“En drømmedag på spa! Vi synes dere fortjener å bli skjemt bort litt” sier Erlend. “Sjekk bildene” supplerer Ola. Natalie og jeg sjekker bildene. Det ser unektelig fantastisk ut. Et asurblått basseng rammet inn av friske blomster og omringet av romerske søyler i hvit marmor under en åpen skyfri himmel.

Jeg merker at kroppen tar et etterlengtet sukk idet den lar en bølge av tretthet og ømme muskler skylle inn over seg. Nå skal denne skrotten endelig få oppreisning for alle timene med løfting, bæring og vugging. Jeg kan bare forestille meg hvordan Natalie har det; stinn av graviditetshormoner, med et bekken som er i ferd med å løsne og en toåring som vil erobre verden.

Vi er i Montecatini Terme, et område kjent for sine mineralrike kilder og Spa-anlegg. Vi har feriert sammen i Italia før, men i et litt annet format kan du si. Da var det bed & breakfast med do på gangen, vekkeklokka stilt inn på elleve for en dag med kulturelle opplevelser og jakt på gjemte gastronomiske skatter i lett bakrus. Nå er det feriehus med tre bad, vekking med et vræl klokken fem for en dag med familie-opplevelser og jakt på barnevognvennlig restaurant i svimmel søvnløshet.

“Først kan dere spise en lunsj, og så har dere hele ettermiddagen i spaet” forklarer Erlend. “Vi passer ungene, dere skal bare kose dere” fortsetter han mens Ola nikker ivrig fra sidelinjen. Alt spandert får vi forsikret. Natalie og jeg deler et smil og begynner å glede oss.

“Er det her?” Vi står med magene mette av pasta frutti di mare og ser undrende på en lav hvit funkisbygning. Litt vanskelig å forestille seg hvordan de romerske søylene kan få plass her inne, men vi har jo begge klart å klemme babyer ut av tissen, så i vår verden er ingenting umulig. “Sanitas Per Aquam” står det skrevet på bygningen. “Helse Gjennom Vann” oversetter jeg på min rustne italiensk. Vi har kommet til rett sted.

“Cuffia” sier hun bak skranken. Har vi ikke med badehette? Ingen får adgang til spaet uten badehette. Hun gir oss et blikk så vi skal skjønne at vi er ekle, uhygieniske jenter. Vi skammer oss og skylder på den uventede spa-overraskelsen som hindret badehette-planleggingen som ellers ville vært en selvfølge. Damen bak skranken vil redde oss ut av badehette-knipa ved å tilby oss noe som ligner på alpeluer laget av brødposer til bare tjuefem euro stykket. Vi slår til.

Garderoben er skammelig spartansk. Den ligner i det store og hele på jentegarderoben fra ungdomsskolen med linoleumsgulv, smale trebenker og høye garderobeskap i aluminium, ikke ulikt arkivskap. I stedet for å bli skuffet over fasilitetene, flirer vi av det, lar det ikke ødelegge den gode stemningen. Dusjene viser seg å være tilsvarende kjipe; små avlukker adskilt av frosta glass med tynne vannstråler som veksler mellom for kaldt og for varmt. Det lukter gamle poteter.

En skygge av uro er i ferd med å bre seg over de glade, forventningsfulle fjesene våre. “De har ikke kødda med oss?” spør jeg med tynn stemme. “Nei. De vet å ikke kødde med mødre på småbarnsfelgen. Dessuten har vi jo sett bildene” svarer Natalie. Joda, vi har jo sett bildene og det nettopp disse bildene jeg knuger inni hodet mitt mens vi beveger oss mot selve spaet.

Idet vi åpner døren inn til spaet utbryter vi samtidig et høylytt “Nei!!” For det er så langt ifra bildene som det går an å komme. Dette såkalte “spaet” må ha hatt sin storhetstid på syttitallet da det var flunkende nytt og man bare var vant til å bade for å bli ren i en stamp på kjøkkenet. Selv tøyenbadet ville krympet seg dersom det så disse bassengfasilitetene.

For her er det ikke mye “Helse Gjennom Vann”. Muggsoppen ligger som sorte rammer rundt flisene i alle bassengene. Noe som ligner på rødbrun pollen flyter rundt på overflaten i varmebassenget, noe som i seg selv er mistenkelig gitt at vi er inne og ikke under åpen himmel omgitt av en krans av blomster som lovet. I stedet for romerske søyler i marmor har vi utsikt mot et digert gulnet badekar der en kvinne hardt angrepet av psoriasis isbader i t-skjorte og sykkelbukse. Og med badehette selvsagt, av hygieniske grunner.

Skuffelsen føles som en blytung rustning. “Men bildene” sier jeg nesten gråtkvalt. “Marie, ikke glem at vi er i Italia. Landet hvor fem fjær blir til en struts”. “Vi kan ikke bade her” konkluderer jeg. “Nei, vi kan ikke bade her” bekrefter Natalie. Tanken på å dra tilbake til huset med rastløse unger uten noe mer spa enn en badehette tredd ned på hodet føles uutholdelig. “Vent!” utbryter jeg. “Kanskje det bare er sånn det ser ut på grunn av det mineralrike kildevannet. Det er jo ikke klorvann liksom”. Vi liker den forklaringen begge to og bestemmer oss for å prøve vannet likevel.

Vi velger det varme bassenget. Natalie tar noen raske svømmetak gjennom den brunrøde snerken som flyter på overflaten. “Det er helt greit” sier hun med et tonefall som er lite overbevisende. Jeg vasser nølende et par mineralrike runder før jeg setter meg på bassengkanten. Men når Natalie kommer opp av vannet ser jeg at et rødflammende utslett har dukket opp på brystet hennes. “Øhmm…du har noe greier på halsen” sier jeg. Og “noe greier” sprer seg nå i voldsom fart fra brystet, oppover halsen hennes og nedover den bulende gravidmagen. “Åh, herregud Natalie” sier jeg sjokkert. Natalie går bort til nærmeste speil. “Jeg må dusje, raskt!”

Den såkalte drømmedagen er over. Vi har googlet oss frem til at fosteret er utenfor faresone og sitter molefonkne i bilen på vei tilbake til hus og barn. Natalie klør over hele kroppen, men jeg bare er desillusjonert og jævla skuffet. Italienere er åpenbart verdensmestre i å pynte på sannheten.

På gårdsplassen møter vi Ola. Han virker oppspilt og glad. “Snakk om flaks, kidsa har sovet i over tre timer mens Erlend og jeg bare har ligget ved poolen og slappet heeeelt av. Hvordan var spaet, fikk dere hentet dere inn litt?”. “Ola, bare ikke si noe mer akkurat nå”.

Welcome to our spa

Fuck you!