Smellycat

Jeg liker ikke å fly. Det handler ikke bare om at det virker grunnleggende unaturlig at 80.000 kg med metall kan fly oppe i luften, men også om at en flytur er totalt uforutsigbar. Og ikke sjelden sørger universets krefter for at kjedelige hendelser inntreffer på akkurat samme tid. 

Vi skal fly Oslo-Gdansk med Norwegian, bare Ola og jeg. Uten barn. Nå skal det hygges, nå skal det soves. Vi skal bo godt, spise godt, shoppe og vi skal ha lange samtaler som ender i at vi kliner. Men først skal vi lene oss tilbake i flysetet og sove. 

Vi er blant de siste til å boarde. Vi har nemlig ventet ved feil gate på den andre siden av flyplassen helt til vi oppdaget feilen tjue minutter før take-off. Så når vi dumper ned på setene våre etter å ha løpt gravid-maraton rundt på Gardermoen, er det med høy puls og klam rygg. Dermed er det ekstra ubehagelig at flyet er smekkfullt og varmt som en bakerovn. Flyet har ikke engang kjørt ut på rullebanen før føtter og hender begynner å hovne opp i den vannfylte, svangre kroppen min. 

Alle disse utfordringene så tidlig i flyreisen, har gjort at jeg ikke har lagt merke til den digre mannen som sitter ved siden av meg. Men det gjør jeg nå. For han lukter harskt kroppsfett blandet med søvnløs munnånde og psoriasis-salve. Gravide kan enkelt definere slike dufter, da naturen har utstyrt oss med luktesansen til en hund i de ni månedene kroppen vår produserer barn.

Lukten er så intens og kvalmende at jeg må sitte halvveis vendt med ryggen mot mannen, lent over fanget til Ola. Det er svært lite komfortabelt. Heldigvis er det bare litt over en time flytid. Jeg merker at mannen ved siden av meg glaner på meg, han lurer sikkert på hvorfor jeg sitter halvveis oppå fanget til samboeren min. “Jeg har litt flyskrekk” sier jeg unnskyldende. Det er ikke løgn, jeg har jo litt flyskrekk, selv om den har avtatt litt de senere årene. “Dette går nok bra” svarer han. Ja, hvis du begynner å dusje og pusse tennene litt oftere, tenker jeg. Det var slemt. 

Oppstigningen blir vinglete, som å sitte i en gammel kjerre på en skogssti. Det virker heller ikke som om kjøleanlegget er spesielt effektivt, noe som gjør at hevelsen i føttene øker og skoene som jeg kjøpte en halv størrelse for små, presser rundt tærne. Jeg føler meg som en vibrerende varmeflaske. Jeg lukker igjen øynene og prøver å tenke på noe fint; meg selv barbent på et teppe av velduftende lavendel på en kjølig sommerdag. 

Idet bevisstheten endelig begynner å koble seg av supersansene mine, begynner Smellycat ved siden av meg på en tirade av nysing med små dusjer av snørr som han tar imot med begge hendene. Dette er en fyr som garantert ikke bruker dobørste når han har gjort bommelom. Så drar han frem avisen med snørrfingrene sine og begynner å bla hektisk igjennom den. Han beveger seg som om han må gjøre et poeng ut av hver eneste handling. Herjer med avisen som om det var taktpinnen til en dirigent for et symfoniorkester, med det resultat at jeg skvetter hver gang han vender en side i avisen. Jeg trenger en drink. Kaffe får duge. 

Service kommer ikke til raden vår før det er ti minutter igjen av flyturen. Samtidig blir det plutselig sterk vind og flyet kaster på seg, noe som medfører at mesteparten av kaffen skvetter ned mellom bena så buksa blir våt i skrittet. Det får jeg ikke gjort noe med, akkurat nå gjelder det å overleve og komme seg ned på bakken. Jeg tviholder i armen til Ola. Landingen blir nokså pen og dødsangsten slipper endelig taket. 

Idet jeg forlater kabinen, ser Smellycat ned på meg og gir meg et medfølende blikk. Stakkars den gravide medpassasjeren med flyskrekk som ikke har klart å holde på vannet. Mens jeg vagger ut av flyet og innser at jeg nettopp har fornyet medlemskapet mitt på flyskrekk med fem år til. 

Flyreisen

Jeg har ofte tenkt at livet er som en flyreise. Din fødselsrett er din flybillett og så lenge du har et pass, får du tildelt en plass.

Alle har et sete som tilhører seg, de drømmende ved vindu i kveldssol. De praktiske tar gangen med kortere vei, mens visse vil bare sitte forrest i skinnstol.

Men vi har alle bagasje, noen mer enn andre, iblant også de som er yngst. Ikke alle har følge som hjelper hverandre og reisen koster mest for de som bærer tyngst.

Du vet hvor du kommer fra og hvor du skal, men i tiden imellom kan allting skje. Foruten stigning eller høydefall, så skjer stort sett bare det vanlige.

Men hva man gjør ut av reisen er veldig ulikt, for noen er turen en fuktig fest. Noen nyter en prat andre heller sin utsikt, for noen er jobb det de bryr seg om mest.

Det er regler på reisen for sikkerhet, systemer som gjør reisende trygge, et mannskap som har full kontroll og som tar seg av bråk og uhygge.

Men sjelden en gang så hender det, at det oppstår en plutselig krise. Flyet på vei med nesen først ned og man ser sitt liv i reprise.

Når krisen først kommer, det er da du ser, om du reiser med riktig selskap. Er regler brutt sammen og mannskapet ber, blir stemningen fort desperat.

Da ser du og, hvem som vil deg vel, hvem som er ekte reisevenner. Er de mest bekymret for seg selv
eller holder de hardt dine hender.

Så sørg for å nyte reisen din, vær nøye med hvordan du bruker hver mil. For det er ikke fallskjerm i flyets kabin og når du skal lande bør det være med stil.

Sosiale regelbrytere

Mitt første blogginnlegg skal handle om atferd i sosiale medier. For det er få ting som overrasker meg mer enn hva folk tror er greit og ikke minst interessant å broadcaste til familie, nære venner, naboer, bekjente og bekjentes bekjente. For det finnes noen regler for hva man bør dele på Facebook, eller rettere sagt, det finnes noen regler for hva man ikke bør dele i sosiale medier. Regelbryterne havner ofte i en av de underliggende kategoriene:

De overlykkelige: Å skrive at kjæresten er verdens beste kjæreste hver eneste dag er ikke bare dørgende kjedelig å lese, men også en så personlig følelse at andre mennesker har vanskeligheter for å identifisere seg. For jeg elsker ikke Torben og aner lite om hva slags fantastiske kvaliteter Torben har trukket ut av ermet for å kvalifisere seg til merkelappen verdens beste kjæreste. Og hva med oss andre som synes at fyren vi våkner opp til hver eneste dag ikke er verdens beste kjæreste men bare helt ålright, har vi blitt snytt for verdens beste kjæreste? Står Bente og Torben der og peker Facebook-nese til oss og gosser seg over at de har funnet den ultimate lykken som vi andre bare drømmer om? Eller har Bente banka Torben dagen før og håper på at verdens beste kjæreste ikke pakker sekken sin og flyr ut døra? Hva er det vi skal like her? Den krampeaktige lykken eller den mulige ulykken?

De betydningsfulle: Dette er spammerne, de som bruker sosiale medier som en slags personlig aktivitetslogg over absolutt alle hendelser i sitt liv, hva de spiser til middag, hvor gode og mette de ble av middagen, hva de trener og når og hva de føler etter å ha trent. Alt de gjør er viktig å dele og høyst relevant for alle andre. Spesielt når det er noe nytt med barna, må dette nøye dokumenteres i ord og bilder. Jeg var med når Maja fikk sin aller første bleie på, den hun fikk et voldsomt utslett av, jeg var langt inne i gapet til Maja når hun fikk sin første tann, jeg vet at Maja gråt første dagen i barnehagen etter ferien for hun savnet mammaen sin sååå mye. Spør meg gjerne ut om Maja, jeg ser henne minst tre ganger hver dag. Spesielt er jeg glad for å se Maja når nærbilder av skader, utslett og sår skal vises frem slik at støtteerklæringer kan innhentes. Når Maja vokser opp, kan hun glede seg over de samme bildene og tenke at der ute, i den evige digitale loggen, der ligger bilder av hennes aller første øyekatarr.

De overfladiske: Så har du hun som synes det er helt naturlig å legge ut bilder av seg selv innsmurt med ribbefett på den solbrune kroppen drapert utover et svaberg ikledd verdens minste bikini og verdens største solbriller med siste nummer av Vogue sånn tilfeldig i hånden. Eller han i baris med en øl (flaske) i hånden og vind i det solblekede håret mens han styrer ville hestekrefter gjennom livlig sjø. Vi har sett såpass mye reklame i vårt liv at vi raskt forstår at dette er bra greier, slik burde vi strengt talt se ut på en helt vanlig sommerdag vi også. STATUSoppdateringene varsler om et særdeles misunnelsesverdig og spennende jetset liv der accessories varierer i takt med omgivelsene. Men man kan fort bli forvirret her og tro man har liket det samme bildet flere ganger. For tar man bildene i nærmere øyesyn oppdaget man dog at det som aldri varierer, det er ansiktutrykket. Visste man ikke bedre, kunne man mistenke at hele Facebook profilen var et eneste stort Photoshop prosjekt basert på en look; løft haken ørlite arrogant, legg hodet litt til den ene siden for du er jo ingen bitch, smil litt overrasket med åpen munn for du er jo leken og uforutsigbar, men ikke vis for mye av tannkjøttet for du er ingen klovn, åpne øynene bestemt og stram forsiktig øyemusklene for et intenst, blikk og hev øyenbrynene en anelse…og der er du!

De impulsive: Sist men ikke minst har vi gjengen som gledelig øser ut med sine politiske meninger, spesielt innenfor lite sensitive temaer som innvandring, abort, homofili og religion. Denne gjengen er heller ikke flaue for å dele sine personlige bekymringer rundt sitt eget samliv, arbeidsliv og iblant underliv med deg. Disse problemene endrer seg fra dag til dag, slik at verdens beste kjæreste også fort kan dukke opp mellom alle bekymringene og redde dagen. Ikke så sjelden hender det at disse menneskene kan rapportere om et vanskelig arbeidsmarked der det er helt umulig å bli innkalt til intervjuer. Man må for all del aldri finne på å like eller komme med støtteerklæringer fordi disse menneskene deler som bakterier. Får de respons blir et innlegg fort til to, to til fire og så blir man til slutt nødt til å gå til drastiske defriend-tiltak som kan få dramatiske konsekvenser i etterkant.

Man trenger ikke være gudsbenådet for å forstå hvordan man skal oppføre seg i den sosiale cyberspace, det handler bare om å gjøre seg noen vurderinger; hvem er det jeg deler dette med, hvor aktuelt er det for de jeg deler det med og hvilke konsekvenser kan det ha for meg at det er tilgjengelig. Frastå fra å bli en sosial regelbryter så kanskje dukker det opp et jobbintervju eller to en vakker dag..