«Du kommer på sisteplass i familien» sier femåringen til meg. Kroppsspråket hans er oppriktig og tonefallet saklig, som om han bare konstanterer noe som de fleste allerede vet. Jeg har jo mistenkt det lenge, det har vært mange tegn. I tillegg til skjellsnavn som fisen og bæsjen, har jeg fått både kalde skuldre og silence treatment.

Lavere rang enn lillebror

Det er Pappa som er stjernen. Det hjelper ikke hvor mange underbukser jeg trer på hodet eller hvor mange pannekaker uten brune kanter jeg steker. Jeg når ikke opp. Men at jeg til og med har lavere rang enn lillebror, det hadde jeg ikke regnet med.

«Det blir jeg litt trist av å høre» svarer jeg. Han sier at han forstår det samtidig som han trekker på skuldrene og gir meg et litt sånn «ja, men hva kan man gjøre liksom» aktig blikk. Det var jo tross alt jeg som ville snakke om favoritter.

Jeg er ikke veldig god på å leke

Jeg har hatt ledertrøya i familien i lang tid jeg. Men plutselig en dag så er det ikke kosing på fanget, skorpeløse brødskiver og «se på meg» som gjelder lenger. Nå handler det bare om lek, og der er pappa best. Pappa kan forme en Spiderman av gårsdagens lasagne, spille alle sangene til Knutsen og Ludviksen på gitar og være minst ti forskjellige versjoner av monstre.

Jeg er ikke veldig god på å leke, spesielt ikke den type lek som femåringen liker; å tegne superhelter, jage hverandre rundt og ha rollespill. Det er ikke det at jeg løper sakte eller ikke vet hvordan man etterligner en ninja, men jeg sliter med engasjementet og innlevelsen, noe han gjennomskuer umiddelbart. Når jeg løfter sverdet til Ninjagofiguren og sier ting som «Dette blir din siste time, Samukai» høres det ut som jeg snakker om siste time hos fysioterapeuten. Dessuten har femåringen forlengst passert meg med sine tegneferdigheter og synes det er like meningsløst å tegne med meg som det er for meg å diskutere politikk med ham.

Glorifantastiske helter og skrullinger, kjempeduster og bittesmåer

Jeg er litt mer bok og puslespill-typen. Jeg har en skuff med bøker av Roald Dahl som jeg gleder meg til å dele med ham. Når han en dag åpner den vil han oppdage at det finnes et parallelt magisk univers av glorifantastiske helter og skrullinger, kjempeduster og bittesmåer som får en til å sitre av spenning og som vi når som helst kan besøke sammen.

En dag er det min tur

Så tror jeg at jeg er en mamma man kan prate med om de tingene i livet som er fint og rart eller vanskelig. Og jeg har alltid lange negler (eller klør som lillebror kaller det), som er supergode å klø små rygger med.

Det blir nok min tur igjen. En dag skal jeg atter klatre opp mot toppen av rankinglisten. Og da er jeg klar med fanget, klørne og Willy Wonka.

Skrevet for Egmont. Først på trykk i Foreldre & Barn 2022