Jeg har tilbragt mye tid i garderoben i barnehagen. Langt mer enn jeg kunne forestille meg å måtte tilbringe i en trang og kronisk overbefolket tarm som lider av oksygenmangel fordi luften er mett av menneskelige emosjoner. Ikke bare er lydnivået som å være inne i et apebur, men odøren er også vanskelig å venne seg til. Straks man får nesen innenfor skyvedørene kjenner man den umiskjennelige lukten av svett ull, tropisk Biola og løs avføring som koker i tørkeskapet.

Det er nærliggende å tro at tiden man oppholder seg i sansenes torturkammer effektivt burde kunne begrenses, det handler tross alt bare om yttertøy som skal av og på. Men slik er det altså ikke.

Leting

Du kan regne med å bruke i hvert fall noen dager av ditt liv på leting i garderoben. Man kan lure på om dagens votter og sko med hyperavanserte egenskaper kalt tech og tex, er programmert til å gjemme seg selv under benker og i hyller, slik at foreldre stadig må gå til innkjøp av flere par.

Om du ikke er på leting etter barnas klær, er det selve barnet du leter etter, eller rettere sagt; jager etter. Få ting får en treåring i bedre humør enn å løpe halvpåkledd rundt i garderoben med balaklavaen på snei og en sur mamma hakk i hæl.

Krisehåndtering

Når du så på fjerde runden klarer å sperre barnet inn i et hjørne ved å gå manngard sammen med en forbipasserende assistent, er du raskt over i en ny fase av garderobelivets vante tralt; sammenbruddet.

Nå forvandles barnets triumferende latter om til øredøvende vræl med påfølgende kollaps. Cherrox-juling, hyle-terror og «gjøre seg tung», er vanlige prøvelser en forelder må igjennom. Samtidig skal dine pedagogiske evner opp til vurdering av et panel med tilfeldig tilstedeværende foreldre. Din kapasitet til å tøyle eget temperament, coache barnet gjennom krisen, anerkjenne følelser og samtidig være tydelig på hvem som er sjefen, skal nå opp til eksamen. Du vil også bli målt på stressmestring og hvorvidt du har tilstrekkelig kontroll til å uanfektet inngå i løs konversasjon med andre foreldre innimellom krisehåndteringen.

Ulidelig venting

Når kaoset er over og du har gitt bestikkelsene som du lovet deg selv at du ikke skulle gi, er det ikke uvanlig at barnet har herjet seg ut av klærne og står igjen bare i trøye og strømpebukse. Nå vil du for enhver pris unngå et nytt anfall og heller la barnet bygge opp egen mestringsfølelse gjennom det som genererer selvfølelse aller mest, nemlig «kle på selv»

Med «kle på selv» får barnet øvet sin motorikk og forelderen prøvet sin tålmodighet. Noen foreldre bruker dette som en anledning til å bedrive smalltalk med andre foreldre om tingene man er trygg på at man har til felles, som for eksempel søvnmangel, omgangssyke eller været. Andre foretrekker heller et nytt sammenbrudd enn smalltalk med andre foreldre. Uansett må man påregne hele ettermiddagen til disse garderobe-øvelsene og ta høyde for at familien dirrer av lavt blodsukker før noen får satt seg ved middagsbordet hjemme.

Med to barn i ulik alder har jeg vært fast inventar i barnehagens garderobe i åresvis. Men jeg ville ikke vært tiden foruten. For blant regnfrakker og fastklistrede osteskiver har jeg fått verdifull innsikt i meg selv og barna mine. Her har jeg møtt meg selv i døra, men også vunnet viktige kamper. Her har jeg fått de beste klemmene og følt meg som den verste forelderen. Jeg har lært av andre foreldre og fått nyttige triks fra erfarne ansatte. Her har jeg ledd høyt og grått stille, svettet og kjeftet.

Og heldigvis har jeg et par garderobe-år til før jeg skal forlate dette fantastiske hølet for godt.

Først publisert i magasinet Foreldre & Barn