Monster-mamma

Vi skal i bursdag. Barna må bade først og jeg må skifte. Og som vanlig har vi dårlig tid.

Det er sånn med barn at straks de merker at de voksne har dårlig tid, så skiller hjernen deres ut et sabotasje-hormon som sørger for at sutre-stemmen og trasse-musklene reagerer som de skal. Dette trigger igjen et allerede hyperaktivt nervesystem hos foreldrene.

Det er duket for kaos.

Stolte besteforeldre som fiser

Jeg haster inn på badet for å skru på badevannet. Eldstemann står konsentrert og plukker ned familiebilder fra hyllen og lillebror bistår ved å krølle dem sammen.

«Hva er det dere gjør?!!! Jeg har sagt til dere flere ganger at dere skal la de bildene være» kjefter jeg og jager de små rampene ut av badet mens fremkalte familiemedlemmer daler ned på badeflisene. Min store stolthet er hylla på badet med tolv utvalgte fotografier av årets små og store høydepunkter. Ansiktet til minstemann idet han smaker sin første is. Storebror som ler seg skakk av noe vi har glemt hva var. Når har man mer tid til å glede seg over det enn når man sitter på do? Dessuten så liker jeg tanken på at stolte besteforeldre sitter og fiser mens de fryder seg over portretter av seg selv sammen med de små hjerteknuserne.

“Jeg vil ikke, mamma”

«Mamma, jeg vil ikke bade» klager den eldste gjennom sprekken i baderomsdøra. «Lille venn, du har puttet hele hodet ditt ned i en bolle med risengrynsgrøt, du kan ikke gå sånn i bursdag. Dessuten har du mast om å få bade hele formiddag».

«Men nå vil ikke jeg det» svarer dørsprekken bestemt. «Men du må det» sier jeg, enda litt mer bestemt. Så åpner storebror døren på vidt gap før han slamrer den igjen med et brak så en boks med talkum hopper ut av baderomsskapet og en hvit pulversky drysser ned i badevannet.

Stressmestring

Jeg bestemmer meg for å roe meg ned før jeg går i krigen. Når kortisolet begynner å boble i topplokket, er min reaksjon å begynne å klemme febrilsk på små hudormer i ansiktet. Som om jeg liksom kan klemme stresset ut av kroppen. En psykolog ville kanskje kalle dette for tvangslignende atferd, jeg kaller det for en mestringsstrategi.

Når jeg gløtter på døren etter en liten stund med nevrotisk klemming, har de to små begynt å leke med duplo i rommet ved siden av. Jeg benytter anledningen til å løpe opp i annen etasje og hente den røde kjolen som skal jazze opp den bleke kroppen og det grå undertøyet. Alt undertøyet mitt er grått. Trusene ligner på kjøkkenkluter og blondetrådene i bh’ene mine ryker, for så å rotte seg sammen og bli til små kjafser.

Skadefroe unger

Idet jeg kommer inn igjen og inn på badet, ser jeg to små kropper som lynkjapt snur seg hundre og åtti grader og ser på meg med øyne som glitrer av skadefryd. Hyllen med familiebildene er tom. Bak dem er et halvfullt badekar. På vannoverflaten flyter firkantede flak av familieminner. Årets søskenbilde har druknet og på bunnen av badekaret ligger gutta og stirrer triumferende opp på meg. Et vakkert øyeblikk med eldstemann på fanget til farmor klamrer seg til kanten av badekaret, klissvått og krøllete.

Monster-mamma våkner

Jeg tror kanskje det er kombinasjonen av en akutt sorg over de tapte bildene og de selvtilfredse glisene som åpner låsen til rommet der monster-mamma bor. Barna har heldigvis ikke stiftet bekjentskap med henne mange ganger før, for hun er fæl.

Monster-mamma ser minst ti år eldre ut enn meg. Hun er svært lite verbal. Det eneste setningen hun evner å ytre er «nå er det nok!!», en setning som hun repeterer i loop i et toneleie som til slutt går opp i fistel. Det hun ikke klarer å formidle i ord, kompenserer hun for med en truende finger og grimme grimaser. Nesa og munnen snurper seg sammen til noe som kan minne om et nebb og de vidåpne øynene forenes av to diagonale øyebryn som møtes i en hissig rynke rett over nesen. Det hele gir et uhyggelig ugle-aktig uttrykk.

Monster-mamma er primitiv og fullstendig upedagogisk. Hun kan ikke lære barna noe som helst og oppnår ingenting med sin atferd annet enn sin egen emosjonelle ventilering.

Utysket i speilet

Synet av det truende alter egoet mitt gjør at eldstemann skynder seg å fiske fargerike lefser opp av badekaret for å plassere dem opp på hylla igjen. Men de har blitt til klumper i hånden hans og nå henger de over kanten av hylla som sjøsyke matroser. Og idet matrosene begynner å falle overbord og jeg rekker ut armen for å liksom redde dem, får jeg et glimt av meg selv i baderomsspeilet og ser dette utysket:

monster mamma

Den dårlige samvittigheten

Det virker ikke som om monster-mamma egentlig gjør noe voldsomt inntrykk på barna, annet enn at de skjønner at nå er det alvor. Men hun gjør et varig inntrykk på meg. Jeg skammer meg etterpå over utblåsningen og snakker lenge med barna om det. Så forsøker jeg å lette samvittigheten min med å gi dem is og IPad, før jeg igjen skammer meg over det upedagogiske i å prøve kjøpe seg inn i varmen igjen.

Men i det store bildet tenker jeg at de ikke tar skade av å se mamma bli ordentlig sint en sjelden gang. Kanskje det lærer barna at det er greit og trygt å vise følelser, selv de man skammer seg over.

Gresset grønnere på den andre siden?

“Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet” hører man folk si, oftest i forbindelse med kjærligheten. Det brukes for å formane og advare, men også for å trøste og unnskylde. 

Jeg har flere ganger i livet undret på det samme. Stirret ut over plenen og lurt på hvordan det ser ut hos naboen. Dessverre har jeg ikke spesielt grønne fingre, så til tider har jeg nok tatt til takke med noen få gresstuster her og der i en ellers så gjørmete hage. 

Men det er ikke alltid så lett å vurdere plenen man trår på dag ut og dag inn, er det vel? For den var vel ganske grønn og fin i starten? Eller bare så det sånn ut? Man inspiserte den kanskje ikke godt nok fra start, eller man trodde at når våren bare kom så ville solforholdene bli bedre. Og så, sakte men sikkert ble man bare vant til den mosegrodde flekken der lyset aldri slapp til. Og treet som aldri gav frukter eller brunsneglene som stadig erobret mer plass. 

Sånn har det vært for meg. “Det er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet” har jeg sagt og brukt det som en forklaring til meg selv for hvorfor jeg valgte å ikke gå ut den porten. Men sannheten er at jeg hver gang har hatt en mistanke om at gresset jeg gikk på ikke var i så god forfatning. 

De gangene har jeg båret på mistanken lenge, men ikke følt meg sikker på om jeg ville finne en hage der jeg trives bedre. Det avhenger kanskje av hvor mange forskjellige plener man har tråkket på. Eller hvor frodig man synes man fortjener å ha det rundt seg. Og så har man jo sett og hørt eksempler på hager med en velstelt plen på forsiden og en vill skog på baksiden av huset. Og da blir det kanskje litt for stor risiko å ta? Hva om du stort sett finner de samme vekstforholdene bortover hele hagerekka? Og hva hvis det er du som bare er en elendig gartner?

Jeg vet ikke hvordan hagen din ser ut, men jeg håper du ikke leter etter den perfekte. For som Babylons hengende hager, er de en myte. Jeg håper at du, som jeg, sitter på gresset en varm sommerdag og har en ganske grei hunch på hvordan det står til. Er ikke hagen et sted du kan puste ut og finne ro, går du kanskje til slutt ut porten, som jeg gjorde. Eller kanskje du setter i gang med hagearbeidet. Noen ganger handler det bare om litt stell og et par gode tips fra noen med grønne fingre.

Jeg gikk ut porten og oppdaget at for meg var gresset grønnere på den andre siden av gjerdet. Nå har jeg en flottere og frodigere plen enn jeg kunne drømme om. Min største oppgave i hagen nå, er ikke å skue over til naboen, men å være flink til å vanne den jeg har. 

A gay old christmas tale

“At jeg er lesbisk?” “Hehe, nei jeg er ikke lesbisk, en veldig god venninne av meg er lesbisk, det var det jeg sa. Neida, jeg har en mann jeg” svarer jeg.

Hun er helt ny, fysioterapeut. Vi sitter i bilen og skravler og blir kjent. Forteller om oss selv, snakker om jobben og om julebordet på Geilo som vi er på vei til. Jeg liker henne godt, kul dame. Jeg vet å verdsette kule damer når jeg møter dem, det er altfor mange jenter som har smidd seg inn i en ide om hvordan en jente skal være. Resultatet blir ofte et stort gjesp.

Vi ender opp i samme hytte, med Trond som tredjemann. Trond er en snåling. En blek og tynnfet parogførtiåring med kroppen til en syttiåring siden han konsekvent ikke spiser grønnsaker eller trener. Han bruker mesteparten av fritiden sin på voldelige dataspill, men på jobb trollbinder han kundene sine med sin karismatiske natur mens han skriver ordre med venstrehånden.

“Husk å låse døren til rommet ditt i natt så du ikke plutselig våkner med Trond mellom laknene” sier jeg spøkefullt til fysioterapeuten. Hun ler og simulerer en pistol til hodet.

Vi går igjennom det faglige. Det skjenkes kaffe, serveres pepperkaker og kaldsvettes til luften i det lille konferanserommet damper av sur kroppslukt. Den første ølen i peisrommet går ned på rekordtid. Det setter standarden for resten av kvelden også. Det er dette vi har gledet oss til. Disse etterlengtede timene hvert år da alle skal slutte å være høflige kolleger og hemningsløst blotte sine sympatiske og ufordragelige sider i håp om å komme over den høflige smalltalken i lunsjpausene på jobb.

Vin, pinnekjøtt, skål, taler, drinker, deilig er jorden, dans, shots. Jeg våkner i sengen i undertøyet av alarmen morgenen etter med en bankende hodepine. Frokost om en halvtime. Jeg kaster opp litt i munnen.

“Husker du hva som skjedde i går?” sier fysioterapeuten mens hun pirker med gaffelen i eggerøra. “Ja, jøss” svarer jeg. “Det var litt av en fest”. “Nei, jeg tenker mer på da du prøvde å komme inn på rommet mitt i natt”. Jeg skvetter til, venter på fleipetrynet hennes. Det kommer ikke. Vin, pinnekjøtt, skål, taler, drinker, deilig er jorden, dans, shots. Jeg leter frebrilsk etter bilder i et allerede urolig hode men finner ingenting. Angsten kommer sigende, jeg vet ikke hva som er verst; å finne bilder eller å ikke finne noen. “Hva mener du?” svarer jeg.

Det var tilsynelatende dette som skjedde klokken halv fire en adventsnatt på en hytte på Geilo: Fysioterapeuten våkner brått av at noen banker på døren til rommet. Det tar litt tid før hun klarer å lokalisere lyden, hodet er marinert i rom og cola. Det banker igjen. “Trond?” prøver hun forsiktig. Det blir stille. Så er det noen som begynner å røske i håndtaket. Hun har låst døren til rommet, litt av gammel studentboligvane, litt pga Trond-spøk-trusselen tidligere på dagen. Håndtaket beveger seg igjen. “Hallo, hvem er det?” Ingen svarer. Rom og cola-rusen blokkerer alle innlærte forsiktighetsregler og hun låser opp døra. Der står kollega Marie i BH og juletruse med flekkete øyesminke og et matt blikk.

“Ja?” sier fysioterapeuten spørrende uten å få svar. I stedet fortsetter jeg å stirre på henne mens jeg prøver å bane meg vei inn på rommet. Fysioen konkluderer med at det er en av to muligheter: Enten så byr hun seg frem i juletrusa si eller så går hun i søvne. “Hva vil du Marie?” spør hun igjen mens hun prøver å stenge inngangen. Jeg står lenge og ser på henne med en alvorlig mine. “Jeg skal ut” sier jeg til slutt. “Men dette er ikke veien ut” svarer fysioterapeuten. Hun følger meg ut av rommet. Vel ute i gangen begynner jeg så å røske i håndtaket til utgangsdøren. Det er ti minusgrader ute. Nå har også Trond våknet og stikker hodet ut av døren for å se hva som står på. Mens fysioterapeuten stenger for utgangsdøren masjerer jeg halvnaken mot rommet til Trond. “Du skal ikke inn dit” roper fysioen. Til slutt blir det Trond som følger meg inn på mitt eget rom mens fysioterapeuten står og blokkerer alle utganger og innganger.

Jeg var barn sist gang jeg gikk i søvne. Også da valset jeg rundt i huset mens jeg prøvde å åpne vinduer og dører. Så har det skjedd igjen. Det verste er faktisk ikke det faktum at jeg har vandret rundt blant kollegene mine i juletrusa mens jeg forsøker å trenge meg inn på soverommene deres. Nei, det verste er at kanskje hersker det en liten tvil i fysioterapeuten, hun som jeg de neste årene skal dele kontor med, om hvorvidt jeg faktisk hadde en ørliten plan om å prøve meg på litt førjuls-jentekos.

I bilen på vei ned fra Geilo snakker jeg ustanselig nervøst: “Åh, så deilig det skal bli å komme hjem til MANNEN min! Han er bare verdens beste MANN, her om dagen fikk jeg blomster…Og du som trodde jeg var lesbisk..hehe..Nei, det er en av mine beste venner som er det..bla bla…

I beste fall tenkte fysioterapeuten “Hun der er et eneste stort gjesp”..

Å ha en krystall løs

“Jeg har krystallsyken” sa min kollega og så på meg med en gravalvorlig mine, som om hun nettopp hadde fortalt meg opphavet til all menneskelig lidelse. Jaha, det var jo en fjollete diagnose på linje med gullfeber, tenkte jeg. Så fikk jeg det selv. 

Jeg rullet kofferten min over dørstokken. To ukers ferie i Italia var over, men ute skinte sola og italiensk vin var å oppdrive på Løkka også. Kofferten kunne bare stå der, sommeren var for kort og soldagene for få til å brukes på utpakking og tøyvasking. En bunke brev lå på kjøkkenbenken. Det øverste var fra legekontoret. Hvorfor fikk jeg brev derfra nå?

Jeg åpnet og leste: Du var inne til en kontroll 13. juni. Prøvene dine viste celleforandringer og vi ønsker deg inn for en biopsi snarest. Ta kontakt med….bla bla..

KREFT! Jeg hadde fått KREFT! Kreft stod øverst på frykt-listen min sammen med Voldtekt og Levende begravet.

Det svimlet for meg. I flere timer satt jeg urørlig i sofaen og googlet meg sykere og reddere. Da jeg la meg i elleve-tiden kunne jeg se to fremtidsscenarioer; et barnløst liv med katter eller en hvit kiste med blomster.

Jeg våknet betraktelig mindre paranoid dagen etter. Hjernen hadde rykket tilbake til start i løpet av natten tenkte jeg fornøyd. Men idet jeg reiste meg fra sengen, var det som om noen dyttet til meg så jeg vaklet med hodet først inn i veggen. Javel, dette var nytt, hvor mange glass vin hadde jeg egentlig tømt på Løkka dagen før? Men jeg kunne bare huske en kreftdiagnose fra dagen før, ingen fyllefest. De neste skrittene mot sofaen ble som å gå over et skipsdekk i orkan. Jeg hadde null styring på horisonten og bena var som trommestikkere over gulvet.   Hva i huleste var det som skjedde? Hadde kreften spredd seg til hodet over natten?

Jeg konkluderte, mens kroppen satt og svingte fra side til side i sofaen, at jeg nok hadde et tilfelle av svimmelhet utløst av den mentale påkjenningen fra dødsdommen som jeg hadde gitt meg selv dagen før. Det var på tide å iverksette operasjon kriseminimering. Noen telefoner etterpå hadde jeg innhentet tre forskjellige: “ja, sånn brev fikk jeg også, det er som regel bare en feiltest eller tilfeldig utslag, selv om man blir litt stressa”

Helsevesenet burde ansatt en tekstforfatter som kunne moderere slike brev, så man skjønte om det var alvor eller ikke. Det burde stått: Prøvene dine viste noen mest sannsynlig ufarlige celleforandringer og vi ønsker deg inn for en ørliten biopsi bare for sikkerhets skyld. PS: Senk skuldrene, 50 prosent av alle kvinner opplever å få påvist celleforandringer uten at det er kreft. Mora til Janne på legekontoret her har hatt det minst tjue ganger. Smiley.

Dødsangsten forsvant som dugg for solen og biopsien viste at alt var normalt, men svimmelheten vedvarte. På jobben satt jeg og holdt meg fast i pulten min mens jeg skrev med høyre hånd på tastaturet. Jeg kjørte munnfuller med mat inn i kinnet og klamret meg til gelendre og lyktestolper på gaten.

“Har du følt deg stresset eller nedstemt i det siste?” spurte legen. Typisk. Jeg forteller deg at jeg nesten ikke kan gå på en rett linje, men så lenge det ikke kommer opp på en av dine blodprøver så er veien til Freud like kort som ordet hypokonderi er langt. “Du får komme tilbake dersom det vedvarer” var legens behandling.

Og det vedvarte. I ni måneder. Dog i en mildere form etter at jeg til slutt fikk behandling og fungerte greit i jobb og i sosiallivet. Ikke alle er like heldige. Å leve med krystallsyken oppleves som å leve utenfor seg selv. Hjernen jobber liksom ikke på lag med kroppen. Synsintrykkene dine orienterer seg i omgivelsene, men kroppen er ikke enig i øynenes oppfattelse av rommet rundt deg. Det blir vanskelig å konsentrere seg når hodet og kroppen jobber så hardt med å finne harmonien.

Det som medisinsk sett visstnok foregår er at hjernen mottar motstridende signaler fra øyne og balansepartikler (krystaller) som har løsnet fra sin posisjon i øret. Krystallene er på avveie og gir feilmeldinger til hjernen. Man bli desorientert og kroppen reagerer med å bli ustø.

Svimmelheten varierer i intensitet og forverrer seg gjerne når du er sliten eller trøtt. Samtidig blir du sliten og trøtt av å være så svimmel. En ond sirkel. All kjernemuskulatur i kroppen jobber på høygir for å holde kroppen rett og man blir stiv og støl på steder man ikke ante at man hadde muskler.

En annen utfordring er at lidelsen er usynlig for omverdenen, er totalt ukjent for mange og heter noe så snobbete som krystallsyken. Hadde det enda hatt et komplisert latinsk navn som oste av alvor. Neida, istedet har man gitt tilstanden et navn som kan høres ut som en diagnose hjemmeværende Frognerfruer får utdelt av massøren sin. Man blir redd folk skal tro man er en person som bare har vondt i vilja.

“Jeg har krystallsyken” sa jeg og så på min venninne med en gravalvorlig mine. “Jaha” svarte hun bare. Jeg tror jeg vet hva hun tenkte.