Kræsjet

Det er en gammel bil. Selv om man styrer rett, så drar den litt mot høyre. Det gjør den nå, trekker ut av de to koksgrå sporene alle andre følger som en tverr bestemor. Jeg vrir litt på rattet for å rette opp bilen, så mister plutselig bilen grepet på veien.Vinteren som tidligere har skapt klimabekymring med sitt fravær av minusgrader og snø, har nå dukket opp i løpet av en søvn. Jeg sitter i lånt bil på vei hjem fra en særdeles hyggelig hyttetur med tre venninner og barn. Carina og jeg sitter i den barnløse bilen, mens våre andre to venninner kjører hver sin bil lastet tung med unger og ungers utstyr. Det er glatt på veien.

“Jeg tror den vanligste grunnen til at folk kræsjer er at de ikke følger med på veien, at de driver med andre ting” sier jeg. Carina holder på å ta lappen og samtalen har gått fra øvelseskjøring til sikkerhet. “Eller at de er stresset når de kjører, tar sjanser og kjører for fort” fortsetter jeg på temaet jeg kan lite om. “Jeg synes jeg har lest at lav fart er en vanlig grunn til ulykker” svarer Carina. Hun har lest, jeg bare synes. “Og at folk ikke holder begge hendene på rattet” sier hun og ser ned på den single hånden min som kjører bilen mens den andre er mest opptatt av å sufflere pratingen. Vi ler begge to.

Vi svinger ut på riksveien og kjører under fartsgrensen, det er ikke typisk meg. Jeg holder begge hendene på rattet, prøver å følge bilsporene på veien.

Idet bilen mister grepet på veien begynner den å skjene raskt ut mot veikanten. Jeg vrir rattet i motsatt retning, ikke for hardt. Bilen lystrer men hjulene får likevel ikke tak og bilen svinger nå andre veien, inn i motsatt kjørefelt. Gamla har mistet balansen totalt og jeg må sørge for at hun gjenvinner den. Jeg vrir til høyre igjen. Det virker som om bakdelen av bilen er en pendel som bare øker i styrke. Bilen får ikke grep. Idet jeg vrir rattet mot venstre igjen, skjønner jeg at dette blir siste gang for nå er bilen på vei hjem til Oslo med rumpa først. Så ser vi autovernet i motgående kjørefelt komme mot oss. “Okey, Carina” sier jeg og så smeller vi inn i autovernet.

Smell så stillhet. Jeg vet ikke i hvor lang tid jeg bare sitter helt stille, men det føles lenge. Jeg kjenner litt etter i kroppen, titter meg litt rundt, vurderer om det er liten, medium eller stor krise. “Gikk det bra?” spør jeg. “Ja, hva med deg?” “Bra med meg, bilen har det verre” Panseret på bilen er helt most og har løftet seg foran frontvinduet slik at vi kan se trær og snølandskap under et tak av metall. Vi går ut av bilen, ut av det som for et minutt siden var mammas bil og som nå har blitt mitt problem. Hele frontpartiet av bilen er blitt en stor rød åpen munn som man ser rett inn i gapet på. Den kan aldri kjøres igjen. Vi har hatt flaks, hadde det kommet en bil i det motgående feltet idet bilen vår danset over den gule streken, så hadde det ikke gått så bra. Vi ringer Falken og mamma, ingen av dem er sure. Kasko er et fint ord.

Vi sitter på med en av våre venninner inn til Oslo. Jeg er selvfølgelig skjelven og rystet, men jeg har motbevist noe jeg lenge har fryktet, at jeg er et hysterisk kvinnfolk som mister hodet når det virkelig gjelder. Jeg har alltid vært redd for at jeg i en sånn situasjon ville most inn bremsen, sluppet rattet og skreket hysterisk som en stukket gris. Men det var ikke sånn. Selv om bilen var ute av kontroll, følte jeg at jeg hadde kontroll på meg selv og hva jeg gjorde. Jeg var ikke spesielt redd, men aksepterte at nå er det ikke stort mer å gjøre. Det var ingen livsøyeblikk som passerte i revy foran netthinnen, ingen anger over store ballerinadrømmer som ikke ble realisert, ingen dystre tanker om meg selv i rullestolheis, bare ”okey, nå kræsjer vi”.

Og her sitter jeg, stiv og støl i nakken men med ny selvinnsikt og stor takknemlighet.