig høstens mote. Det går sikkert an å sitte å strikke samtidig som man ammer? Det er perfekt! Jeg hiver to sett med pinner og fire ferskenfargede ullnøster i kurven. Så raser jeg videre mot kassene.

Jeg stopper opp idet telefonen min ringer. Det er Ola som ringer for å minne meg på å kjøpe Yoghurt. «Hva driver du med da?» spør han. Ja, hva er det egentlig jeg driver med? Hva skjedde nettopp nå? Hvorfor står jeg her med en kurv bredfull av stæsj som jeg aldri kommer til å få bruk for? Innpakningsdesigner? Hvis det i det hele tatt finnes noe slikt, er IKKE det meg. Jeg som fikk nogen i håndarbeid med et lite notat fra formingslærer Karin hvor hun skriver «Marie, dette kunne du gjort bedre om du bare hadde vist litt mer tålmodighet og interesse for faget». 

Jeg lar kurven stå igjen unntatt to gaveesker som jeg rasker med meg, det er så mye lettere enn å pakke inn sjæl. 

Hotell Mutter’n

Er du sliten etter en lang og hard fødsel? Har du nettopp kjempet deg igjennom en mørk tunnel? Føles verden kald og skremmende? Velkommen til Hotell Mutter’n, et sted der du kan koble av, vokse og få verktøyene du trenger for å møte livets store gleder og utfordringer. 

Vi kan tilby deg din egen private Mutter som står til tjeneste for deg tjuefire timer i døgnet, skreddersydd for deg og dine umiddelbare behov. 

Vi tar deg som du er

På Hotell Mutter’n kan du alltid være deg selv på godt og vondt, her er det rom for alle følelser. Du kan gråte, skrike og le, Mutter’n står parat til å trøste deg, muntre deg opp og fryde seg med deg i dine gledesstunder. Mutter’n har som viktigste oppgave å sørge for at du har det bra og opparbeider seg dermed raskt en forståelse for dine unike følelser og behov. 

Her spiser du godt

Restauranten er åpen natt som dag og på menyen står morsmelk, Nan, Hipp og Småfolk (fra pulver). Av erfaring vet vi at endel har allergier eller andre utfordringer med bryst, derfor kan vi glede våre gjester med et stort utvalg ulike flasker med pumpet morsmelk eller MME. (Vi serverer dessverre ikke MME fra bryst). 

Soving og avslapning

Vi vet viktigheten av god søvn og kan tilby flere ulike alternativer for soving. Samsoving er en av våre mest populære soveløsninger. Her får du ligge tett inntil eller oppå Mutter’n som stryker deg og sørger for å holde deg varm og trygg. Samsoving kan kombineres med spising. Er du av typen som sover best når du er i bevegelse, kan du bli vugget i armene til Mutter’n eller trillet rundt i en lun vogn, natt som dag. Vi har også et utvalg ulike senger; dagsenger, nøster, sprinkelsenger etc dersom du ønsker variasjon i miljø og sengekomfort. Smokk er tilgjengelig på alle våre soveløsninger. 

Aktiviteter

Av aktiviteter kan vi friste med Vippestol, der du selv eller med hjelp fra Mutter’n kan gynge frem og tilbake mens du f.eks ser på TV eller bare slapper av i vante omgivelser. Gymmen er en av våre mest spennende aktiviteter. Her har et team av kompetente pedagoger og forskere satt sammen en installasjon av farge, form og lyd som skal gi deg unik stimulering av alle dine sanser. Vi har også et stort utvalg leker som tåler både biting, risting og dunking. Hotell Mutter’n kan også tilrettelegge for aktiviteter utenfor hotellets fasiliteter som svømming, sang og sosiale utflukter sammen med andre hotellgjester. Mutter’n vil selvfølgelig være med deg til enhver tid, også utenfor hotellets område. 

Vanlige bekymringer

Mange har bekymringer rundt tarmgass, inkontinens, forstoppelse og løs mage. Dette er utfordringer som gjelder svært mange av våre gjester og som Mutter’n er vant til å håndtere på daglig basis. Massasje, maltekstrakt og varmeflaske er noen av behandlingene vi kan tilby. Bleier skiftes hyppig for maksimal trivsel og de beste salvene og kremene finnes i vårt sortiment. 

Har du helseutfordringer? 

Sliter du med Trøske, bleieutslett eller kanskje kolikk? Hotell Mutter’n har lang erfaring med disse og en rekke andre helseplager. Vi garanterer at du får den beste medisinske behandlingen som tilbys, uavhengig av kostnad. I tillegg gir vi oss aldri før vi har funnet en behandling som fungerer. Vi kaller det bare Mutter’n-garantien! 

Nesten GRATIS

Men hva koster et opphold på Hotell Mutter’n? Det utrolige er at oppholdet er nesten GRATIS. Vi opererer med betalingsutsettelse og vil først kreve betaling om førti år i form av ukentlig besøk, transport til behandlingssteder og generell vedlikehold av Mutter’n frem til hun avslutter sin lange og tro tjeneste. 

FAQ

 – Hvor lenge kan jeg bo hos Mutter’n? 

De fleste velger å bo hos oss i atten år, men det er helt vanlig å forlenge oppholdet. Vi gjør oppmerksom på at enkelte av våre tjenester kun tilbys i perioder av oppholdet. Bryst tilbys for eksempel kun til gjester under to år, mens kos og trøst kan bestilles av gjester i alle aldre.

– Når sover og spiser Mutter’n? 

Mutter’n tilpasser egen søvn etter gjestenes sovemønster. Dette vil imidlertid ikke gå utover gjestenes sikkerhet og behov. Raske matinntak foregår i ledige stunder, i den grad det er mulig.

– Kan jeg bli avhengig av Mutter’n? 

Ja, det forekommer svært ofte. Her sørger vi for at forholdet kan forlenges i en sosial og økonomisk relasjon. Programmet kalles Sparebanken Mor. 

– Kan man velge Mutter? 

Nei, dessverre. En Mutter som ligner deg er valgt ut spesielt for deg idet du ankommer. 

Ankomst

Offentlig transport med banen via Livmorhalsen eller kjør Keiserens vei til du ser et stort hvitt lys. 

Hva er det med trynet ditt?

Å sprøyte nervegift inn i ansiktet, pumpe leppene fulle av syre og glatte ut alle rynker og folder ved å fylle ansiktet med stoffer man ikke klarer å uttale, har blitt helt vanlig. Man trenger ikke se på salongenes omsetningsvekst for å oppdage det, det finnes nok av vandrende eksempler i bybildet. Og permisjonstid med lange daglige trilleturer gir meg virkelig tid til å se på folk. Jeg blir skremt når jeg ser hvor utbredt det er å gjøre store endringer på utseendet sitt. 

Her har voksne kvinner i jakten på ungdomskilden gått i bresjen for å innføre en kultur der kosmetiske inngrep og skjønnhetsbehandlinger er noe man gjør i lunsjpausen. Og unge jenter følger mer enn villig etter. Men det handler ikke lenger om litt hvitere tenner, tydeligere bryn eller den ene sinnarynka. Nei, nå har det dukket opp en helt eget skjønnhetsutrykk der ansiktet er så glattet ut og pumpet opp at ansiktstrekkene forsvinner og man ender opp med et nesten utenomjordisk utseende, noe som dessverre ikke ser spesielt vellykket ut. 

Det blir litt som keiserens nye klær når du har betalt i dyre dommer for å se vakrere og yngre ut, og vanlige folk som meg nesten skvetter når du kommer gående. For min umiddelbare tanke når jeg ser deg er dessverre ikke «åh, så pen du er» eller «du holder deg godt», men heller «hva er det med trynet ditt?» For en del av disse kosmetiske behandlingene får ansiktet til å se uproporsjonalt og underlig ut. Og det er en klar forskjell mellom det som er naturlig uproporsjonalt og som skaper identitet og karakter, for eksempel en stor nese eller en lav panne, og det som er uproporsjonalt fordi man har sprøytet inn litt både her og der. 

La meg beskrive for deg hva du egentlig har investert dine femogtyve tusen skjønnhets-kroner i. Leppene dine ser ut som om du har sugd på en pinne til de har hovnet så kraftig opp at de ser ut som to glatte og glinsende wienerpølser. De påmonterte øyenvippene har som oppgave å gjøre øynene større og motvirke tunge øyelokk og trøtthet. Men i og med at de er lange som markiser får de i stedet øynene dine til å se lettere sjokkert og skremt ut til enhver tid. For å glatte ut kinnene og fordypninger under øynene har du sprøytet inn en kyllingfilet i hvert kinn, noe som gjør ansiktet ditt rundere og gir deg et hamsteraktig utrykk. Mens pannen din er så glatt at når du hever på øyenbrynene dukker det opp rynker først øverst ved hårfestet, noe som fremstår som et påfallende merkelig aldringstegn. Og så til slutt øyenbrynene..Ja, det er flott med fyldige og markerte øyenbryn, men ikke når de er så unaturlig tykke og mørke og tatovert med en slik presisjon at det ser ut som du har limt to sorte løsbarter over øynene. 

Til sammen gir dette deg et ansikt som kommuniserer apati og livstrøtthet. Det å uttrykke glede krever mimikk og mimikk krever et ansikt i bevegelighet og bevegelighet krever hud som kan strekkes og tøyes. Skjønnhet kan ikke isoleres til blafrende øyevipper og fyldige lepper, men er en sum av alle trekkene i ansiktet som blant annet ansiktets form, øynenes plassering og pannens høyde. Ungdommelighet vises ikke bare i antall rynker og folder, men også i hudens farge og friskhet, øynenes gnist og ikke minst ansiktsutrykk. Dessuten, jo tydeligere det er at du har fikset på utseende, jo eldre vil jeg gjette at du er. 

Og hvis motivasjonen din var å skille deg ut på grunn av din unike skjønnhet, så er du virkelig på villspor, for disse behandlingene bidrar til at folk ser kliss like ut, som en ny og fremmed rase av mennesker, desperat etter å være noen andre enn seg selv. 

Så damer, mødre, bloggere og opinionsledere, det er vi som har ansvaret for hva slags skjønnhetsidealer vi bringer videre til våre døtre og unge jenter. Ved å normalisere et slikt radikalt skjønnhetsbilde, bidrar vi til å potensielt ødelegge unge jenters utseende og ikke minst selvbilde. Og til fedre, brødre og ektemenn, deres jobb er å justere våre oppfatninger av hva som er vakkert gjennom for en gangs skyld å hviske til oss fra sidelinjen «hva er det med trynet hennes a?» 

Vannavgang på Skur 33

«Så du kan bare dra hjem igjen» sier jordmor og strekker frem hånden til farvel som for å parkere alle eventuelle innsigelser som måtte komme. Jeg er syv dager på overtid med nummer to. 

For menn og de kvinner som ikke har gått svanger over termin, så kan jeg fortelle at overtid er tunge dager og lange timer. Det kan sammenlignes med å sitte hjemme og vente på livets viktigste pakke, forsinket fra UPS, uten noe som helst leveringstidspunkt å forholde seg til. Og ringeklokka er litt ustabil, så alle tegn på at budet ankommer må overvåkes med ytterst skjerpet oppmerksomhet. Når du tillegger at leveransen vil bli noe av det mest smertefulle du vil oppleve, er det vanskelig å ikke henfalle til endeløs grubling og bekymring. 

Er det kynnere eller er det rier jeg kjenner?…Skal jeg kjøre ut av byen eller er det kanskje litt langt unna sykehus?…SMS fra mamma: «Kjenner du noe? Klem»…Sovet bare fire timer i natt, hva hvis fødselen starter når jeg er så på felgen…Nå er det lenge siden han har sparket…Google søk: økt risiko for dødsfødsel etter termin…Nå gjør det litt vondt, er fødselen i gang?…SMS fra mamma «Ring meg med en gang noe skjer. Klem»…får jeg en sånn fødsel som varer i flere dager og ender med klipping og sugekopp?…Nå kjenner jeg noe, rier eller bare kynnere? 

«Så jeg kan bare dra hjem ja» svarer jeg jordmora på Ullevål, både skuffet og lettet på en gang. Skuffet fordi overtids-frustrasjonen skal vedvare, lettet fordi jeg likevel ikke skal utholde et smertemaraton i løpet av de neste timene. Ny overtidstime blir satt fem dager frem i tid. Vi har sendt storebror til svigers i helgen i tilfelle jeg skulle bli igangsatt. Nå har vi potensielt to kvelder å slå ihjel bare Ola og jeg og vi bestemmer oss kjapt for at de skal brukes til noe hyggelig for å få tankene over på noe annet. 

Restauranten er smekkfull. Det er en solfylt fredagskveld og vi har fått trumfet igjennom en bordreservasjon på Skur 33 med lovnad om å være ferdigspist før klokken halv ni. Vi har kinobilletter klokken ni uansett. Tomatsalaten smaker nydelig og nytes langsomt, sola varmer ansiktet gjennom vinduet og jeg fører en lang uavbrutt samtale med min samboer. Slike ting som småbarnsforeldre vet å ikke ta for gitt. Jeg har på meg min aller fineste gravidkjole, fornuftig høye hæler for min tilstand men har virkelig dratt på med øyensminken. Kanskje en smule i overkant for niern på Saga, men sånt skjer når en travel småbarnsmor som vagger rundt i joggebukse med kroppen full av vann, plutselig og uventet får anledning til å snuse litt på utelivet.  

Mellom tomatsalaten og skalldyrpastaen, etter at servitøren har servert meg mer av den kortreiste eplejuicen og mens Ola legger ut om hvorfor han tror Arbeiderpartiet gjør det så dårlig på målingene, hører jeg plutselig et KNEPP. Det som er foruroligende er ikke kneppet i seg selv, et slikt knepp kan lett skyldes en veske som blir lukket eller en servitør som blir knipset på. Nei, det som bekymrer er at at kneppet kommer innenfra kroppen min. Og med forrige fødsel friskt i minne, er ikke dette kneppet veldig ulikt lyden av vannet som går. Så jeg blir sittende å sutte på en brødskalk å kjenne etter mens Ola legger ut om Jonas Gahr Støre og skatteøkning. «Må du prompe?» spør Ola plutselig. «Hva?» svarer jeg. «Du ser ut som du må prompe». Akkurat da begynner det å strømme vann ut av kroppen min. Jeg kjenner kjolen sakte bli våt, stolen jeg sitter på blir glatt og varm. «Nei, vannet har gått» svarer jeg og reiser meg. 

Vannet sildrer ned langs lårene og ned i de høyhælte skoene mens jeg går mot toalettet. Det må være et fantastisk skue for den som skulle se i min retning. Kjolen har klistret seg til rompa og jeg går bredbent som en cowboy bortover gulvet. Vel inne på toalettet får jeg fullstendig panikk. Skal jeg føde her inne på toalettet nå? Hvem skal jeg ringe? Jeg hadde ikke tatt høyde for denne Hollywood-introen på en fødsel. Her inne kan jeg uansett ikke bli. Jeg stapper 10 håndtørkepapir i trusa og går ut igjen i restauranten. 

Imens har Ola mobilisert servitørene til fødsels-dugnad. To hovedretter og desserter er avbestilt, to forretter er betalt og restauranten har donert to kjøkkenhåndklær sammen med et hjertelig og noe forvirret «gratulerer». Vi setter oss på en benk utenfor restauranten for å samle oss og legge en plan. «Det er vel naturlig å ringe sykehuset nå» sier jeg. Vi googler om det er naturlig å ringe sykehuset nå. Dette er jo strengt talt noe man burde ha sjekket idet termindatoen nærmet seg, og ved min første fødsel hadde jeg gjennomstudert alle mulige fødselsscenarioer, men denne kunnskapen har gått i glemmeboken etter to år. Google bekrefter at det et naturlig å ringe sykehuset nå. Jeg skjelver på hendene idet jeg taster nummeret, alt er jo litt nytt og plutselig. Jordmor Henriette på Ullevål vil at vi skal komme inn på kontroll. 

Vi ringer etter en taxi. Det ingen har fortalt meg, det er at kroppen fortsetter å produsere fostervann også etter at vannet har gått. Så der sitter jeg på en benk i den varme kveldssola på Aker Brygge i en dam av fostervann mens glade Oslo-borgere tusler tørrskodd forbi og nyter siste rest av sommeren. 

«Her er det fødsel på gang» sier jeg og smiler påtatt til taxisjåføren mens jeg vifter med kjøkkenhåndklærne for å vise at; neida, det blir nok ikke noe fødselssøl i bilen hans, her er vi utstyrt! Jeg legger to kjøkkenhåndklær pent oppå hverandre og setter min klissvåte bakende ned i setet. Sjåføren synes ikke å dele min optimisme, men gir meg det sureste blikket jeg kan huske å ha mottatt. Så kjører vi avgårde; en baby på vei ut av mors mage, en klissvåt, oversminket kvinne med begynnende rier, en stresset vordende tobarnsfar og en sur taxisjåfør. 

Og presis klokken 23:57 på en sommervarm fredag kveld, fire timer etter tomatsalaten på Skur 33, tar en guttebaby på 3,6 kilo sine aller første åndedrag mens tårene sildrer ned kinnene på de to som har ventet så lenge på å møte ham og elske ham.