Meningen med livet

I 2018 ble det funnet en kreftsvulst i kroppen min. Utysket viste seg å være en sjelden variant som cirka ingen i hele verden får. Den var så sjelden, at legene brukte seks år bare på å finne den. Dessverre hadde kreften da for lengst emigrert fra tynntarmen og opprettet kolonier i leveren min på permanent basis.

Så nå har jeg uhelbredelig kreft og er…la oss være ærlige…ett skritt nærmere grava enn mange av dere andre. Dermed har jeg også bedrevet en god del grubling om livet og døden og sånn. Det gjør meg på ingen måte til noen eksistens-spesialist men siden det helt åpenbart er kjempesynd på meg, tillater jeg meg likevel å synse ukritisk og subjektivt om et av verdens største spørsmål, nemlig meningen med livet.

Carpe Diem

Den første perioden etter kreftdiagnosen gikk jeg inn i en Carpe Diem aktig tilstand som fortonet seg som en slags manisk takknemlighets- og nytelsesfest. Jeg lyttet til fuglene, danset i regnet og koste med barken på trærne. Jeg stoppet nedbetalingen på lånet og reiste på vinsmaking til sør-Frankrike med halvgrodde operasjonssår og en tvilsom tillatelse fra legen. Jeg var umettelig på kosing og klemming og hadde verdens lengste tålmodighet med barna. Meningen med livet var å verdsette hvert eneste minutt så lenge det varte.

Men så, når det etter hvert ble klart at jeg hadde en veldig saktevoksende kreft og ikke skulle forlate verden sånn helt med det første, ja, da kom hverdagsapatien snikende tilbake sammen med tidsklemme, søvnbrist og sur kaffe. Jeg må innrømme at det var en skuffelse, for jeg hadde gledet meg til å gå nyfrelst rundt og holde episke foredrag om hvordan man kan føle seg tilfreds og takknemlig hvert sekund av livet.

Sølvskje i ræva

Jeg har senere lurt på om det å søke meningen med livet er i overkant ambisiøst for et milleniums-menneske født med sølvskje i ræva. Nesten som å skulle velge én leke i leketøysbutikken når du har råd til å kjøpe alt i hele sjappa. Kanskje gir spørsmålet om meningen med livet mindre mening når man har det meste man kan ønske seg.

Hvis du hadde spurt meg som barn, hadde jeg sagt at meningen med livet var godteri og Jesus Kristus. Godteri er på ingen måte meningsløst i dag heller, men Messias og jeg har gått hvert til vårt. I tenårene var det viktigste i livet å være pen, et prosjekt som definitivt er vanskeligere å lykkes med ettersom jeg karrer meg oppover i førtiårene. I tjueårene handlet det om å oppdage den store verden, i tredveårene om å oppdage den store kjærligheten.

Humor er bedre enn tumor

I de senere årene har jeg tenkt at det handler om å fylle livet med så mye glede som mulig. «En god latter forlenger livet» heter det jo. Hjemme hos oss sier vi ofte at «humor er bedre enn tumor». Så hånflirer vi av kreften og tuller med døden som om det bare er å erstatte hette og ljå med kyse og innebandykølle. Men så enkelt er det ikke alltid, iblant blir smilet påklistret og latteren hul. Etter en tøff runde med behandling eller når jeg venter på resultater fra en scan, kan redselen overmanne meg og det føles som jeg er innesperret i et beksvart bur sammen med en kvelerslange. Ingen kan redde meg for buret er min egen kropp og jeg får ikke ett øyeblikks hvile fordi mørket gjør det umulig å se dyret som jakter på strupen min. Da er det ikke mye hjelp i galgenhumor og kreftvitser.

Hadde du spurt meg i mars 2018 ville jeg sikkert sagt at meningen med livet er familie, venner og god mat. I april 2018 ville jeg svart familie, venner og god helse.

Svaret på verdens største spørsmål

Til tross for en lengre flørt med døden, har jeg altså ikke klart å finne meningen med livet. Jeg tror det er fordi den ikke er konstant, men endrer seg ettersom jeg lever det. Så i stedet for å spørre om hva som er meningen med livet bør man kanskje spørre om hva som gir livet mening?

Og akkurat nå er det for meg normaliteten og håpet om et langt liv med de jeg elsker.

Skrevet for Egmont. Først på trykk i Foreldre & Barn 2020

Garderoben i barnehagen

Jeg har tilbragt mye tid i garderoben i barnehagen. Langt mer enn jeg kunne forestille meg å måtte tilbringe i en trang og kronisk overbefolket tarm som lider av oksygenmangel fordi luften er mett av menneskelige emosjoner. Ikke bare er lydnivået som å være inne i et apebur, men odøren er også vanskelig å venne seg til. Straks man får nesen innenfor skyvedørene kjenner man den umiskjennelige lukten av svett ull, tropisk Biola og løs avføring som koker i tørkeskapet.

Det er nærliggende å tro at tiden man oppholder seg i sansenes torturkammer effektivt burde kunne begrenses, det handler tross alt bare om yttertøy som skal av og på. Men slik er det altså ikke.

Leting

Du kan regne med å bruke i hvert fall noen dager av ditt liv på leting i garderoben. Man kan lure på om dagens votter og sko med hyperavanserte egenskaper kalt tech og tex, er programmert til å gjemme seg selv under benker og i hyller, slik at foreldre stadig må gå til innkjøp av flere par.

Om du ikke er på leting etter barnas klær, er det selve barnet du leter etter, eller rettere sagt; jager etter. Få ting får en treåring i bedre humør enn å løpe halvpåkledd rundt i garderoben med balaklavaen på snei og en sur mamma hakk i hæl.

Krisehåndtering

Når du så på fjerde runden klarer å sperre barnet inn i et hjørne ved å gå manngard sammen med en forbipasserende assistent, er du raskt over i en ny fase av garderobelivets vante tralt; sammenbruddet.

Nå forvandles barnets triumferende latter om til øredøvende vræl med påfølgende kollaps. Cherrox-juling, hyle-terror og «gjøre seg tung», er vanlige prøvelser en forelder må igjennom. Samtidig skal dine pedagogiske evner opp til vurdering av et panel med tilfeldig tilstedeværende foreldre. Din kapasitet til å tøyle eget temperament, coache barnet gjennom krisen, anerkjenne følelser og samtidig være tydelig på hvem som er sjefen, skal nå opp til eksamen. Du vil også bli målt på stressmestring og hvorvidt du har tilstrekkelig kontroll til å uanfektet inngå i løs konversasjon med andre foreldre innimellom krisehåndteringen.

Ulidelig venting

Når kaoset er over og du har gitt bestikkelsene som du lovet deg selv at du ikke skulle gi, er det ikke uvanlig at barnet har herjet seg ut av klærne og står igjen bare i trøye og strømpebukse. Nå vil du for enhver pris unngå et nytt anfall og heller la barnet bygge opp egen mestringsfølelse gjennom det som genererer selvfølelse aller mest, nemlig «kle på selv»

Med «kle på selv» får barnet øvet sin motorikk og forelderen prøvet sin tålmodighet. Noen foreldre bruker dette som en anledning til å bedrive smalltalk med andre foreldre om tingene man er trygg på at man har til felles, som for eksempel søvnmangel, omgangssyke eller været. Andre foretrekker heller et nytt sammenbrudd enn smalltalk med andre foreldre. Uansett må man påregne hele ettermiddagen til disse garderobe-øvelsene og ta høyde for at familien dirrer av lavt blodsukker før noen får satt seg ved middagsbordet hjemme.

Med to barn i ulik alder har jeg vært fast inventar i barnehagens garderobe i åresvis. Men jeg ville ikke vært tiden foruten. For blant regnfrakker og fastklistrede osteskiver har jeg fått verdifull innsikt i meg selv og barna mine. Her har jeg møtt meg selv i døra, men også vunnet viktige kamper. Her har jeg fått de beste klemmene og følt meg som den verste forelderen. Jeg har lært av andre foreldre og fått nyttige triks fra erfarne ansatte. Her har jeg ledd høyt og grått stille, svettet og kjeftet.

Og heldigvis har jeg et par garderobe-år til før jeg skal forlate dette fantastiske hølet for godt.

Først publisert i magasinet Foreldre & Barn

Kjønnsrollekrise

Jeg vokste opp på åttitallet i Oslo, i en tid da de fleste kvinner jobbet, statsministeren hadde pupper og pappaene var like drevne på å steke fiskepinner som mammaene. Likevel var det mødrene som hadde ansvaret for å innrede hjemmene.

Homo-pappa og gullpuma

Til tross for at min familie var ultramoderne med skilte foreldre, homo-pappa, importert stefar fra sverige og halvsøsken, var bildet det samme hjemme hos oss. Det var mamma som tok de viktige interiør-beslutningene og møblerte rekkehuset vårt med vannseng, vegg-til-vegg tepper og pudderrosa skinnsofa. Vi hadde blinkende pastell-bjeller på juletreet, himmelblå tapet med måker på soverommet og en meter høy gullmalt porseleens-puma i stua.

Etterhvert flyttet jeg for meg selv, og som min mor før meg kastet jeg meg på alle interiørtrender uten tanke på om de lot seg kombinere. Det var shabby chic på soverommet og respatex på kjøkkenet. Det var leopard på gulvet i stua, snurrebambus i vinduskarmen og IKEA-Michelangelo på veggen. Det var nips og strass, gips og glass.

Estetikeren

Så møtte jeg Ola, arkitekten med arkitekt-foreldre, arkitekt-bestefar, arkitekt-oldefar og arkitekt-bestevenner. Ola vokste opp i et hjem der kosedyrene var laget i trematerialer og legoen var sortert etter farge.

Allerede på første daten diskuterte vi estetikk og interiør. «Det verste jeg vet er når folk pynter hjemmene sine med ord som LOVE og HOME» sa Ola. «Ja, det er det verste» svarte jeg og bestemte meg samtidig for å montere ned skiltet med HAPPINESS som hang over nøkkelskapet i gangen.

Vi gikk lange turer og Ola snakket om barndomshjemmet sitt på Løten og eggene til Arne Jacobsen, og det var bare i grevens tid at jeg skjønte at Arne Jacobsen var en kjent designer og ikke en generøs hønse-bonde fra Hedemarken.

Interiør-maktkamp

Vi flyttet sammen og jeg tenkte at NÅ skulle min kvinnelige estetiske sans endelig komme til sin rett. Men det viste seg raskt at Ola ikke var komfortabel med at jeg skulle styre innrednings-skuta. Vi kranglet for første gang i puteavdelingen på IKEA og avsluttet med silent-treatment over kjøttbollene. Etterhvert kunne vi ikke kjøpe en skuffe-knott uten at luften mellom oss dirret av irritasjon og mistro. En gjenstand som jeg syntes var interessant, syntes Ola var stygg. Det han kalte god design, var for meg overpriset gjesp.

«Hva har du tenkt med farger og sånt da?» spurte venninner meg. De satt åpenbart i førersetet hva gjaldt innredningen av sine respektive hjem. «Med farger og sånt? Neei, det med farger, der har jeg tenkt en palett som reflekterer på husets egenart» svarte jeg tynt. Sannheten var at jeg ikke kunne tenke en eneste fargerik tanke uten at arkitekten dukket opp i hodet mitt med sine bedrevitende anekdoter om lys og skygge. Min kvinnelige rett til å innrede hang i en tynn tråd og jeg var i ferd med å miste min nedarvede interiør-selvtillit. Jeg var i en kjønnsrollekrise.

Åpenbaringen

Men så, etter en kveld med surmuling nedi en pose med ostepop på grunn av nok en diskusjon med den eminente arkitekten, ble jeg sittende å planlegge hvilke kamper jeg skulle vinne nå som soverommet skulle innredes. Mens jeg satt der og slipte sverdene mine, slo det meg at jeg ikke engang kunne huske hvordan soverommet så ut, hverken fargen på veggen eller plasseringen av dør og vindu. Verre var det at jeg heller ikke klarte å huske hvordan rommet vi møblerte sist ble seende ut. Hvilken farge var det vi valgte på sørveggen igjen og hvilken lampe endte vi opp med i taket?

Hvordan kunne jeg glemme noe som tilsynelatende var så viktig for meg så fort? Var jeg egentlig så veldig interessert i disse innrednings-greiene eller handlet denne krigen om noe annet? For eksempel at jeg som kvinne var sosialisert inn i rollen som familiens estetikk-overhode og den rollen forventet at jeg skulle forstå meg bedre på form og farge enn mannen.

Før posen med ostepop var tom den kvelden hadde jeg erkjent for meg selv at mine interiørvalg stort sett var basert på hva andre likte og at det egentlig ikke var så viktig for meg å bestemme møbleringen så lenge jeg trives med resultatet. Men for Ola var det viktig å sette sitt preg på hjemmet og han hadde dessuten ekspertisen. Så jeg heiste det hvite flagget og børstet av meg generasjoner med innrednings-plikt. Det var en lettelse å gi fra seg ansvaret.

Siden har jeg oppdaget at jeg bærer i meg flere slike kjønnsroller, for eksempel rollen som familie-organisator, gaveinnkjøper, kakebaker, sykepleier og barnegarderobeansvarlig. Noen har jeg gitt bort med glede, andre har jeg tviholdt på, visse må vi dele. Men jeg tar ikke roller lenger bare fordi jeg er kvinne, jeg tar dem fordi jeg vil.

De gode intensjonene

Det skjer hvert år. Mot slutten av sommerferien sitter Ola og jeg, blakke og småfete med seige rødvinstenner og snakker om hvor deilig det skal bli å endelig komme tilbake til hverdagen.

Den nye hverdagen, ikke den vi forlot i juni. Nei, den VI snakker om, er en langt bedre versjon. I den nye hverdagen vet vi nemlig å verdsette øyeblikkene. Også de mindre gode. «Om de så inneholder vannlekkasje eller hodelus, vi får dem aldri tilbake» forkynner jeg.

Ikke mer lettvinte løsninger

Vi skal bli en sporty familie, marka er den nye lekeplassen. Rumpetroll og kongledyr skal ta det værste IPad-suget. Ikke mer lettvinte løsninger og boller fra Shell. Barna har spist godteri og is hver dag hele sommeren, nå er det helt stopp. Velsmurte og kjernesunne matpakker smaker aldri bedre enn foran et sprakende bål etter en lang tur. Og jeg må ta et oppgjør med Cola Zero, Ola mener at det er derfor jeg får luft i magen.

Pata Negra over Pensjon, det er jo galskap

Så skal vi begynne å spare og handle smart. For det handler jo bare om planlegging og gode valg. Snu ryggen til ferskvaredisken og bare kjøpe det vi trenger. Å prioritere Pata Negra over Pensjon, det er jo i grunn galskap. Ola har lest om en familie som betalte ned boliglånet på bare syv år, han skal sende meg linken.

Vi skal organisere hverdagen bedre for å redusere stress og mas. «Vi er bedre foreldre når vi har hvilepuls» medgir Ola. «Da blir det mindre kjeft og mas» istemmer jeg. Og Hedvig Montgomery sier at kjeft ikke virker på barn. Ros derimot!

På tide å hoppe av hamsterhjulet

Kalenderen trenger ikke være full hele tiden. På tide å hoppe av hamsterhjulet. Ola må begynne å si nei og jeg må slutte å komme med forslag som Ola har lyst til å si ja til.

«Å, jeg gleder meg til en ny og bedre hverdag» utbryter jeg og tømmer rødvinsglasset i en stor slurk.

Så tre dager inn i den nye hverdagen, møter vi oss selv i døra.

Ola har sagt JA over evne, så morfar skal sitte barnevakt og har tatt med sjokkis til barna. Det ble dårlig stemning når yngstemann insisterte på å stå i vogna på vei hjem fra barnehagen, så det har ikke blitt tid til å lage noe ordentlig middag. Men det er bare å forsyne seg i det smekkfulle kjøleskapet, morfar, for Ola og jeg har bomma på hvem som har handleansvar og handlet dobbelt. Men ikke ta Cola Zero’en bakerst i kjøleskapet, den er min.

Hvem prøver vi å lure?

Den nye hverdagen…Hvem er det egentlig vi prøver å lure? Hvert år snubler vi i skolissa før løpet har startet.

Men på en annen side, jeg vet ikke om jeg hadde trivdes like godt med ukesmenyer og bokføring. Jeg er mer komfortabel i jeans og sneakers enn i overtrekksbukse og fjellsko. Og skal jeg være helt ærlig, synes jeg det er litt slitsomt med folk som verdsetter hvert eneste øyeblikk og ikke kan gulpe opp litt misnøye nå og da.

Så kanskje er gode intensjoner og å gjøre sitt beste, godt nok?

Jeg skryter av at jeg er uunnværlig, når jeg burde skamme meg.

Som en Florence Nightingale nærmer jeg meg oppvaskmaskinen. Dehydrert og rødøyet, med en sur klut dinglende fra hånden og hodepinen bankende i pannebrasken. Her har ingen ryddet ut, nei.

Burde gitt den til Ola

Maskinen er smekkfull. Plastrør fra Camelback-drikkeflasker ligger på kryss og tvers over matbokser i fire deler og grøtboller som åpenbart trenger én vask til. Nyvasket plast i alle farger skriker om å slippe ut av dusjkabinettet så de igjen kan innta frokostbordet og fylles med dyrefigurer av havre og tropisk Biola.

Egentlig burde jeg smelle igjen døra på dritten, stupe i seng og gi den til mannen min Ola i morgengave. I stedet kroker jeg tappert ryggen og begynner å rydde ut av maskinen. Jeg klarer ikke la den vente, nye skitne glass og matbokser står i kø på kjøkkenbenken og venter på sin tur. For tenk hvis ungene manglet matbokser og måtte komme i barnehagen med maten sin pakket inn i matpapir en dag. Det hadde tatt seg ut.

Curlingforelderen

Jeg er forelderen som svarer på hvert rop, iler til og passer på. Jeg sover minst, uroer meg mest og blander meg i alt. Jeg tar initiativ, strekker strikken, sier ja når jeg føler nei. Jeg handler inn, bretter sammen, rydder ut, pakker ned og disker opp…stort sett på en sånn måte og i et tempo som gjør det vanskelig for andre å slippe til. I stedet gjør jeg det selv og heller deler ut dårlig samvittighet og sur stemning.

Man skulle jo tro at det er i min egen interesse å slutte med det. For i realiteten er jeg blottet for huslig talent, ekstremt interessert i å sove uavbrutt igjennom natten og ikke spesielt hypp på å være lakei for to befalings-lystne, små keisere. Dessuten er jeg gift med en estetiker som har ordenssans og velutviklede organisatoriske evner. Så hvorfor holder jeg på?

Familiens Gretha Thunberg

Sannheten er at jeg samtidig bærer på et slags instinktivt ønske om å være bærebjelken i gjengen, hun som ofrer alt. Familiens Gretha Thunberg. Hun barnehagen ringer til først. Den eneste som får hverdags-kabalen til å gå opp og som har full oversikt over varer i kjøleskapet, skostørrelser, melketenner, vaksiner og rene truser. Hun som gutta må ringe til hver dag når de flytter hjemmefra.

Så jeg inntar rollen som den altoppofrende forelder, en rolle jeg egentlig ikke vil ha, men på en måte heller ikke vil gi fra meg. Og hva oppnår jeg med det annet enn uselvstendig unger, en frustrert mann og et opphøyet bilde av meg selv som Mor Teresa med digre eyebags? For sønnene mine får lite igjen for det. Jeg lærer dem ikke verdien av samarbeid. Jeg lærer dem heller ikke å stå på egne ben. Jeg lærer dem ikke at det er viktig å sette grenser for seg selv eller å senke kravene. Jeg lærer dem ikke at sytti prosent ofte er godt nok og at man må lytte til kroppen og ikke bare viljen.

Så i stedet for å skryte av at hverdagen ikke går rundt uten meg, skal jeg slippe taket oftere og la den seile…

I hvert fall nå og da. Vi får se hvordan det går.

Har du glemt hvordan det var?

«Hva holder dere på med egentlig?» spør venninnen min over telefonen med et snev av irritasjon i stemmen. Jeg beveger meg noen meter for å unnslippe lyden av vann som treffer plastikk. «Ola spyler utemøblene og jeg driver og fjerner løvetann mens barna er på lekeplassen.» «Det høres deilig ut» sier hun med et sukk. «Deilig og deilig, det må gjøres» svarer jeg. «Du har helt glemt hvordan det var du» konstaterer hun, før hun begynner å ramse opp hvordan søndagen hennes forløper med en ti måneder gammel rakett og en sjalu storebror på 2 år.

Hun har rett, jeg HAR glemt hvordan det var. Jeg har glemt babylivet og følelsen av å stå døgnvill og underernært i beredskap tjuefire sju for småtroll som ikke engang kan klemme ut en fjert uten bistand. For bare to år siden ville en time med ugress-luking i hagen føltes som en spa-weekend i Marbella.

Forandringen har skjedd gradvis og umerkelig, som når man går opp i vekt og ikke oppdager det før det oppstår vakuum hver gang man trer på jeansa.

Nå kan familien dra steder uten å slepe etter seg en hale av vippestoler, ammeputer, gulpekluter og snørrsugere. Jeg slipper å trille rundt på et hangarskip med svett panne dekket av talkum, med skurv under neglene og en tarm som går på et drivstoff bestående av hvetebakst og gruttsterk kaffe.

Jeg har ikke lenger et panikkaktig forhold til konsepter som varm kaffe, litiumsbatterier vaksinemotstandere og udelte druer.

Nå kan jeg le av at jeg daglig måtte plukke flytende brune haier ut av badekaret med hundepose når minstemann badet. At jeg en periode måtte pumpe bena til en forstoppet liten stakkar helt til en ukes restavfall plutselig slanget seg ut i fanget mitt som på en softis-maskin.

Øynene jeg hadde i bakhodet har grodd igjen, superhørselen har pensjonert seg og forsøker nå i stedet å ignorere så mye lyd som overhodet mulig. Ryggen min husker ikke lenger at den annenhver natt frydet seg over å ligge i kjelleren på en syltynn madrass for å hvile ut etter et fire timers langt sirkus som utspilte seg natten før.

Jeg har glemt hvordan det var. Men jeg sitter igjen med noen lefser foran på brystet og badekar under øynene som suvenirer fra en slitsom men eventyrlig tid som jeg aldri ville vært foruten.

De største minste tingene

«Når man glemmer igjen ting på bussen, så blir de borte, sånn er det» sier pappa. Jeg er seks år og har glemt igjen et syltetøyglass med klinkekuler på Lysaker-bussen.

Jeg kniper igjen øyelokkene for at tårene ikke skal begynne å renne. Det gjør vondt fra halsen og hele veien ned i magen, som om jeg har svelget klinkekulene og nå ligger de som klumper på rekke og rad og presser mot spiserøret. Det hadde vært lettere å gråte hvis noen hadde tatt dem fra meg, tyver, eller broren min. Da ville jeg hulket høyt og bli trøstet av pappa helt til natten kom.

Men ikke nå, for det er min egen skyld. Jeg tok ikke godt nok vare på klinkekulene. Jeg fortjener ikke trøst.

Å ha hele universet i hånden

Klinkekuler er noe av det fineste i verden. Perfekt runde, kalde mot kinnet og tunge i hånden. Små kloder av glass i de vakreste farger og mønstre. En neve klinkekuler er nesten som å ha hele universet i hånden.

Og så er det lyden av en klinkekule som treffer en annen. En lys, kort og besluttsom lyd, som et knips med fingeren eller som når mamma knepper igjen knappen på regnjakka mi. En lyd uten bølger.

I løpet av et minutt var alle tapt

Jeg kjenner hver eneste klinkekule i dét syltetøyglasset. De gjennomsiktige med striper i regnbuens farger har jeg fått av nabofru Sølvberg. De seks frostede fikk jeg til jul. Så er det to som ser ut som eggedosis med innrørte bær og en knallgul som jeg byttet til meg mot en Bugg. Og så er det én klinkekule som ser ut som stjernehimmelen; dyp blå med tusenvis av små glitrende prikker. Det er den fineste.

Jeg har brukt så mye tid av mitt korte liv på dem. I timesvis har jeg stirret, kjent og klemt på dem. Jeg har sortert dem etter farge, laget klinke-spill, utforsket utvalget i butikken og skrevet ønskelister. Og så bare i løpet av et minutt er alle sammen tapt. Hvordan kunne jeg være så dum? Finnes det ingen mulighet for å få dem tilbake?

Sorgen vedvarte

Jeg fikk aldri tilbake klinkekulene. Jeg trodde vel egentlig ikke at det var et alternativ, for «når man glemmer igjen ting på bussen, så blir de borte». Derfor ble jeg sint på pappa når jeg noen år etterpå skjønte at det finnes et hittegodskontor.

For tapet var større enn jeg hadde ventet og sorgen over å ha mistet klinkekulene vedvarte. Jeg forsøkte å søke trøst hos foreldrene mine, men ble avfeid med at jeg må lære meg å ta vare på tingene mine og burde være takknemlig fordi jeg har så mange andre fine leker å leke med.

Jeg følte meg behandlet som en person uten dybde. En person hvis følelser var påtatte og betydningsløse. Fortvilelsen min var slitsom, sorgen min overdrevet og savnet etter et glass med klinkekuler var et oppheng som jeg bare måtte legge av meg. Alt på grunn av at jeg var et barn.

Jeg bagatelliserer, avleder og avdramatiserer følelsene til barna

Nå er jeg forelder og kjenner igjen de samme tendensene hos meg selv. Hvordan jeg støtt og stadig bagatelliserer, avleder og avdramatiserer følelsene til barna mine. For stort sett er det jo brødskiver som ikke blir skåret opp på riktig måte eller kriser som er glemt et par sekunder etterpå.

Men en gang iblant er det klinkekuler som ikke blir glemt, foreldre som ikke forstår og senere en trettiåtteåring som ikke kan holde en liten klinkekule i hånden uten å føle en blanding av fryd, savn og skam.

Vi foreldre må ikke glemme at noen ganger så er det de minste tingene som er de største.

Publisert første gang på VGs Familieklubben

Koronafobia

Går det an å ikke være redd for å bli syk av Korona samtidig som man er dritredd for å få viruset? Ja, det går an.

Korona-diskoteket

Jeg strekker på halsen idet jeg nærmer meg inngangen til apoteket. Kunne like gjerne kalt det for Korona-diskoteket, for hit kommer alle Korona-fornektere som er smittet men overbevist om at de bare trenger litt hostesaft, en pakke curamed og Ibux.

Pupillene mine panorerer gjennom lokalene på jakt etter hånd-nysere, ansikts-pillere og enmeters-sabotører. Rufsete type observert på høyre flanke. Jeg smyger forbi med ryggen limt inntil mage og tarm hylla. Snørrete unge står og grafser i en bolle med håndkrem ved kassa. Håndkrem strøket fra handlelisten.

Målet er raskt inn, raskt ut

Jeg jobber meg igjennom lokalet samtidig som jeg låser blikket på kølapp-maskinen. Målet er raskt inn med resept, raskt ut med medisin.

Knappen som har ansvaret for at kølappene mates ut, lyser faretruende rødt. Det er som om den forsøker å advare meg om at hånden som trykket på den sist også har balsamert den med Korona og at det siste jeg må gjøre er å trykke. Men likevel løfter jeg den knusktørre hånden min og trykker…med knoken på den venstre lillefingeren.

Maskinen raper ut en lapp og i neste sekund piper det fra en av båsene. Det er min tur allerede. Lettelse.

En fiende ingen kan se

«Hva er personnummeret ditt?» Jeg står to meter fra apotekeren i skranken, sånn for sikkerhets skyld. Spørsmålet er om jeg nå skal rope ut personnummeret mitt for å bli hørt, eller om jeg skal la apotekeren, som garantert har Korona, få fingre med førerkortet så det må ligge i tre dager i fryseboksen til avkoronifisering. Jeg velger det siste.

På grunn av avstanden jeg velger å ha til skranken og apotekeren, skjer overleveringen av førerkortet ved at jeg liksom kaster det opp på disken som en slags frisbee. Apotekeren reagerer raskt og hiver seg over kortet med begge armene for å forhindre at det spretter avgårde. Hun lykkes. Så gjør hun et oppslag på PC’en før hun forsvinner avgårde for å hente medisinen.

Jeg står helt stille, tar ingen sjanser. Jeg har tross alt å gjøre med en fiende som ingen kan se. Og akkurat nå er jeg et blindt offer som har vandret inn festlokalene til Covid 19 midt under århundrets største virus-kavalkade. For alt jeg vet sitter det to Koronaer på hemoridekremen i hylla rett ved siden av meg og skåler i GT mens de venter på at jeg skal komme noen centimetre nærmere. «To hundre og trettini Koronaer.» Jeg skvetter til. «Hva sa du?» «To hundre og trettini kroner» svarer apotekeren.

Jeg fisker bankkortet mitt ut av lommeboka samtidig som jeg irriterer meg opp over at apoteket ikke har tæppe-terminal. Så lirker jeg kortet inn i terminalen med femten små knotter flekket med noe som kan ligne på Korona-snerk. Hvis jeg taster kode og så drar ut kortet fra terminalen med samme hånd som jeg tastet kode, vil Korona hoppe videre til kortet mitt og ligge og lure i lommeboka selv om jeg sprit-marinerer hendene mine etter handelen. Så jeg taster med høyre og trekker kortet med venstre.

WTF? Slikket hun på fingrene

«Førerkortet ditt?» spør apotekeren. «Bare legg det i posen» svarer jeg. Hun tar frem en liten pose og slikker på to fingre som hun bruker for å skille hankene på posen fra hverandre. WTF?! Slikket hun på fingrene? Forsøker hun å myrde meg? Jeg gir henne et blikk som oser av vantro og anklage, men hun legger ikke merke til det, bare legger kvitteringen i posen og rekker den frem mot meg.

Så griper jeg høyre hjørne av posen med to fingre og marsjerer ut mens jeg bærer den som en skitten truse gjennom lokalet.

Nå gjenstår det bare skrubbevask, posekoking og klesbrenning, så er denne lille hverdagsturen til apoteket unnagjort.

Hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Jeg har kreft og er derfor i gruppen som er ekstra utsatt hvis jeg skulle bli smittet med Korona. Men jeg er ikke redd for viruset. Hele registeret av paniske følelser brente jeg av den april-dagen for to år siden da jeg satt på legekontoret og fikk utdelt en kreftdiagnose.

Hadde det ikke vært for at jeg har en familie som jeg er uendelig glad i og medmennesker som jeg bryr meg om, hadde jeg sikkert tatt kollektivt til byen, spasert inn og ut av kjøpesentre i vårsola og drukket kaffe latte på cafe mens jeg dinglet med beina.

Idiotisk, selvfølgelig.

Men Korona er ikke mer skummelt for meg enn det er å halvårlig vente på svar om metastasene i leveren har vokst eller ikke, etter å ha gruet seg helt siden sykehusinnkallelsen dukket opp i postkassen. Den er ikke mer skremmende enn å ligge musestille i superscanneren på Rikshospitalet som får kreft til å lyse opp som juletrelys og som avdekker om det er mer spredning enn først antatt. Korona gir meg ikke mer usikkerhet enn det å leve med en dødelig sykdom som ikke kan kureres og som behandles med en medisin som ingen vet hvor lenge vil fungere.

Jeg lever og ånder for å dingle med bena, gå på kjøpesenter eller drikke kaffe latte på cafe. Alt det positive jeg kan oppleve nå, blir viktigere enn det negative jeg risikerer å møte i morgen. Covid 19 inkludert.

Men…

Så har jeg min kjære venninne som nettopp har fått ny lever og går på sterke immundempende medisiner. Jeg har naboen nedi gata med diabetes og naboen vegg i vegg med kols. Jeg har en tidligere kollega som behandles med cellegift for livmorhalskreft og niesen til min forlover har lungesykdom.

Mormor som nærmer seg nitti, bor rett borti gata og har hatt utfordringer med hjertet. Bestemor er operert for kreft, har astma og hyppige luftveisinfeksjoner. Mamma har vært plaget med gjentatte lungebetennelser.

Så er det mannen min og barna mine. De er alle friske, men det de trenger minst av alt nå er å være engstelig for sin kjæreste og mamma som har pådratt seg et virus som ingen foreløpig kan svare på hvordan hun vil tåle med den sjeldne kreftsykdommen hun har.

Og det er alle de jeg ikke kjenner. Helsepersonell som skal ta imot pågangen av syke, teknikere som sørger for at kommunikasjonssystemene fungerer, butikkansatte som sørger for at vi har bleier og mat.

Alle disse er jeg redd for.

Så hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Håret som falt i fjor

Hei, jeg er Marie. Jeg har to gutter, en mann som heter Ola, en vanlig jobb, en uhelbredelig sykdom og en blogg fri for glansbilder og produktreklame.

En gang tidlig i fjor våres, cirka på samme tid som Märtha Louise fant kjærligheten i en amerikansk sjaman, begynte plutselig håret mitt å falle av.

Jeg er ganske sikker på håravfallet ikke hadde noe sammenheng med Märthas forelskelse i sjamanen, men heller til medisinene jeg er nødt til å gå på.

Det var hår i bleia

Vi snakker ikke om en og annen spaghetti-slange på kragen av ullkåpa, nei, man kunne servert middag til en hel familie fra den. Det var hår i matpakkene til barna, i bleia til minstemann, på samtlige borrelåser, og til og med en gang i lommeboka til svigermor. Hårbørsten så til enhver tid ut som et blondt ormebol og Ola gikk rundt med små lyse hårnøster festet til sokkene sine.

Dette kan fort skje med deg også, forhåpentligvis ikke av samme grunn som hos meg. Men har du ammet et barn eller to, er det ikke umulig at du i en periode etterpå fryktet et evig liv med høye viker. Hvis ikke, kan det godt tenkes at du får det i førtiårsgave sammen med mellomblødninger og kviser.

Panikkhandlet kosttilskudd

Jeg gikk selvfølgelig sporenstreks på nett og panikkhandlet kosttilskudd og hårprodukter til flere tusen kroner med rabattkoder fra nyfrelste influensere. Så monterte jeg en permanent hestehale på toppen av hodet for å holde det røytende reiret på plass. Verst var det når jeg måtte vaske det. Dersom du aldri har mistet mye hår, kan du ikke fatte hvordan det føles å skylle ut sjampo og stå igjen med en tykk, våt rottehale av hår i hånda. For hvor mye kan man egentlig miste før skallen lyser opp som en fullmåne innimellom tustene som står igjen?

I mangel på jevnlig lysstriping av frykt for enda mer håravfall, begynte snart den kommunefargede etterveksten som var kronisk blank av fett å innta en gjørme-aktig nyanse. Jeg sluttet nesten helt å vaske det. Bare peiset på med tørrsjampo til hodet så ut som en fet hvetebolle med melis-dryss. Men hva ofrer man ikke for å beholde håret?

Etterhvert hadde jeg så store komplekser for håret mitt at jeg begynte å baksnakke det til andre, som om håret hadde forrådt meg ved å forlate hodet på den måten. Så skulle folk forstå at sviket ikke var min skyld og at jeg ikke uten videre gikk rundt med fin kjole og bedriten sveis.

Men det er jo bare hår

Det er jo bare hår, ville noen sagt. Ja…og nei. Håret er en del av min identitet, uansett hvor irriterende stritt og flokete det alltid har vært. Som marengsen på Pavlova eller kanelen på grøten.

Chichuahua – den peneste sveisen

Det tok syv måneder før håravfallet endelig avtok. Nå går jeg rundt og ser ut som en Chihuahua med en glorie av pjuskete fjoner rundt pannen. Jeg har i skrivende stund ikke turt å farge det i tilfelle en liten lysfarging skulle igangsette et jordskjelv av fallende hårstrå som ikke makter å klamre seg til skallen.

Håravfall, underlivssopp, inkontinens, acne og tørre slimhinner…for å nevne noen få av mange kvinneplager. Altfor sjelden snakker vi høyt om det vi skjemmes over. Dermed tror vi at vi er blant de få, når vi i sannhet er en av mange som rammes.

Så la oss prate litt mindre om rynker, vippeextensions og rumpeimplantater og litt mer om kvinneplager og håret som falt i fjor.