Middagen som forsvant

Det var en gang for lenge lenge siden en jente som var så veldig glad i å spise middag. Så glad i middagen sin var hun at den gjerne ble inntatt med levende lys og rolig bakgrunnsmusikk. Hun var glad i gode råvarer og likte å bruke tid på å lage mat, og enda mer likte hun å dele de gastronomiske opplevelsene med sin prins og sine gode venner i lystig prat. 

Men en dag kom en ettåring inn i huset til jenta og prinsen. Ettåringen hadde helt andre tanker om hvordan en middag skulle inntas og det tok ikke lang tid før han hadde innført sitt eget middagsregime i huset. 

Ettåringen mente at en middag måtte sentrere rundt følgende 12 ingredienser, og bare disse ingrediensene, ellers ville de gå dem ille; kylling, ris, brødskive, yoghurt, pasta, kjeks, blåbær, potetgull, bolle, ketsjup, kaviar og baconost. Det var ikke veldig mange forskjellige retter man kunne få ut av ingrediensene, men det var heller ikke poenget med middag i følge ettåringen, viktigere var det å få i seg alt som smakte godt i tillegg til å kline det utover så mange kroppsdeler som mulig. 

Det verste man kunne gjøre når man var samlet rundt bordet var å servere grønnsaker mente ettåringen. Grønnsaker var fandens verk og kom de på bordet, var man nødt til å kaste alt sammen raskt ned på gulvet og bli sittende å skrike i stolen mens man kastet hodet bakover slik at ikke de listige grønnsakene ville finne sin vei til munnen. 

Ettåringen hadde også sin egen oppfatning av bakgrunnsmusikken til måltidet og mente at banking med gafler og skjeer på tallerkner kunne produsere vel så vakre toner. Å sitte ned når man spiste hadde ingen betydning og man kunne gjerne veksle mellom å sitte og stå på stolen mens man spiste. 

Jenta og prinsen var ikke fornøyd med den nye ordningen. Den harmoniske middagen var blitt erstattet av bråk, gris og utpressing. De bestemte seg for å prøve å overtale ettåringen til å spise som de hadde gjort før ettåringen kom inn i husholdningen. 

Men ettåringen hadde magiske krefter som gjorde at han enkelt kunne trollbinde jenta og samboeren dersom han ikke fikk det slik han ville. Blant annet kunne han gå i transe slik han mistet hørselen og ikke kunne høre et ord av hva jenta og prinsen sa. Han kunne også nekte å spise over lengre perioder slik at jenta og prinsen ble bekymret og måtte kapitulere med kjeks til forrett og baconost-brødskiver til middag. 

Nei, det var vanskelige tider i huset. Jenta bestemte seg derfor for å dra avgårde for å finne igjen middagen. Og mens hun vandret gjennom den kalde snøføyken sang hun med sin forkjølelde stemme: 

“Middagshygge kom til meg, sa en gang en voksen pike, ville finne gode, rike middager til seg. Middagshygge gå din vei, sa en liten konge siden. Krevende ble middagstiden, piken var så lei”. 

Mens jenta vandret gjennom det tøffe vinterværet skimtet hun plutselig en krokete gammel kone i det fjerne. Den gamle konen kom haltende bort til henne. “Du kunne ikke være så snill å hjelpe en gammel kone og kjøpe en julestek?” sa hun. “En julestek?” svarte jenta forbauset. “Ja, steken er så stor og jeg har ingen å dele den med” fortsatte konen. “Ja, jeg får gjøre det da”. Jenta betalte for steken og idet hun skulle snu seg igjen for å invitere den gamle konen til middag, var hun plutselig helt borte. “Så rart” sa jenta. “Og den stakkars gamle konen var helt alene”. 

Da skjønte jenta at middag ikke handler om kortreiste råvarer, levende lys og bakgrunnsjazz. Middag handler om å samles og spise et måltid sammen i fellesskap. Middagen hadde ikke forsvunnet, den hadde vært der hele tiden, men den så bare litt annerledes ut enn før. Og den ville kanskje alltid fortsette å endre seg.

Jenta tok julesteken under armen og løp hjem. Den kvelden spiste hele familien julestek med pasta og ketchup, og jenta og prinsen fikk ettåringen til å sitte på stolen hele middagen. Det ble selvsagt litt skrik og skrål, men alle tre fikk noe de ønsket seg til måltidet. Og viktigst av alt, de var sammen. 

Og snipp, snapp, snute, så var det middagseventyret ute.