Hjernepromping

Jeg slutter aldri å bli forbløffet over det enorme gapet mellom hvor rasjonelle vi mennesker tror vi er i forhold til hvor irrasjonelle vi egentlig er. Hjernen vår feiltolker og forenkler med ofte store konsekvenser.

Vi baserer vår forståelse av verden på et snevert erfaringsgrunnlag og gjør vurderinger og valg på bakgrunn av ensidig og ufullstendig informasjon. På grunn av medienes sensasjonelle fokus beregner vi sannsynligheten for å omkomme i en ulykke høyere enn sannsynligheten for å omkomme av slag, når sannsynligheten for å dø av slag egentlig er dobbelt så høy som alle tenkelige dødsulykker tilsammen. På samme måte går vi rundt og er mer bekymret for å få en istapp i hodet eller å bli ranet av en gjeng med innvandrere enn vi er for sigaretten vi har i kjeften eller fettet vi bærer rundt magen. Mediene bidrar også til å opprettholde vårt syn på verdensordenen. Vi tror at den tredje verden er mye fattigere, mer overbefolket, at menneskene der er mindre utdannet og har kortere levetid enn det som faktisk er tilfellet.  Vi tror for eksempel at ekstrem fattigdom har doblet seg i løpet av de siste 20 årene, når den egentlig er halvert.

Vi ser etter mønstre i våre omgivelser og trekker konklusjoner på bakgrunn av få observasjoner. Hvis vi tenker på en gammel venn vi har mistet kontakt med som plutselig ringer et øyeblikk etter, tror vi på en eller annen måte at det betyr noe, uten at det streifer oss hvor uendelig mange ganger den tilfeldigheten IKKE har forekommet. For noen er en regnbue på himmelen i et sårbart øyeblikk tegn nok til å gjøre en evig religiøs.

Vi begrenses også av våre behov. Sultne dommere gir for eksempel strengere straffer enn mette, så det gjelder å legge sin halvtime i retten til etter lunsj. Vi påvirkes i stor grad av våre assosiasjoner. Assosiasjoner til penger gjør oss mer selviske, assosiasjoner til eldre gjør oss langsommere i bevegelsene og dersom vi forteller en løgn er sannsynligheten for at vi velger en tannbørste blant et vareutvalg større.

Vi tillegger vakre mennesker positive egenskaper og ser etter feil hos mennesker vi ikke liker. Vi er dobbelt så positive til en person som beskriver seg som morsom, ambisiøs og humørsyk enn en person som beskriver seg som humørsyk, ambisiøs og morsom.

Vi er svake for autoriteter og er følsomme for gruppedynamikk. Mange kjenner til det kjente Milgram-eksperimentet der forsøkspersonene var så opptatte av å adlyde forskningslederen at de var villige til å gi sine medmennesker dødelig elektrosjokk. Eller Stanford eksperimentet, et psykologieksperiment over to uker der man delte forskningspersonene i to grupper, gav dem rollen som enten fange eller fangevoktere og plasserte dem i en kjeller innredet som et fengsel på Stanford universitet. Etter seks dager måtte eksperimentet avbrytes da det begynte å bli Gutanamo-stemning i kjelleren.

Og oppi det hele snakker vi om at vi ødelegger planeten. Mennesket har eksistert en hårsbredd av tiden planeten har eksistert, så det er vel mildt sagt noe arrogant. Blir det for ille kommer jorda til å spytte oss ut som en fordervet drue. Det er menneskets eksistens vi ødelegger med forurensningen vår, ikke planeten. Noen går til og med så langt i sin arroganse at de benekter klimaendringer som flere hundre eksperter i FNs klimapanel kan dokumentere.

Likevel mener vi at vi er fornuftige nok til å utvikle atombomber og biologiske våpen. Vi kan i dag designe gener og morgen slette minner. Vi er langt på vei i utviklingen av roboter med en intelligens som begynner å ligne menneskets.

Hva er så hensikten med all denne oppramsingen av menneskets svakheter? Det er denne irrasjonaliteten, eller denne menneskeligheten som gjør oss fordomsfulle, som holder liv i fremmedfrykt og som gjør at vi er skråsikre, forutinntatte og naive. En gang i tiden, da rovdyr var en daglig trussel hadde vi bruk for evnen til å forenkle omgivelsene våre og hoppe til konklusjoner for å unngå å bli spist av en løve eller to. Vi trenger den litt mindre nå. Så kanskje vi bør minne oss selv om å være litt forsiktigere med å dømme andre. Kanskje vi bør undersøke før vi påstår og holde muligheten åpen for at kanskje spiller hjernen oss et puss.   

Å rekke å leve i nuet

Jeg har et ganske anstrengt forhold til tid. Tid styrer i for stor grad livet mitt og jeg er dårlig på å moderere det. Jeg gir samfunnet mesteparten av skylden, fordi det kapitalistiske i-landssamfunnet som jeg lever i, krever at jeg hele tiden må forholde meg til tid.

Jeg starter hver dag i livet mitt med lyden av en alarm, det er jo i seg selv bekymringsverdig. Og ikke bare en slags varselmelodi av en tidspåminnelse, neida, en lyd som kan minne om en kombinasjon av sultne sjøløver og en tastetelefon fra nittitallet. Det er en slags realitetssjekk etter å ha brukt hele natten på sukkersøte drømmer: “pling, plong, ring, ding, av med skylappene frøken, virkeligheten kaller og det er tid for å stå opp”.

Jeg dusjer og smører ansiktet mitt inn med svindyre planteekstrakter og langreiste oljer for å motvirke at tiden synes i huden min. Så er det på med klærne, helst noe som følger tiden. Jeg har som oftest dårlig tid om morgenen og må spurte til bussen for jeg mer glad i å sove lenge enn å bruke lang tid på frokost og avislesning, spesielt i mørketiden. Lesingen tar jeg i rushtiden på vei til jobben, en god måte å håndtere irritasjon som kø og busstrengsel ofte kan gi meg. Så starter arbeidstiden. Jeg har ofte flere møtetidspunkter og tidsfrister i løpet av dagen jeg må forholde meg til og legger opp arbeidsdagen etter dem. Iblant klarer jeg å lure inn i lunsjtiden en frisørtime eller legetime (som forøvrig burde kalles et legekvarter) for å holde kropp og sjel i balanse.

På vei hjem fra jobb handler jeg middag. Da er det rushtid i butikken også og jeg må forholde meg til mennesker i tidsklemme mens jeg handler og sjekker utløpstid på matvarene. Etter middagstid bruker jeg gjerne kvalitetstid på venner og familie. Besteforeldre prøver jeg å besøke ofte, for man vet aldri hvor mye tid de har igjen. Jeg gjør gjerne hyggelig ting med venner som jeg har bestemt meg å bruke tiden min på. Noen dager rett før sengetid må jeg også sette meg ned og ordne med administrative ting som regninger med betalingsfrister, avtaler i kalenderen og ting som må bestilles eller angres på i tide. Så er det leggetid for jeg skal tidlig opp, jeg har jo en arbeidstid jeg må forholde meg til. Innimellom alt dette skal jeg også finne tid til å holde hus og hjem i stand, trene tilstrekkelig ofte og lenge, spise sunt og kanskje se en film.

Jeg er en tidsslave. Over sengen min henger et brodert lite slips med bjelle som forteller når jeg er født. Det første som skjedde når jeg ble født var at noen så på klokka og noterte tidspunktet. Og det siste som skjer før lyset slukker en dag er vel sikkert at noen noterer seg tidspunkt for død. Og når jeg havner i torva, så blir det sikkert med en fin stein der det står navnet mitt og tidsrommet jeg levde.

Da er det ikke lett vettu, å glemme tiden og bare leve i nuet!

Skjønnhetens pris

“Hæhæi og velkommen til Beauty Clinic” sier en ung liten snelle med ferskenhud og tungt sminkede øyne. Annenhver måned unner jeg meg den luksusen det er å ta en ansiktsbehandling. Da speider jeg febrilsk på Groupon etter dealer som gir meg følelsen av å ha gjort et kjempekupp idet jeg går ut av salongen og ansiktet kjennes ut som det er smurt inn med mirakelfett . Derfor er jeg også innom ganske mange forskjellige salonger og denne uken var det Beauty Clinic.

Jeg får vite at hun som skal behandle meg heter Sabrina og at Sabrina skal hente meg i Recreation Lounge etter at jeg har tatt på meg badekåpe og Beauty-tøfler. Jeg liker å være i Recreation Lounge, det sildrer vann fra veggene og det spilles musikk med naturlyder. Jeg drikker iskaldt kildevann, spiser oppskåren frukt og leser blader med pene og sunne mennesker. Jeg føler meg veldig avslappet. Derfor blir også overgangen stor når Sabrina plutselig kommer inn, sier navnet mitt og jeg snur meg og ser rett på et illrødt fjes fullt av store flak med flass. Min forfjamselse gjør at jeg roper “nei!” et utbrudd som jeg så sliter med å forklare Sabrina uten å måtte påpeke det overraskende ved det førstegrads forbrente ansiktet. Men Sabrina er profesjonell, lar temaet ligge og henter meg inn ved å fortelle litt om behandlingen jeg skal ha mens hun geleider meg inn på rommet der det hele skal skje.

Mens Sabrina renser ansiktet mitt med syre snakker vi litt om huden min og hva som virkelig kan gjøre at den holder seg ung og frisk. Det er mye lettere nå når jeg kan lukke igjen øynene og ikke trenger å se på flassingen. Sabrina kan selvfølgelig se alle de skjebnesvangre feilene jeg har gjort i min daglige ansiktspleie. Mens jeg smører øyekremen rundt øynene er det riktige å prikke den forsiktig på fra innerst ved øyekroken, rundt og opp til globallinjen. Det er nok derfor jeg opplever at de små øyerynkene mine ikke blir færre forklarer Sabrina. Jeg er heller ikke flink nok til å peele huden min, noe som resulterer i at huden ikke fornyer seg i raskt nok tempo, det er en klassisk feil veldig mange gjør. Det er godt å vite at det ikke bare er meg som gjør feil. Sabrina begynner å dampe ansiktet mitt mens hun gir meg nyttige råd for hva jeg nå må gjøre for å rette opp skaden. Først og fremst må jeg ligge unna alkohol, røyk og sol. Det er et slag under beltestedet. Røyk er null problem og jeg kan alltids bruke en solhatt, men ingenting kan erstatte gleden ved kald sprudlevin på en varm sommerdag eller tung rødvin mens snøen laver ned utenfor. Så må jeg sørge for å få nok søvn og drikke masse vann hele tiden, gjerne stå opp og drikke litt vann i løpet av natten også. Siden jeg jobber i et kontorklima der luften er tørr, må jeg huske å spraye ansiktet et par ganger om dagen med vann tilsatt en spesiell type Tonic som gir masse fuktighet. Ansiktet bør renses to til tre ganger om dagen, peeles et par ganger i uken etterfulgt av ansiktsmaske. Hver dag, før jeg legger dagkremen min på, bør jeg bruke et serum som skal gi huden vitaminer og mineraler. Etter serumet og dagkremen må jeg legge på en høy solfaktor for maksimal beskyttelse. Så en primer som skal sørge for at sminken blir jevn og sitter godt. Til slutt kan jeg legge på en foundation, helst en som er laget av bare mineraler som skal påføres i sirkler med en spesiell naturkost. Om kvelden erstattes dagkremen med en nattkrem med behandlende egenskaper som skal sørge for at huden restituerer seg etter all miljøpåvirkningen gjennom dagen. Alt dette finnes selvfølgelig i den lille shoppen de har rett til høyre når jeg er ferdig med behandlingen.   

Idet Sabrina går inn i fasen med å fjerne urenheter påpeker jeg de irriterende pigmentflekkene jeg har fått i ansiktet de seneste årene. Sabrina innrømmer at hun har sett dem og at de enkelt kan fjernes. Har jeg vurdert laser? Hvis jeg ikke har lagt merke til det, så har hun nettopp gjort det samme selv. Jeg har ikke vurdert laser men jeg vurderer det jo veldig merker jeg idet jeg skotter opp på ansiktet hennes. I fire uker kommer jeg i så fall ukentlig og får brent bort øverste laget av huden. Det blir selvfølgelig en brannskade og jeg må prioritere bort en del sosiale aktiviteter i den perioden da det kan være litt sjenerende med rødheten og den etterfølgende flassingen. Men jeg kommer til å føle meg helt fantastisk etterpå, masse påfyll på selvfølelsen.

Mens jeg skriver dette har jeg ansiktet dekket av en fuktighetsgivende maske jeg har laget av avocado etter oppskrift fra nettet og nyter et stort glass rødvin.