En kvantitativ besettelse

Likes, klikk, puls, bytes, tweets, links, views, points, shares, leads, snaps; Digitaliseringen har brakt med seg en ny folkenevrose; vi er besatt av tall.

Tall har den fordelen at de er av en objektiv størrelse, mens ord og bilder i større grad er gjenstand for tolkning. Det innebærer at tall er bedre egnet til sammenligning og måling. Og er det noe vi mennesker liker, så er det å måle.

I Mediabransjen har digitaliseringen brakt måling til et helt nytt nivå. Medienes eksistens avhenger av annonsørenes villighet til å betale. Annonsørenes villighet til å betale avhenger igjen av medienes brukertall. Derfor er det Medienes oppgave å publisere innhold som gir så pene tall som mulig for annonsørene. Ikke sjelden ender man da opp med mediesaker som effektivt generer klikk. Da er det ikke nyansert og grundig utenriks- journalistikk som havner øverst på listen, men det sensasjonelle og det som berører våre liv her og nå. Det er saker som gir et sort/hvitt bilde av hva som er bra og dårlig, saker som appellerer til vår følelse av utilstrekkelighet som mennesker og som møter vår frykt for sykdom eller vårt behov for materiell status. Det er saker som bekrefter at kjendiser ikke er noe bedre enn oss andre, saker som pirrer vår seksualitet, som forteller oss hvordan vi kan bli penere, rikere og mer vellykket. Denne nyhetsbuffeten påvirker vårt virkelighetsbilde på sikt. Vi får et galt bilde av hva som foregår i verden, hva som er farlig, sunt og normalt, hvem som er våre venner og våre fiender.

Likeledes kan din sosiale verdi måles i antall likes. Din online personlighet finpusser du avhengig hva slags respons du får på innleggene dine. Barn og unge som er i en utviklingsfase er spesielt sårbare. En venninne fortalte meg en gang at hennes sønns dagshumør stort sett var betinget av antall likes han fikk på sine innlegg på Facebook. Likes og delinger måler hvor morsom, interessant, pen og kul du er.

I tillegg har vi dingser som måler treningsprestasjonene våre i hjerteslag, kilo og kilometer. Det utvikles applikasjoner som teller antall kalorier i maten vi spiser. Priser og kurser er til ethver tid tilgjengelig for oss og vi måler vår egen arbeidseffektivitet i antall konsultasjoner, fakturerte timer og sendte mails. Vi måler været, vi måler søvnen, vi teller skritt og vi teller kilo.
Vi måler sykefraværet til de som ikke tåler presset og din forventede reduserte levealder dersom du ikke slutter å stresse.

Pass på så du ikke til slutt bare blir et nummer i helsekøen.

Skjønnhetens pris

“Hæhæi og velkommen til Beauty Clinic” sier en ung liten snelle med ferskenhud og tungt sminkede øyne. Annenhver måned unner jeg meg den luksusen det er å ta en ansiktsbehandling. Da speider jeg febrilsk på Groupon etter dealer som gir meg følelsen av å ha gjort et kjempekupp idet jeg går ut av salongen og ansiktet kjennes ut som det er smurt inn med mirakelfett . Derfor er jeg også innom ganske mange forskjellige salonger og denne uken var det Beauty Clinic.

Jeg får vite at hun som skal behandle meg heter Sabrina og at Sabrina skal hente meg i Recreation Lounge etter at jeg har tatt på meg badekåpe og Beauty-tøfler. Jeg liker å være i Recreation Lounge, det sildrer vann fra veggene og det spilles musikk med naturlyder. Jeg drikker iskaldt kildevann, spiser oppskåren frukt og leser blader med pene og sunne mennesker. Jeg føler meg veldig avslappet. Derfor blir også overgangen stor når Sabrina plutselig kommer inn, sier navnet mitt og jeg snur meg og ser rett på et illrødt fjes fullt av store flak med flass. Min forfjamselse gjør at jeg roper “nei!” et utbrudd som jeg så sliter med å forklare Sabrina uten å måtte påpeke det overraskende ved det førstegrads forbrente ansiktet. Men Sabrina er profesjonell, lar temaet ligge og henter meg inn ved å fortelle litt om behandlingen jeg skal ha mens hun geleider meg inn på rommet der det hele skal skje.

Mens Sabrina renser ansiktet mitt med syre snakker vi litt om huden min og hva som virkelig kan gjøre at den holder seg ung og frisk. Det er mye lettere nå når jeg kan lukke igjen øynene og ikke trenger å se på flassingen. Sabrina kan selvfølgelig se alle de skjebnesvangre feilene jeg har gjort i min daglige ansiktspleie. Mens jeg smører øyekremen rundt øynene er det riktige å prikke den forsiktig på fra innerst ved øyekroken, rundt og opp til globallinjen. Det er nok derfor jeg opplever at de små øyerynkene mine ikke blir færre forklarer Sabrina. Jeg er heller ikke flink nok til å peele huden min, noe som resulterer i at huden ikke fornyer seg i raskt nok tempo, det er en klassisk feil veldig mange gjør. Det er godt å vite at det ikke bare er meg som gjør feil. Sabrina begynner å dampe ansiktet mitt mens hun gir meg nyttige råd for hva jeg nå må gjøre for å rette opp skaden. Først og fremst må jeg ligge unna alkohol, røyk og sol. Det er et slag under beltestedet. Røyk er null problem og jeg kan alltids bruke en solhatt, men ingenting kan erstatte gleden ved kald sprudlevin på en varm sommerdag eller tung rødvin mens snøen laver ned utenfor. Så må jeg sørge for å få nok søvn og drikke masse vann hele tiden, gjerne stå opp og drikke litt vann i løpet av natten også. Siden jeg jobber i et kontorklima der luften er tørr, må jeg huske å spraye ansiktet et par ganger om dagen med vann tilsatt en spesiell type Tonic som gir masse fuktighet. Ansiktet bør renses to til tre ganger om dagen, peeles et par ganger i uken etterfulgt av ansiktsmaske. Hver dag, før jeg legger dagkremen min på, bør jeg bruke et serum som skal gi huden vitaminer og mineraler. Etter serumet og dagkremen må jeg legge på en høy solfaktor for maksimal beskyttelse. Så en primer som skal sørge for at sminken blir jevn og sitter godt. Til slutt kan jeg legge på en foundation, helst en som er laget av bare mineraler som skal påføres i sirkler med en spesiell naturkost. Om kvelden erstattes dagkremen med en nattkrem med behandlende egenskaper som skal sørge for at huden restituerer seg etter all miljøpåvirkningen gjennom dagen. Alt dette finnes selvfølgelig i den lille shoppen de har rett til høyre når jeg er ferdig med behandlingen.   

Idet Sabrina går inn i fasen med å fjerne urenheter påpeker jeg de irriterende pigmentflekkene jeg har fått i ansiktet de seneste årene. Sabrina innrømmer at hun har sett dem og at de enkelt kan fjernes. Har jeg vurdert laser? Hvis jeg ikke har lagt merke til det, så har hun nettopp gjort det samme selv. Jeg har ikke vurdert laser men jeg vurderer det jo veldig merker jeg idet jeg skotter opp på ansiktet hennes. I fire uker kommer jeg i så fall ukentlig og får brent bort øverste laget av huden. Det blir selvfølgelig en brannskade og jeg må prioritere bort en del sosiale aktiviteter i den perioden da det kan være litt sjenerende med rødheten og den etterfølgende flassingen. Men jeg kommer til å føle meg helt fantastisk etterpå, masse påfyll på selvfølelsen.

Mens jeg skriver dette har jeg ansiktet dekket av en fuktighetsgivende maske jeg har laget av avocado etter oppskrift fra nettet og nyter et stort glass rødvin. 

Da pappa kom ut av skapet

Da jeg ble født i 1980 var det mormor som stod og motiverte og heiet mens en liten hånd heller enn er hode dukket fram mellom lårene på mamma. Hvor er pappaen undret alle seg. Det samme spørsmålet undret jeg selv mens flakkende blikk og lite sammenfallende historier fra mamma og pappa dukket opp i takt med at jeg vokste til.

Det var i grunn flere ting ved pappa som burde fått meg til å stusse; at det i løpet av femten år aldri dukket opp en spesiell venninne, men heller massevis av spesielle og ganske så eksentriske kamerater og hvordan den kraftige mannekroppen plutselig produserte nette piruetter og så ut som den hadde hovedrollen i Flashdance når jeg spilte 90-talls hitsene mine på full guffe. Men man setter sjelden spørsmålstegn ved ting som alltid har vært. Helt til en helg i september 1995 da pappa og hans kamerat hadde løpt halvmaraton og vi skulle innta et bedre feiremåltid på det lille men koselige kjøkkenet til pappa på Bislett.

Vi snakket om aerob versus an-aerob trening og pappa hadde nettopp snudd tre biffer i stekepanna da han snudde seg, la hånden på skulderen til sin løpekamerat, så han dypt og lenge inn i øynene mens han sa med fløyelsmyk baryton: “Tore er i ordentlig god form han”. Ingen la merke til at kjeven min løsnet fra resten av ansiktet og de oversminkede øynene mine stirret med et “Hva faen i hælvete skjedde nå” blikk på kodak-øyeblikket som utspilte seg ved andre enden av bordet. For det var ikke et øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment mellom to gode venner, dette var et “du er i like god form som Herkules og jeg vil leve resten av mitt liv med deg og løpe hundre halvmaratoner sammen med deg” øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment.

Senere den kvelden etter at jeg hadde småspist meg gjennom biffmåltidet og pappahelgen var over, satt jeg ved kjøkkenbordet i Morellsvei og drakk te mens mamma ryddet ut av oppvaskmaskinen. “Mamma?” sa jeg til mamma. “Ja?” svarte mamma. “Tror du pappa er homo?” sa jeg til mamma. “Ja!” svarte mamma.

Dermed kom det ikke som julekvelden på kjærringa når pappa et par dager etterpå ringte og lurte på om jeg ikke kunne komme på besøk også denne helgen, da det var noe ekstremt viktig han måtte snakke med meg om.

“Ja, ehem” kremtet pappa og skalv som et aspeløv på hendene mens han tok frem penn og papir og satte seg på stolen overfor meg ved kjøkkenbordet der han bare få dager tidligere hadde skamrost Herkules for sin fysiske overlegenhet. Skulle han tegne at han var homo? “Ja, ehem Marie..dette kan bli litt vanskelig for deg å høre og kanskje også å forstå..” sa pappa mens han nervøst fiklet med pennen. Jeg så for meg timevis med fikling, svetting, tusen retoriske omveier før han, om han noen gang kom til poenget. “Hvis det ikke er noe verre enn at du er homo, så kan vi vel bare drite i å bruke masse tid på det og heller finne på noe kult” sa jeg. Sannheten var vel egentlig at jeg synes dette homo-greiene var noe av det feteste jeg hadde hørt. Ikke bare betød det at det ikke var min feil at de hadde gått fra hverandre, men jeg var den eneste jeg visste om med en homofil forelder og det var…vel, det var dritkult.

For fire år siden var jeg forlover når de giftet de seg i hvite smokinger med løfte om å leve resten av sitt liv med hverandre, det var er bryllup med Flashdancing ut i de sene nattetimer.