“Jeg har krystallsyken” sa min kollega og så på meg med en gravalvorlig mine, som om hun nettopp hadde fortalt meg opphavet til all menneskelig lidelse. Jaha, det var jo en fjollete diagnose på linje med gullfeber, tenkte jeg. Så fikk jeg det selv. 

Jeg rullet kofferten min over dørstokken. To ukers ferie i Italia var over, men ute skinte sola og italiensk vin var å oppdrive på Løkka også. Kofferten kunne bare stå der, sommeren var for kort og soldagene for få til å brukes på utpakking og tøyvasking. En bunke brev lå på kjøkkenbenken. Det øverste var fra legekontoret. Hvorfor fikk jeg brev derfra nå?

Jeg åpnet og leste: Du var inne til en kontroll 13. juni. Prøvene dine viste celleforandringer og vi ønsker deg inn for en biopsi snarest. Ta kontakt med….bla bla..

KREFT! Jeg hadde fått KREFT! Kreft stod øverst på frykt-listen min sammen med Voldtekt og Levende begravet.

Det svimlet for meg. I flere timer satt jeg urørlig i sofaen og googlet meg sykere og reddere. Da jeg la meg i elleve-tiden kunne jeg se to fremtidsscenarioer; et barnløst liv med katter eller en hvit kiste med blomster.

Jeg våknet betraktelig mindre paranoid dagen etter. Hjernen hadde rykket tilbake til start i løpet av natten tenkte jeg fornøyd. Men idet jeg reiste meg fra sengen, var det som om noen dyttet til meg så jeg vaklet med hodet først inn i veggen. Javel, dette var nytt, hvor mange glass vin hadde jeg egentlig tømt på Løkka dagen før? Men jeg kunne bare huske en kreftdiagnose fra dagen før, ingen fyllefest. De neste skrittene mot sofaen ble som å gå over et skipsdekk i orkan. Jeg hadde null styring på horisonten og bena var som trommestikkere over gulvet.   Hva i huleste var det som skjedde? Hadde kreften spredd seg til hodet over natten?

Jeg konkluderte, mens kroppen satt og svingte fra side til side i sofaen, at jeg nok hadde et tilfelle av svimmelhet utløst av den mentale påkjenningen fra dødsdommen som jeg hadde gitt meg selv dagen før. Det var på tide å iverksette operasjon kriseminimering. Noen telefoner etterpå hadde jeg innhentet tre forskjellige: “ja, sånn brev fikk jeg også, det er som regel bare en feiltest eller tilfeldig utslag, selv om man blir litt stressa”

Helsevesenet burde ansatt en tekstforfatter som kunne moderere slike brev, så man skjønte om det var alvor eller ikke. Det burde stått: Prøvene dine viste noen mest sannsynlig ufarlige celleforandringer og vi ønsker deg inn for en ørliten biopsi bare for sikkerhets skyld. PS: Senk skuldrene, 50 prosent av alle kvinner opplever å få påvist celleforandringer uten at det er kreft. Mora til Janne på legekontoret her har hatt det minst tjue ganger. Smiley.

Dødsangsten forsvant som dugg for solen og biopsien viste at alt var normalt, men svimmelheten vedvarte. På jobben satt jeg og holdt meg fast i pulten min mens jeg skrev med høyre hånd på tastaturet. Jeg kjørte munnfuller med mat inn i kinnet og klamret meg til gelendre og lyktestolper på gaten.

“Har du følt deg stresset eller nedstemt i det siste?” spurte legen. Typisk. Jeg forteller deg at jeg nesten ikke kan gå på en rett linje, men så lenge det ikke kommer opp på en av dine blodprøver så er veien til Freud like kort som ordet hypokonderi er langt. “Du får komme tilbake dersom det vedvarer” var legens behandling.

Og det vedvarte. I ni måneder. Dog i en mildere form etter at jeg til slutt fikk behandling og fungerte greit i jobb og i sosiallivet. Ikke alle er like heldige. Å leve med krystallsyken oppleves som å leve utenfor seg selv. Hjernen jobber liksom ikke på lag med kroppen. Synsintrykkene dine orienterer seg i omgivelsene, men kroppen er ikke enig i øynenes oppfattelse av rommet rundt deg. Det blir vanskelig å konsentrere seg når hodet og kroppen jobber så hardt med å finne harmonien.

Det som medisinsk sett visstnok foregår er at hjernen mottar motstridende signaler fra øyne og balansepartikler (krystaller) som har løsnet fra sin posisjon i øret. Krystallene er på avveie og gir feilmeldinger til hjernen. Man bli desorientert og kroppen reagerer med å bli ustø.

Svimmelheten varierer i intensitet og forverrer seg gjerne når du er sliten eller trøtt. Samtidig blir du sliten og trøtt av å være så svimmel. En ond sirkel. All kjernemuskulatur i kroppen jobber på høygir for å holde kroppen rett og man blir stiv og støl på steder man ikke ante at man hadde muskler.

En annen utfordring er at lidelsen er usynlig for omverdenen, er totalt ukjent for mange og heter noe så snobbete som krystallsyken. Hadde det enda hatt et komplisert latinsk navn som oste av alvor. Neida, istedet har man gitt tilstanden et navn som kan høres ut som en diagnose hjemmeværende Frognerfruer får utdelt av massøren sin. Man blir redd folk skal tro man er en person som bare har vondt i vilja.

“Jeg har krystallsyken” sa jeg og så på min venninne med en gravalvorlig mine. “Jaha” svarte hun bare. Jeg tror jeg vet hva hun tenkte.