Det er sjelden man ser en tyv, det er liksom hele meningen med tyveri. Tyven kan ikke nikke og smile “hei, hei” mens han grafser til seg kameraet rundt halsen din, da er det ran. Nei, det må være sånn at baklomma plutselig er tom eller reisesekken vekk og man merket ingenting og så aldri snurten av tjuvradden. Å ikke bli sett er det som skiller dyktige tyver fra dårlige. Men en sjelden gang kommer man face to face med tyven..

 

Jeg hadde gått sålene varme på mine trauste Masai-sandaler i flere timer og endelig kommet frem til turmålet, Sevillas beryktede Plaza Espagna. Jeg hadde gledet meg lenge til å se denne storslagne plassen dekorert med porselensfliser i alle farger. Normalt er det slik at jo mer man jobber for noe man ønsker seg, jo bedre smaker det når man får det. Sånn er det ikke alltid på ferie. Når du har svettet deg gjennom et blindgatemaraton for å komme frem til reisemålet som du har googlemappet i evigheter, har luften gått ut av forventningsballongen når du til slutt kommer frem. Da jeg stod der med svetteringer store som Mjøsa under armene, skulle jeg heller ønske at Plaza Espagna var en uterestaurant med kald cervesas. Bedre ble det ikke da jeg oppdaget at Reiseguidene hadde brukt altfor mange fotofiltre og vakre adjektiver i markedsføringen enn det attraksjonen i realiteten kunne levere.

 

Det var denne skuffelsen jeg smattet på der jeg satt og hvilte bena på en av de storslagne porselensbenkene. Det var sent på ettermiddagen og plassen var nesten tom for mennesker, så jeg hadde ingen betenkeligheter med å legge fra meg vesken med mobil, penger og pass ved siden av meg mens jeg prøvde å gjenopplive ferieføttene.

 

Om jeg så en bevegelse i øyekroken eller bare merket et nærvær vet jeg ikke, men noe fikk meg til å snu meg brått. Bak meg så jeg en skikkelse som nettopp hadde plantet sine skitne fingre godt rundt vesken min og var i ferd med å liste seg sakte bakover mot en omsetning på tre hundre euro, ny mobil og et norsk statsborgerskap. Han passet perfekt bildet mitt av en tyv; som en hyene med lut rygg, pjuskete fett hår, smale øyne og fårete glis.

 

Jeg reiste meg raskt og skjøt ut brystet. Nå kan man jo med rette hevde at hverken høyden eller brystet mitt er noe å skrike ut om, men Masai-sandalene kom meg fem centimeter til unnsetning og jeg raget over ham. Han skvatt til og det glupske blikket hans gikk over i forbauselse over sitt eget udugelige tyveri. Han var sett. Så begynte det som best kan beskrives som en jungelkrigsdans. Begge frøs til og inntok en slags angrepsposisjon der vi urørlige glante intens på hverandre og målte styrke samtidig som vi årvåkent så etter tegn på bevegelse. Så begynte han å bevege seg rolig bakover, stadig med vesken min i hendene og øynene borret i meg som for å si; “glem det, denne er min”. “Ikke faen” tenkte jeg og rullet Masai-skoene mine fremover på tærne mens jeg nappet tak i remmen på vesken. En helt uventet manøver for rottenikken, som mistet grepet på vesken.

 

Han var ute, jeg hadde vunnet kampen. Det tok han i grunnen provoserende pent. Han smilte et stort og varmt smil med sine brune tenner og nikket anerkjennende som for å si “den fintet du bra, gratulerer, du har fortjent å beholde vesken din i dag”. Så vinket han farvel og gikk. Og da slo en tanke ned i meg; at kanskje denne fyren virkelig hadde funnet drømmejobben sin. Kanskje det som driver ham i jobben er muligheten for å bli tatt. Han får den daglige adrenalindosa samtidig som han kan TA penger for det.

 

Så hvis du liker å jobbe med mennesker, trives med risiko og er på jakt etter en spennende og godt betalt jobb der du må improvisere og snu deg raskt rundt, kan du jo tenke litt på det..