Da jeg var fem år gammel skulle vi ha internasjonal dag i barnehagen. Alle skulle ha med seg foreldrene sine, vi skulle spise matretter fra hele verden og kle oss ut for å representere forskjellige nasjonaliteter.
Det myldret av barn som foreldre hadde kledd opp i fargerike nasjonaldrakter. Det var barn i kimono, sari, kilt og bunad, barn med turban, pelshatt, tresko og hijab. Og så var det to til, en jente og en gutt i jeans og hvit t-skjorte med hvert sitt Mc-Donalds flagg i hånden. Det var meg og brodern..og vi skulle være fra amerika…
Mamma var fulltidsjobbende alenemor til to. Hun hadde hverken råd eller tid til å handle inn drakter som skulle blir brukt en eneste gang i barnehagen på en festdag hun sikkert ikke hadde hatt tid til å tenke på før kvelden før.
Jeg har bilde av det i et album, en lang rekke med barn som holder hverandre i hendene mens de synger “vi tar hverandres hender og setter oss i ring, vi er en masse søsken og skiller ingenting”. Jenta jeg ser på bildet er så stolt og glad der hun står og veiver med det “amerikanske flagget” og synger i kor med de andre barna. Det er et av de beste minnene jeg fra barnehagen. Hva mamma tenker der hun står sammen med de andre foreldrene, som avsender av årets dårligste kostyme vet jeg ikke, men jeg har en anelse, jeg tror hun skammet seg.
For det tok ikke lang tid før jeg begynte å kjenne litt på den foreldreskammen selv. En dag satt jeg ovenfor en annen mor med sin datter i barnehagen og både sønnen min og datteren hennes skulle spise matpakken sin. Vi dro frem hver vår smurte matpakke og mens den jeg hadde laget bestod av brødskiver med leverpostei og kaviar og et halvt brunende eple, var hennes fylt av nybakte rundstykker med omelett, yoghurt og fruktsalat. Og uansett hvor irrasjonelt det var, skammet jeg meg og følte meg som en dårligere mor enn henne. Den samme skammen føler jeg de gangene jeg henter gutten sent i barnehagen, og jeg følte den da vi ikke fikk til ammingen. Den dukker opp når jeg lurer meg til små mobilpauser, når jeg lar ettåringen spise kjeks før middag, når jeg velger den billigere utedressen og når jeg gir ham den nattflaska han egentlig ikke trenger. Jeg måler meg selv mot andre og ikke minst mot mine egne idealer. Følelsen av skam eller dårlig samvittighet handler jo om at man vil være det beste for barna sine, men det er ikke alltid man som voksen klarer å sjeldne på det som er viktig for en selv og det som er viktig for barna.
Det dårligste minnet jeg har fra barnehagen er fra den samme internasjonale dagen. Alle barna og foreldrene hadde samlet seg inne på avdelingen og barnehagebestyreren fortalte om alle landene vi hadde lært om i barnehagen. Idet hun kom til Frankrike i oppramsingen, klarte jeg ikke å holde meg, jeg var så stolt av at jeg hadde vært der. Så jeg ropte ut av fulle lunger “Frankrike er hovedstaden i Paris”!! Jeg hadde forventet rungende applaus, men i stedet bredte det seg en bølge av foreldrelatter i rommet, grove, dype voksenstemmer som alle lo av meg. Jeg holdt gråten tilbake i halsen mens jeg forsøkte å blunke bort tårene som presset på. Jeg skammet meg så fryktelig.
Ingen forklarte meg at de lo hjertelig på grunn av min entusiasme og stolthet. Ingen fortalte meg at jeg var dyktig som kunne hovedstaden i Frankrike, selv om det ble litt stokket om. Jeg følte at jeg ble mobbet av de voksne og jeg tok meg veldig nær av det.
Jeg prøver å minne meg selv på den dagen titt og ofte. At det er mye viktigere for min sønn at jeg ser ham og anerkjenner hans følelser, ikke bagatelliserer dem eller prøver å distrahere dem bort, enn at jeg kler ham opp i årets beste kostyme og lager supermatpakker eller kommer et kvarter tidligere i barnehagen.
Jeg kan ikke lære barnet mitt at “vi er en masse søsken og skiller ingenting” og samtidig bruke masse energi på å prøve være en plettfri mor. At man måler seg selv mot andre finner han tidsnok ut av uten at jeg skal overføre min usikkerhet over på ham.
7D912E61-320F-492C-B5853DF50A6F3A58-5EFF4A67-CEB6-4333-BC3C12166E123DDA