En annen verden

En gang var Oslo en millionby, i dag er det knapt 50.000 av oss igjen. En gang yret det av liv i denne byen. Barn stod på skøyter i Spikersuppa, folk drakk øl i sola på Aker Brygge eller spaserte på operataket en regnfull søndag. 

I dag er gatene tomme. Nå og da kan man kjenne dirringen fra t-banen eller se en bil som passerer. Den stopper aldri, ikke engang ved lyskryssene. Lyden av fuglesang gjør meg kvalm. Før likte jeg å stanse opp bare for å lytte til fuglesangen gjennom støyen fra byen. Nå er fuglenes sang det eneste man hører og en smertelig påminnelse om alle vi har mistet. Jeg går forøvrig ikke noe sted lenger, jeg sykler, kjører bil eller tar banen. For de er alltid på jakt og den eneste måten å unnslippe er å være raskere enn dem. 

Jeg vet ikke hvor de kom fra. Noen snakker om at det var et biologisk forskningsprosjekt som kom ut av kontroll. De mer åndelig anlagte mener at det er djevelen som er kommet for å straffe oss for våre jordiske synder. Nå er det nesten så jeg tror på den siste teorien, disse vesenene er ondskap i sin reneste form. 

Beistet ligner noe midt imellom et villsvin og en ulv, men er på størrelse med en bil. Likevel så ligner det ikke noe pattedyr vi kjenner til fra før. Udyret er nesten umulig å drepe. Det er uvanlig sterkt og raskt og har en kropp som helbreder seg selv på en brøkdel av tiden en menneskekropp bruker. Det har en intelligens som ligner menneskets, men har ingen sjel, ingen empati, ikke engang for sine egne. Det skjelner ikke på natt og dag og hviler sjelden. Det tåler alt, er ustoppelig og helt uten frykt. Det jakter ikke for å bli mett, det jakter for underholdningens skyld. Og det aller mest spennende er å jakte på mennesker. 

I dag er jeg bare frykt, jeg eier ingen anstendighet, har intet mot. Jeg har overlevd gjennom å dytte andre mennesker foran meg så de kunne bli slukt av pesende rovdyr og bli levende leketøy i stedet for meg. 

Jeg sykler. Trår pedalene hurtig mens jeg prøver å ikke la frykten overmanne meg. Må tenke klart for å handle smart. Jeg bor i en trikk i en trikkestall sammen med seksten andre og det er min tur til å hente mat. Jeg forsøkte å betale meg ut av det, men penger har ikke noen verdi og jeg vil ikke selge kroppen min. Å hente mat er den verste oppgaven, for beistene lukter det lang vei. Er du tøff, velger du ferske råvarer, er du feig velger du hermetikk. I dag blir det Spaghetti a la Capri på menyen, jeg får neppe noen heltemottakelse. 

Jeg sykler på veier der det er minst mulig råtnende lik. Da blir det gjerne lange omveier, men jeg føler meg tryggere og slipper stanken. En gang syklet jeg over onkelen min ved et uhell og klarte ikke å spise på flere uker etterpå. Det var siste gang jeg tok de raske transportrutene. Transportrutene er populære nettopp fordi flere bruker dem. Beistene jakter alene, så når man er flere mennesker på veien, så tenker man automatisk at sjansen for at noen andre enn nettopp deg blir tatt, er større. Dette er selvfølgelig bare en falsk trygghet, men for mange er det nok. 

Veskene med hermetikk gjør sykkelen tung og jeg svetter på ryggen. Det er dårlig nytt, for de lukter det. Bare en halv kilometer igjen til porten, fem hundre meter og så er jeg trygg. Forrige uke tok jeg banen i stedet, det var siste gang. På Carl Berner hoppet et av beistene på banen og der var vi, stengt inne med en drapsmaskin på fire hundre kilo fra Carl Berner til Tøyen. Det ble et blodbad. Nå har jeg porten til trikkestallen i syne, det er bare å tråkke på. Inn i varmen til min nye familie. Man rekker knapt å bli kjent før noen faller fra, men nå har vi vært oss seksten i fem uker; unge, gamle, mørke, lyse. Under disse omstendighetene blir man knyttet til folk på rekordtid, fordommer eksisterer ikke, vi er alle en familie. Det er beistet mot mennesket og akkurat nå ser det ikke spesielt lyst ut for sistnevnte.

Hvorfor går ikke porten opp snart, de burde ha sett meg gjennom luka nå? Femti meter og porten viser ikke tegn til å åpne seg. Regelen er at man aldri skal stoppe, men jeg er jo nødt. Jeg fikler febrilsk i lommen etter nøkkelen. Hånden skjelver ukontrollert, nøkkelen finner ikke låsen. Ta deg sammen. Støtt armen med den andre hånden. Vri nøkkelen. Den tunge betongporten svarer lydig og begynner å gli til side. Jeg snur meg, ser bare tomme gater og hører bare fuglesang. Jeg triller lettet sykkelen inn porten. 

Det ser ut som en enorm haug med Spaghetti ala Capri. Et kort sekund kjenner jeg et blaff av irritasjon over å ha ofret liv og helse for en middag som noen allerede har tilbredt tonnevis av. Så ser jeg et hode midt i spagettien, gamle fru Sølvberg stirrer på meg med et tomt blikk. Og der, på toppen av haugen som engang var min familie, sitter udyret rolig og venter spent på min reaksjon. Jeg kjenner det renner urin på innsiden av lårene mine. Vi vet begge at beistet eier meg nå og jeg vet nøyaktig hva det vil, det vil leke. Jeg ber en stille bønn om at leken blir kort. 

Jeg våkner av et brøl, det er jeg som brøler. Hjertet galopperer i brystet, det vil ikke roe seg. Jeg skrur på lampa over sengen og setter meg opp for å få mer luft. Det var bare en drøm, det var bare en drøm. Ola snur seg mot meg i halvsøvne. “Jeg har hatt mareritt” sier jeg. “Det har jeg også” svarer han trøtt og legger hodet godt til rette på puta. “Jeg drømte at jeg ikke fikk hotellrom” fortsetter han før han glir tilbake inn i søvnen. 

Vi har alle våre demoner..

Å kurere høydeskrekk

Vi skulle møtes på Disenjordet, et typisk sted å sende opp en luftballong. Jeg skulle opp i den luftballongen og sveve harmonisk og frydefullt over Oslotakene. Å kurere høydeskrekken for alltid var målet.

Høydeskrekken min dukket først opp i 2005. Det er en sånn magisk grense der man plutselig ikke lenger tror man er udødelig. Man har blitt for smart til å ikke være redd for noe. To år tidligere hadde jeg krabbet meg over hesteskoen av glass som er bygget 1000 meter over Grand Canyon. Det var en pinlig opplevelse. Vaktholdet på glassplattformen kastet lattermildt ting mot meg for å se hvor redd jeg ble.

Nå var det på tide å ta affære. Etter nøysomme studier av programmer som “Fangene på fortet” og “Baller av stål” og gjennom egne dybdeintervjuer, kom jeg frem til at Eksponeringsstrategien var det klokeste valget for å få bukt med skrekken. Jeg måtte møte min frykt, kaste meg i det som om morgendagen ikke fantes.

På denne tiden hadde jeg ansvar for markedsføring av butikkåpninger. Noen butikker var spesielt kreative og Luftballong i forbindelse med åpningen av nye MENY Bjølsen kom opp til stor jubel fra gruppa. Jeg booket inn. “Skal det være med passasjerer? spurte han som tok bestillingen. “Ja, en” svarte jeg. Dette var en gylden anledning til å se høydemonsteret i hvitøyet.

Det var en solfylt og varm dag, men litt for mye vind og ustabil vindretning til at vi kunne starte på Disenjordet når vi hadde planer om å fly over Meny Bjølsen. Ballongføreren var en svensk godt voksen fyr som hadde holdt på med ballongturer i over 30 år. Den lange erfaringen roet meg og jeg var glad jeg ikke skulle fly med en ung adrenalin junkie. Vi satt i bilen hans på vei mot Kjelsås. “Det er ikke farlig å fly i luftballong” halvt konstanterte, halvt spurte jeg. “Jooo, assa, det e ju farligt” svarte luftballongsvensken tørt. “Men sjansen for at noe skjer er jo veldig liten” fortsatte jeg med økende bekymring. “joooo” svarte han og dro på det “fast det beror på vindforhollan. Det e ju en extremsport och man kan jo inte styra retningen, bara uppdriften” Hvem var han fyren her, Ikke akkurat en venn i høydeskrekk-nøden.

Ballongstoffet lå som hvitt teppe over Myrerjordet på Kjelsås. Å bygge ballongen var tidkrevende, men ikke minst alarmerende for nå så jeg ballongen i sin primitive natur. Et flyvende transportmiddel satt sammen av flettede kvister, stoff og en kjempezippo. Svensken løp rundt med tape og saks og sjekket at tidligere lappejobber var intakte. “Ser du nån hål?”

Ballongen rørte på seg, vugget fra side til side som en ustø alkis. Så stoppet den som for å samle krefter, tok sats og lettet. Vi svevde rett over tretoppene, over hustak, hjerteslagene mine økte i takt med stigningen. Mennesker, hus og biler ble til leker. Folk jeg har snakket med sier noe helt annet, at når man kommer høyt nok slutter man å være redd for man har ikke lenger noe forhold til høyden, sånn var det ikke. Jeg følte meg tryggere 50 meter over hustakene enn 300, selv om resultatet hadde blitt det samme dersom noe skjedde, du er dau.

Da vi nådde Grefsen, stoppet luftballongen opp før den endret retning. “Det har ar inte bra, vi flyr at andre holet” “Hvorfor er det ikke bra” spurte jeg . “Vi flyr mot skogen, och dar kan man ju inte landa”. Hva i videste verden hadde jeg begitt meg ut på nå? Jeg var 300 meter over bakken sammen med Reodor Felgen uten styringsmuligheter i en farkost laget av høyst brennbart materiale under en diger flamme uten nødutgang. Glimrende strategi for å bli kvitt høydeskrekk.

Vi var 300 meter unna skogsgrensen da vi landet på gresset foran et eldresenter. Jeg kravlet ut av ballongen, og vaklet bortover gressplenen før jeg satt meg rett ned og kjærtegnet gresset. Svensken kom gående med en flaske champagne, jeg skulle døpes i kjent luftballongtradisjon; legge gress på hodet, tenne på det og så slukke det med champagne. Kjør på, svi av håret mitt, så lenge jeg slipper å måtte opp i den ballongen igjen. Dåpen er et veldig fint rituale for folk med høydeskrekk. Ingenting er mer passende enn en hel flaske champagne når frykt herjer i kroppen.

Hva ble det så med høydeskrekken? To klatreturer, et Eiffeltårn og en hengebru senere, er den like intakt.

Her ser du den optimistiske høydeskrekkutfordreren

Bilde

….og her ser du den panikkslagne som drikker grådig av boblevannet

Bilde