En blind date

Internett har endret måten vi kommuniserer med hverandre på, hvordan vi innhenter og utveksler informasjon, men også hvordan vi finner kjærlighet. Nettdating er en utmerket måte å møte nye mennesker på, men visse forviklinger og misforståelser kan dog fort oppstå i et digitalt sjekkeunivers, noe jeg selv ble et offer for en vårdag i fjor.

Jeg hadde forventet en høy fyr med kort halvblondt hår og briller. Mannen som står foran meg og hilser pent inne på Parkteateret er aldeles ikke det. Riktignok har han halvblondt hår, men han her har lengre hår, er brilleløs og måler ikke mer enn 1.70 på strømpelesten. Men hår kan jo vokse, linser er vanlig og vet jeg egentlig så mye om høyden hans? Jeg har jo bare sett to bilder av fyren; et hjemmebilde og et treningsbilde, og det kan godt hende at han har spesielt lave møbler i leiligheten sin, trener på en uvanlig liten tennisbane eller liker å ta bilder av seg selv fra et froskeperspektiv. Mannen foran meg er absolutt flott og høyde har aldri vært så viktig for meg uansett. “Jeg har tatt husets beste bord til damen” sier han kjekt og peker mot et bord der det står en enslig øl. Jeg liker kommentaren. “Jeg skal bare kjøpe meg en øl” sier jeg og går for å kjøpe en øl.

Vel tilbake ved husets beste bord, legger jeg fra meg jakken og vesken på den ene stolen og setter meg på den andre. De første minuttene av et slikt møte er alltid litt kleint, man trenger å bryte isen først, varme seg opp liksom og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. “Hvis jeg har en slags fiolfarget bulende kul i pannen, er det fordi jeg gikk på en stolpe idet jeg skulle tekste deg tidligere i dag” sier han og peker på pannen sin. Han her er en ordentlig isbrøyter. “Min feil, unnskyld” svarer jeg og ler. Vi skåler i god stemning.

“Marie?” Jeg er på vei til å ta den første ølslurken da jeg plutselig hører noen bak meg si navnet mitt. Jeg snur meg og ser rett opp på en kjempehøy fyr med kort halvblondt hår og briller. “Ååååhh” er det eneste jeg klarer å få frem. Jeg føler meg med ett som en hjort i billys. Jeg er tydeligvis ingen isbrøyter, for det som kommer ut av munnen min er bare “Der er du ja”.

Jeg er på feil date og står handlingslammet og rødmer ukledelig mellom to flotte menn som begge lurer på hva som foregår. Det er offisielt århundrets kleineste datingøyeblikk. “Ja, dette var jo kanskje litt rart” sier jeg og prøver på en forklaring som innholder flåsete setninger som “dere er så like” og “man kan se seg blind på menn haha” Og som om det ikke kan bli værre, må jeg nå ta med meg ølen min og alle tingene mine og bytte bord…og mann!!! Tyve minutter etterpå har den høye og jeg ledd oss gjennom flausen, ølen har roet nervene mine, min gamle date har fått seg sin riktige date (som forøvrig ligner på meg) og orden er atter gjenopprettet i datingparadis.

Den digitale kjærligheten er blind…men jeg kan definitivt se..at det blir lenge til neste gang.

Historien om Gizmo 1

Alle familier har sine særtrekk. I min familie er vi uvanlig musikalske, vi liker å snakke om sykdommer i familieselskaper, vi ler masse, klemmer for lite og vi har alltid hatt katter.

Den første katten vi hadde het Cherie og var usedvanlig kosete. Så kom innadvendte Bella, legendariske Gizmo 1, rampete Sniken, livredde Gizmo 2 og mektige Tiger. Historien om Gizmo 1 er ingen lystig historie, men hennes uforglemmelige personlighet gjør at jeg skylder henne å fortelle den.

Gizmo 1 tilbrakte de syv første ukene av livet sitt som passiv hasjrøyker hos en familie som hadde skylt hennes 5 andre søsken ned i toalettet rett etter de var født. Jeg hadde fått nyss om denne nedskyllingen gjennom en klassekamerat og fikk lov av mamma å redde en av kattungene i siste minutt. Så snart hun var stor nok til å skilles fra sin mor, hentet jeg henne ut av det usunne barndomshjemmet. Men det var tydelig at Gizmo 1 allerede hadde blitt påvirket av forholdene der, for hennes første trinn i nytt hus gikk rett mot sofaen. Gizmo 1 var som en ung Bob Marley med en pels som dag for dag fikk tykkere dreads fra intens sofagnissing. Hun kunne tilbringe dagevis utstrakt på sofaen, gjerne skrevende på ryggen, noe som kunne være sjenerende når vi hadde besøk. Hun nektet å bevege seg utendørs når det var regn, snø og temperaturer under ti varmegrader. Så lenge hun fikk ligge flatt, hadde hun ingen problemer med å bli trillet rundt i dukkevogn eller være publikum for min lillesøsters Pippi Langstrømpe dramaturgier. Hun elsket å få kos, men koste også tilbake og var synlig glad i disse rare menneskene hun bodde sammen med. Hun var aldri på vakt mot noe. Vi trodde ikke hun var fysisk i stand til hverken å frese eller mjaue før en dag, da hun var et par år gammel og alt brått forandret seg med Gizmo 1.

Lite visste min bror at han skulle være hundepasser akkurat den dagen da mormor hadde invitert ned på skinkestek. Ikke tenkte min bror på at Gizmo 1 befant seg på sin faste sofaplass i stuen da han lukket hunden Bonnie inn i akkurat den samme stuen og gikk noen trapper ned til mormors skinkestek. Hva som skjedde i den stuen i de 40 minuttene han var borte er det bare Gizmo 1 og Bonnie som vet, men min bror kunne fortelle at Gizmo 1 satt på syvende hylle i bokhyllen og skalv i hele kroppen der hun stirret skrekkslagent ned på drapsmaskinen som satt rolig og ventet tålmodig på at offeret skulle komme ned.

Et par kvelder etter lå Gizmo 1 på sofaen på soverommet mitt for hun var stadig urolig og jeg var bekymret. Jeg hadde dusjet og satt opp håret mitt i en stor pelsstrikk og lå nå på magen i sengen og leste. Plutselig hørte jeg hvesing, snudde hodet og så i øyekroken Gizmo 1 kom svevende gjennom luften med galskap i blikket og landet med klørne i nakken på meg. Hun var i vill slåsskamp med pelsstrikken min og hun var ikke innstilt på å gi seg. Jeg måtte til slutt kaste meg rundt på ryggen så hun slapp taket i nakken min og hoppet vekk mens blodet dryppet fra klørne hennes. Jeg har fortsatt tre hvite streker i nakken etter pelsslagsmålet.

Og slik fortsatte det med Gizmo 1.
Det livlige Puddelhåret til min fetter Alexander var nok til at Gizmo 1 satte klørne i låret på ham noen uker senere. Han løp i ring rundt i stua mens han skrek: “Tante Berit, katta er gæærn!”. Mormor skulle bare løfte Gizmo 1 over en ørliten hund som morfar stod og holdt i bånd, men Gizmo 1 responderte med å hoppe opp og ut av armene til mormor, lande på hodet hennes og klore seg fast som en pelshatt med dreads.

En dag ringte en dame på døra og krevde å få Gizmo 1 avlivet. Hun hadde gått formiddagstur med sin premierte og elskede terrier Lady forbi huset vårt, da plutselig en sort og hvit sjuskete katt hadde kommet galopperende ut av hageporten og gått rett i strupen på Lady. Stakkars Lady hadde reagert med å hoppe opp i armene på sin matmor, og da hadde den sjuskete katten gått til angrep på damens bare legger i stedet, noe som medførte stivkrampesprøyte og rødstripete kvestede legger som ikke tålte offentligheten. Nå lå Lady i kurven sin, var stiv av skrekk og ville ikke engang ta til seg lammekoteletter, det beste hun visste.

Det var svært alvorlig, men vi hadde ikke hjerte til å avlive henne, stort sett så var hun jo bare Bob Marley. Så en dag ble Gizmo 1 borte. Vi lette i dagesvis, ropte, hengte opp lapper, uten resultat. Om det var damen med lammekotelettene, en ulykke eller om hun selv valgte å forlate sofaen og oss, er vanskelig å si, men vi så henne aldri igjen.

Når familien min i dag møtes til sykdomsprat og sang, er det ikke sjelden vi utveksler historier om den legendariske Gizmo 1, om hennes latskap, hennes galskap og omsorg for familien. Hun gav oss mer enn vi klarte å gi henne.